Utallige er perspektivene

«Utallige er perspektivene som åpner seg for den som når fjellets topp.» Dette sitatet viser neppe til hverken Snøhetta eller noe annet fjell i vår fysiske verden. Det viser i hvert fall ikke til bare fysiske fjell. Alt eksisterer på flere plan og billedbruk er en god hjelp for abstrakte begreper. Jeg tar første buss til Snøheim og bestemmer meg for Vesttoppen. Alene der i dag må det bli en selfie.

For en dag! Skritt for skritt, den ene foten framfor den andre fra stein til stein luller meg inn i meditasjon. Et nydelig kartlavmønster rykker meg tilbake til «virkeligheten». Den vokser 9,2 mm på 100 år.

Kan man tråkke på denne perlen da? Jeg beundrer fokklav som kun vokser på steiner det aldri legger seg snø på.

  

Perspektivene vider seg ut, men farer truer. Vanskeligheter må overvinnes for å nå målet. Vilje. Tålmodighet. Utholdenhet. Glede.

Utallige er perspektivene fra 2 253 m.o.h.

Alkymi

av Åse Marie Nesse

Du trur det lettaste er slettelandet

den snorrette vegen mellom ingenting

og ingenting, støvet som virvlar opp

og legg seg på same staden, tettare.

 

Du lengtar kanskje etter elvefaret

den nøkterne grunn under føtene

vissa om å ha sitt på det tørre

utan å tenke på fossestryket.

 

Du drøymer iblant om kongevegen

den opptråkka stien i ulendt terreng

med merkesteinar, ufarleggjorte

og kartlagde ned til den minste grå.

 

Ingen veg er den lettaste vegen

du vandrar med blylodd i hendene

men midt i en motbakke skjer det

ein gong i ein sjeldan time:

 

Du rettar ryggen, tar spenntak i livet

løfter loddet mot ei strime av sol

og ser at i dine hender

er blyet forvandla til gull.

Fra Vandrestjerner, Oslo 1992.

Lyset på Dovrefjell

Når feste og gli er perfekt, har jeg ikke lyst til å snu. Jeg vil bare gå og gå. I dag var jeg usikker og skeptisk, men la ut på rød voks fra forrige skitur. Den viste seg å stemme hele veien mellom hjemme og snupunktet 300 høydemeter lenger opp. Da fristet den forrykende nedfarten til Hindåfeltet mer enn Dovrevidda. Temperaturen svingte mellom +1 og -1. Været var omtrent som på bildet tatt en februardag for 10 år siden. Jeg passerte den samme fjellbjørka i dag, og foretok et dykk i arkivet da jeg kom hjem.

Bildet av fjellbjørka i lyset på Dovrefjell ble til min første fotografikk i 2004.

Den store sol du ser

er kun til lysets ære;

når den kan blende deg

hva må da lyset være.

Alf Larsen

1885-1967 

Fullmånemeditasjon

Da jeg våknet en gang i natt, tittet fullmånen inn gjennom soveromsvinduet. Det var en hyggelig hilsen og en fredelig stund etter en dag med alle himmellegemer skjult bak et tett skydekke, og med horisontale snøskyer fykende fra takene.

Månens innflytelse på mennesket er et omdiskutert tema, men månens syklus flytter i hvert fall havet mellom flo og fjære. Med tanke på at menneskekroppen består av ca. 75 % vann, skulle en tro at det også skjer noe med oss.

I boken Finn det rette tidspunkt gjengir forfatteren Johanna Paungger erfaringer og kunnskap om månens innflytelse som hun vokste opp med i Tyrol. Jeg kjenner igjen en del som det tidligere ble tatt hensyn til ved jordbruk, skogbruk, husholdning og helse i Norge også, og kanskje fremdeles uten at jeg vet det. Ja, hvis du lurer på når det er best å klippe håret, er det bare å slå opp i denne boken.­ Fullmåneperioden som varer fra tre dager før til tre dager etter fullmåne, er det størst mulighet for å fjerne hindringer og blokkeringer under mediatsjon.

