Pakhding - Lukla 9. november

Den lille biten himmel mellom høye fjell er blå. I går kveld la det seg litt tåke i dalsidene og Puru uttrykte bekymring for flyavgangen fra Lukla. Flyværet er ofte vanskelig der, så vi krysser fingrene, men først er det byggrøt med eplebiter til frokost, to til tre timers vandring og overnatting i Lukla. Kuvertbrikkene med julenisser og snømenn minner meg om julen som nærmer seg.

Store planter som vokser fort, blomstrer og visner ned like fort. Jeg vet ikke hva de heter. Kjempestilken minner om bambus.

Et hjem ved stien.

Jeg har orkesterplass på verandaen i øverste etasje hos North Face Resort Panoramic View Restarurant ved flyplassen i Lukla.

De små flyene lander og tar av i ett sett på de skrå bredder. Flyplassen med flystripe i motbakke eller unnabakke alt etter om man skal lande eller ta av, er 15-20 år gammel og har endret livet til befolkningen her og langs alle  vandrerutene i Everestområdet drastisk til det bedre. Før den tid kom bare entusiastene som var villig til å gå i sju dager fra vei med bussforbindelse fra Kathmandu.

Alt man trenger for vandringen er å få i Lukla. Souvenirer made in Nepal også.

Høyt oppi bakkene over dette samfunnet med 2000 innbyggere ligger sykehuset oppkalt etter den første kvinne som besteg Mount Everest, nepaleserinnen Pasang Lahmu.

Avskjedsmiddagen som består av stekt ris med diverse godt, nytes sammen med en øl av merket Everest. Spiserommet domineres av vandrere som tar farvel med sherpaer slik jeg også gjør. Det norske flagget oppunder taket minner meg om hjemreisen. Tåke og lave skyer som drev inn hit i ettermiddag, er erstattet av en klar gul ny månesigd og mange stjerner. Jeg ser lyst på morgendagens flyavgang.

Khumjung - Pakhding 8. november

Noen kuldegrader og rim på bakken. Losjiets ansatte som rydder ute, har tildekket nesten hele ansiktet med to skjerf. Inne i rommet mitt har temperaturen holdt seg såpass at solkremen er smørbar. Behagelig tibetansk musikk gir varme til frokostrommet der vedkurven er tom.

Sola kommer fram før avgang ved åttetiden. I passet møter jeg elever som er på vei til videregående skole i Khumjung. De har et par timer å gå i stupbratte bakker fra Namche som bare har grunnskole. En svær lysraggete yak beiter for å kunne gi masse ull til varme klær.

 Dalen vi kom opp til Namche for tre dager siden bak Prim og Puru.

Gjensynet med den tibetanske damen som jeg pratet lenge med da jeg overnattet i Namche, er så hjertelig at hun springer fra garnet sitt for å hente et armbånd jeg får for hell og lykke og med ønske om å møtes igjen.

Et absolutt siste farvel med Mount Everest for denne gang.

Strekningen fra Namche til Phakding er transportetappe for meg i dag. Esler, muldyr, hester, jock yaker og sherpaer transporterer her hver dag.

En himalayageit ved stien. 

En ring er sluttet når jeg tar inn på pensjonatet hos familien Tashi Taki i Pakhding for natten. Her spiste jeg lunsj første vandringsdag. Siden da har kroppen min tatt til seg støvet og lorten og svetten som klærne ikke har fanget opp. Innvendig er jeg renset som aldri før av store mengder hvitløk og chili. Det har også beskyttet meg mot høydesyke og mavesyke.

Hos Tashi Taki er temperaturen og forholdene slik at jeg drister meg til en gassdusj. Jeg vet at gleden skal søkes i selve reisen og ikke i ankomsten, men det skal bli godt å komme til varmt rom og varm dusj på hotellet i Kathmandu om et par dager. Varm dusj er noe de fleste nepalesere aldri har opplevd eller får oppleve. Jeg tenker på de mørke husene jeg har sett inn i langs stien i dag, og de skitne barna i skitne klær til tross for at folket ved vandrerutene har det forholdsvis bra i dette fattige landet. Jeg tenker på den milliarden mennesker som mangler tilgang på rent vann. Vi har det så godt i Norge at vi skal tenke oss godt om før vi klager.

Til kvelds blir det kaldt både ute og inne her også. Ingen elektrisk varme og knapt fyring i vedovnen. Familien går med dunjakker inne slik jeg har vent meg til at alle gjør som har midler til en dunjakke. Mer dongeri enn sari på de unge. Som vanlig på denne vandringen spiser jeg middag i tre-fire lag Devold pluss vindjakken. Vi er bare tre gjester pluss guider og bærere. I mørket på den smale steinlagte veien utenfor danser skolebarn til folkemusikk. Det blir penger til flere blyanter og skrivebøker.