Den siste av ni

Det var ni søte små bjørker i hagen vår da Arne og jeg flyttet til Dombås i 1998. Ikke trodde jeg at bjørker kunne vokse seg lange, tette og altoverskyggende på vår breddegrad og høyde over havet. For noen år siden var de forvandlet til en grønn vegg foran fjellene. Første tiltak besto i å forkorte dem noen meter, men etter noen år nådde de samme høyde som før. Da ble løsningen å felle annenhver bjørk slik at jeg i hvert fall fikk noen glimt av fjell mellom de fem. Nesten forgjeves. Bjørkene la seg ut i bredden og veggen var der på nytt.  Ååå, jeg som var så glad i bjørkene mine. Da de til slutt skulle bli til ved, valgte jeg å be for den ene ytterst til høyre. Sorgen over å skulle miste alle fortonet seg ganske vond. Jeg innså likevel ganske snart at denne ene sto merkelig plassert alene på kanten av hagen. Dessuten ga den mye skygge til jordbærene. «Do you have an axe», spurte nepalske Subash da han kom besøk i sommer. Han vil heller ha øks en sag. Dermed faller den siste av ni.

Ved hjelp av Marit med trillebår forsvinner løvet til skogs for å bli til jord en gang.

I Nepal kuttes veden i lengder som er minst dobbelt så lange som vi bruker i lukkede vedovner. Ovnene deres er åpne foran der vedstrangene dyttes innover etter hvert som de brenner. Subash trenger derfor ei vedskie som mal før han går i gang med sagbukk og sag. 

Å kløyve korte vedkubber er også en ny erfaring for Subash, men han har sett på film at kubbene settes vertikalt. I Nepal legges de lange strangene horisontalt før de deles på langs.

Arbeidslaget nyter lunsjen ute.

Kveldstur til Viewpoint Snøhetta. I nepalske fjell er Subash vår guide, men nå er han fri ansvaret og forsvinner opp bakkene mot bygningen på Viewpoint og mørke skyer i horisonten.

Kveldssola forgyller veggen i Viewpoint Snøhetta mens Subash kan beundre utsikten og noen moskus på størrelse med knappenålshoder i det fjerne.

To-dagers i regn, snø og sol gjennom Rondane

Jeg har gått gjennom Rondane så mange ganger at motivasjonen har stått på minimum i flere år. Hadde det ikke vært for Ingrids forslag om søstermøte på Rondvassbu og Annes forslag om å gå dit til fots for oss som bor på nordsiden, hadde det nok blitt et annet fjellområde i år også. Mange slags vær har jeg opplevd gjennom årene. En seks-dagers sammenhengende solvandring med bading i Bergedalstjønna nærmer seg 20-årsjubileum. Dørålglupen i styrtregn iblandet hagl førte til grunnleggelsen av Dørålglupens Venner i 2003. I år starter vi også i regn fra Haverdalen og Anne spenner opp Jervenduken til lunsj.

Sommeren har vært fuktig og reinlaven har blitt tilsvarende fyldig. Kilometervis med deilige madrasser og en fryd for øyet.

«Klatringen» gjennom Dørålglupen har startet. Mer snø enn jeg har opplevd noen gang på denne årstiden.

Bekken går i stien eller er det omvendt? Det regner fortsatt uten stopp.

Røde T-er er gode hjelpere når stien blokkeres fullstendig av store snøfonner. Her oppe blander snøen seg også i nedbøren, men vi går med gode regnjakker, vinden i ryggen og har en flott dag.

Flotthet i den andre enden av skalaen møter oss når vi titter ut av vinduet neste morgen. Høgronden, Midtronden og Digerronden med nysnø ligger badet i sollys.

Morgensol på Smedhamran.

Atna og alle bekker og elver har stor vannføring. Litt av Smedhamran i bakgrunnen.

Fjellvandrere som skal til Bjørnhollia, Rondvassbu eller annet. Det er flere muligheter i dette området. Vi ser stadig mer av Smedhamran.

Tjern i Skranglehaugene som er et stort område med dødisgroper. De ble dannet mot slutten av siste istid da rester av isen ble liggende som store isklumper begravet under et lag av stein og morenemasse.

De myke gressbakkene ved Bergedalstjønnene er en av de fineste teltplassene jeg vet om. Det er magisk å bade her omkranset av Digerronden, Rondslottet og andre storheter. Vi ser Rondhalsen til høyre.

Stø kurs på myke stier mot Rondvatnet. Her kan man velge båt over vannet eller bestigning av Rondhalsen som ligger til høyre utenfor bildet. Vi føler at dagens vandring nettopp har startet til tross for at timene har passert, så vi vil føle oss snytt om vi måtte reise med båt.

Rondslottet, selve dronningen etter min mening, beundres og foreviges. Hun har også nysnøkappe på i dag. 

Talløse gode minner og følelser har overveldet meg begge disse dagene gjennom Haverdalen og Dørålen til jeg nå ser  vakre Rondvassbu i det fjerne på en odde ved vannet. Herifra stråler det stier ut i alle retninger og de fleste fjellvandrere er innom uansett hvor de skal. Den enkleste måten å ta seg hit på er med bil til parkeringsplassen Spranget som også er parkeringsplass for utleiesykler. Alternativet til sykkel er å gå seks kilometer på relativt flat grusvei. Eller finne stier i mose og lyng parallelt med veien. God tur!

Sør-England på Instagram og FB

En nyttig påminning. Så kom det noe godt ut av overnatting ved Gardermoen. Dette av og til nødvendige oppholdet som jeg er lite motivert for.

