Den lille biten himmel mellom høye fjell er blå. I går kveld la det seg litt tåke i dalsidene og Puru uttrykte bekymring for flyavgangen fra Lukla. Flyværet er ofte vanskelig der, så vi krysser fingrene, men først er det byggrøt med eplebiter til frokost, to til tre timers vandring og overnatting i Lukla. Kuvertbrikkene med julenisser og snømenn minner meg om julen som nærmer seg.
Store planter som vokser fort, blomstrer og visner ned like fort. Jeg vet ikke hva de heter. Kjempestilken minner om bambus.
Et hjem ved stien.
Jeg har orkesterplass på verandaen i øverste etasje hos North Face Resort Panoramic View Restarurant ved flyplassen i Lukla.
De små flyene lander og tar av i ett sett på de skrå bredder. Flyplassen med flystripe i motbakke eller unnabakke alt etter om man skal lande eller ta av, er 15-20 år gammel og har endret livet til befolkningen her og langs alle vandrerutene i Everestområdet drastisk til det bedre. Før den tid kom bare entusiastene som var villig til å gå i sju dager fra vei med bussforbindelse fra Kathmandu.
Alt man trenger for vandringen er å få i Lukla. Souvenirer made in Nepal også.
Høyt oppi bakkene over dette samfunnet med 2000 innbyggere ligger sykehuset oppkalt etter den første kvinne som besteg Mount Everest, nepaleserinnen Pasang Lahmu.
Avskjedsmiddagen som består av stekt ris med diverse godt, nytes sammen med en øl av merket Everest. Spiserommet domineres av vandrere som tar farvel med sherpaer slik jeg også gjør. Det norske flagget oppunder taket minner meg om hjemreisen. Tåke og lave skyer som drev inn hit i ettermiddag, er erstattet av en klar gul ny månesigd og mange stjerner. Jeg ser lyst på morgendagens flyavgang.
Må jo bare si at det var det var kjempestilig å se de samiske fargene i gardinkappa på det nederste bildet!
SvarSlettSamer, inkaer, noen av de mer enn hundre folkegruppen i Nepal og andre urbefolkninger har mye symbolikk felles.
SvarSlett