Terrassemestere

Det finnes forskjellige teorier om hvor den 9 000 kilometer lange søramerikanske fjellkjeden Andes har navnet sitt fra. Noen mener at det stammer fra indianernes språk der ordet anti betyr høy fjellrygg. Andre mener at navnet stammer fra det spanske ordet andén som betyr plattform. Dersom det siste stemmer, har spanjolene kalt opp fjellkjeden etter inkaenes imponerende terrasser i de bratte fjellsidene.

Inkaene var mestere til å anlegge terrasser. Hver etasje er bygd lagvis med store steiner i bunnen og finere og finere lag med grus og sand oppover til matjorda øverst. Terrassene hindret vannet fra å renne av jorda like fort som det rant nedover de bratte fjellsidene. På den måten kunne de drive landbruk i et terreng som ellers var så godt som ufremkommelig. De dyrket mais, bønner, utallige potetslag og mye annet i rett høyde for det enkelte matslaget. Rekkehus og byer ble også bygd på terrassene.

Morgen på Machu Picchu

De første solstrålene berører de syv blåner på den andre siden av stupet ned til dalen under Macchu Picchu. Etter en god natts søvn i Agias Calientes, den lille byen med varme kilder og endestasjon for toget i dalbunnen på 2 700 m.o.h., er vi godt ristet i buss opp stupbratte hårnålssvinger til den moderne inngangsporten til dette gamle eventyret.

Takket være den fjerne og isolerte beliggenheten på en fjellkam omgitt av 300 meter dype juv på tre kanter fant ikke spanjolene Machu Picchu da de inntok Peru på 1500-tallet. Vi hører som regel at den ble oppdaget av amerikaneren Hiram Bingham, men det var en inkagutt som viste ham veien dit i 1911. Vi deltar altså i et 100-årsjubileum her vi vandrer blant restene av hus, palasser og templer under en sukkertopp av et fjell. Digre steinblokker er formet så de passer nøyaktig sammen uten bindemiddel. Dette var ukjent for omverdenen i nesten 400 år. De få bøndene i området kjente stedet og hadde skrevet sine navn på murene, men Hiram Bingham som var adjunkt i latinamerikansk historie, ble den første som utforsket stedet vitenskapelig.

Machu Picchu var et tilfluktssted med både dagligliv og spirituelle seremonier her høyt oppe i Andesfjellene. På de to bildene over ser vi soltemplet ovenfra og nedenfra.

Kondoren er klar til å ta deg med på seilas. Det første bildet viser kondorens hode. Det neste er et forsøk på å fange både hode og vinger i ett klikk, men vidvinkelen min strekker ikke til.

Til slutt et blikk tilbake og et farvel til solporten på 2 700 m.o.h. som vi vandret høytidsstemt gjennom i går. Solens første morgenstråler gjennom denne porten ved vintersolverv (i juni fordi vi er sør for ekvator) lyser gjennom en bestemt åpning i Machu Picchu, gir lys- og skyggekontrast langs en bestemt linje og opplyser lamaens øye. Den som går sju trinn opp til lamaen på rett tidspunkt, blir gradvis opplyst og renset av solen fra isse til fot.

Inkaleden til Machu Picchu

Så ble det vandring på Inkaleden til Machu Picchu denne gangen også. Bare én dag, men den var til gjengjeld perfekt på alle vis.
 

Det forjettede land? Vi nådde Intipunku (Solporten) langt på dag og fikk oppleve solnedgangen over Machu Picchu.

Mer om Machu Picchu en annen dag.