Som vanlig kom jeg hjem fra reisen med et ganske enormt antall bilder på minnebrikken. Selv etter sletting av dubletter og knips som gikk av ved et uhell. Jeg velger i første omgang å gjengi noen av bildene som jeg tok med iPad og la ut på Instagram og Facebook underveis.

Hilde blant alver i Avebury.

Vakre valmuer i Chalice Well, Glastonbury.

Så overstrømmende lykkelig kan man være på en slik reise. Anett priser livet ved Riverside Inn i Devon.

Idyllisk morgenstund ved Riverside Inn.

I Bodmin poserer denne hustigeren på et hagegjerdet.

Å kjøre gjennom Sør-England kan kjennes som en labyrintvandring når man vil unngå motorveier. Vi når målet og veiens ende på Cape Cornwall.

Magisk ved solnedgang med vind på 2 m/s her ved enorme Atlanterhavet. Det skjer ca. 10 dager i året. Sol fra klar himmel alle dager i dette våte kystlandskapet har vi også.

Stille, stille i det sola siger i havet.

Og bak oss stiger månen over Cornwall.

The Giant’s Heart i stien opp til St. Michael’s Mountain, Land’s End, Cornwall. 

Min båt er så liten, og havet så stort. Fra slottet på St. Michael’s Mountain.

Blue Drawings Room på samme slott. Energifylt og overveldende.

Revebjeller. Digitalis purpurea. Uten tvil en av mine favoritter.

St. Michael’s Mountain sett fra stranda ved Land’s End. Vi gikk til holmen ved fjære sjø og reiste med båt tilbake.

Mona og Hilde åpner seg for Atlanterhavet utenfor klippen ved Tintagle. Merlins grotte er et sted i dypet under oss.

Write a letter to Merlin in Camelot Castle Hotel.

Salisbury Cathedral, mektig på flere vis og plan.

«Katedralens storhet speiles i vannets dybde», kommenterer Hilde på Facebook. Breathtaking.

Hverdagsbilder

Jeg skulle gjerne visst hvem som startet utfordringen/oppfordringen til å legge et hverdagsbilde hver dag i fem dager på Facebook. Et bra påfunn! Det kan være vanskelig å finne hverdagsbilder når vi leter i album som er noen år gamle. Der har vi ferie, sol, selskap, sminke og fin på håret. Med FB, Instagram, o.l. har vi utvidet motivvalgene når vi fotograferer. Hverdagen er oftere foreviget, i den grad digitale bilder er evige. De er kanskje like evige som negativer, papirkopier og lysbilder? Så ble jeg også utfordret/oppfordret av Gunvor. Jeg fikk lyst til å legge dem i bloggen min også. Med tekstene som jeg skrev på FB. Alle er fotografert med iPad fra 28. mai til 1. juni.
Kan dette tjene som hverdagsbilde 1/5, Gunvor? Selv om det ikke skjer hver dag. Jeg lette etter Nubis i hele huset, og begynte å lure på om han hadde presset seg ut gjennom et vindu som står på gløtt, da jeg oppdaget ham mellom klær og saker og ting som jeg har slengt oppi kofferten til neste reise. Han har sikkert hørt om reisesenger J

Et helligdagsbilde (Kristi Himmelfartsdag) som hverdagsbilde 2/5. Minner meg om boka "Lykkelige mennesker leser og drikker kaffe" som Ragni la ut bilde av for noen dager siden. Sølte du kaffe i boka, Ragni? Det gjorde jeg L Dvs. det var et vindpust som tok tak i kuvertbrikken som veltet kaffekruset J

Hverdagsbilde 3/5

Anbefaler biblioteket. Har lørdagsvakt. Herved er hverdagsbilde 4/5 levert.

Bra frokost(lunsj)selskap dette også @madamknipe. Mitt hverdagsbilde 5/5. Har dem jo hver dag hver juni. Og så er det søndag i dag J

Fire høer på åtte dager

Hittil denne sommeren har det blitt mest vedlikeholdsarbeid på hus og hage, bilkjøring og jobb, besøk her og besøk dit, men i løpet av siste åtte dager har jeg besteget fire høer på Dovrefjell: Hjellhø, Blåhø, Grønhø og i dag: Mehø. Dette er også en flott tur i åpent og lett terreng. Jeg anbefaler en pause fra E6 for å gå til Mehø. Ta av ca. 20 km fra Dombås sentrum og kjør opp til Furuhaugli (0,8 km). Derifra er det bare 3 km og 250 høydemeter til toppen.

Stien går over Haukskardmyrin naturreservat som er ei verna palsmyr. En pals er en haug eller rygg på myr som inneholder en kjerne av permafrost. Palsene dannes når telen sprenger opp jorda. De har en isolerende kappe av torv eller mose som bevarer isen om sommeren. Ved ferdsel på palsen kan isolasjonen brytes, permafrosten smelte og det dannes et sirkelrundt tjern i myra. Haukskardmyrin er en av de sørligste palsmyrene i Skandinavia. Freding pålegger oss å følge merkede stier.

Kanskje dette er et tjern som er dannet etter slitasje på palsen? I bakgrunnen ser vi Grønhø som er pyramidelignende fra denne vinkelen

Sterk vind og dårlige forhold for blomsterfotografering i dag også, men jeg lurte vinden og fanget disse sarte blåklokkene. Fjellblåklokker vil jeg kalle dem. Hvis stilken er mer enn 10 cm lang, legger den seg ned til bakken. Det blåser på toppene. Fargen er irrblå, hvis det finnes noen farge som heter det. De er langt blåere og mørkere i fargen enn blåklokkene i lavlandet.

Storslagen utsikt fra denne høa også. Toppen er på 1271 m.o.h. Vi ser Avsjøen og både E6 og jernbanesporet som bukter seg nordøstover mot Hjerkinn.