En kveld for noen år siden gikk jeg fullmåneskitur på Dovrefjell. I løpet av noen timer fra Fokstugu og opp på høene gjennomgikk himmelen et stort spekter av farger fra oransje til lilla. Ved midnatt var månen fremdeles skjult bak Snøhetta, men en strime av lys viste seg i snøen, og mens tiden sto stille dro en flokk villrein seg som en blyantstrek over kameralinsa. Bildet ble senere til fotografikk med tittelen Månemeditasjon.

Det er på lager i to størrelser: 10 cm x 13,5 cm uten ramme http://epla.no/handlaget/produkter/195603/ og innrammet 32 cm x 39 cm http://epla.no/handlaget/produkter/185715/ Kan også bestilles fra eldnyb@gmail.com eller telefon 91835454

Bildet inspirerte Ann-Christin Olofsson til følgende linjer:

Fredfullt stråler kveldens farger

i min sjels dyp.

Glitrende skimmer speiler

månens klare lys.

Lyset gjennomtrenger alt

og danne den sirkel

som skaper Livet.

Snøhetta rundt

15½ år tok det fra jeg flyttet til Dombås til jeg kom meg på tur rundt Snøhetta. Å få oppfylt et slikt mangeårig ønske føles som en erobring. Vi varmet opp med velkjente Vesttoppen og gledet oss til å gå i dalen blant disse kolossene en annen dag.

Ukens samlede vær tatt i betraktning så var vi veldig heldig med det rette tidspunkt i Svånådalen. Da vi nærmet oss et par av gigantene, glimtet det til med hull i skydekket og tåkedrivet slik at jeg fikk fotografert et par av dem: Store Langvasstind og Larstind.

Brevann ved foten av Bruri, eller Brure som den heter på lokal dialekt.

 

Hvem skulle tro at dette er Svånådalen? Ikke bare stygg som navnet Storstyggsvånådalen antyder. Men det kommer vel av Storstyggsvånåtind. Ja, folk har ikke alltid bare beundret fjellet. Vi skal huske at folk har levd med disse fjellene i tusener av år og møtt både tusser og troll. Lystvandring er av forholdsvis ny dato. De første fotturistene var utlendinger som brukte norske bønder som førere. Britiske William C. Slingsby (1849–1929) besteg utallige topper og skapte en begynnende forståelse for fjellet som estetisk nytelse. Nordmenn videreutviklet hans lidenskap og i 1868 ble Den Norske Turistforening stiftet.

 

 

 

Til Åmotdalshytta etter en lang dag på steinete stier, i ur og de siste fire kilometrene på sti som føltes mosemyk i forhold. Steinbua til høyre på bildet ble reist i 1922. En mellomgang knytter den sammen med en større hytte bygd i 1953. Vi som kom fra luksusen på Snøheim, skulle plutselig gjøre alt selv på denne selvbetjeningshytta. En koordinering og organisering av ni lystvandrere tvang seg fram. Etter den første kaosfølelsen dannet det seg nesten umerkelig både suppegruppe, kjøttkakeelskere, vannbærere og oppvaskgjeng helt av seg selv. Masse ære til dem som bar brokkoli og gulrøtter gjennom fjellheimen.

 

 

Turen over til Stroplsjødalen var lett med bare én bratt ur og den var kort. Jeg kan røpe at det hørtes noen sukk og enkelte sterkere uttrykk over urene i går.

Snilt landskap uten moskus i sikte, ikke rein heller, bare Reinheim i det fjerne.

 

Reinheim som jeg har hørt så mye om. Selvbetjeningshytte fra 1961. Arbeidsgruppene fra i går ble supplert med serviettbrettetjeneste. Festmiddag var en selvfølge siste kveld med alle samlet. Det var trivelig å finne bøker utplassert av biblioteket på Dombås og bokmerker med informasjon om fjelldiktbloggen

 

Jeg slepte min sorg til fjells engang,

om trøsten var der å finne.

Og steggen han skratta og elva sang

og snespurv fløyta all dagen lang

og fløyta på bre og tinde. 

 

Da elva han rørte sitt harpespill

og vindene strøk sin gige,

da geitrams vogget i takt dertil

da lysnet det opp og ganske still

tok sorgene til å vike. 

 

Da blåklokken lot sine klokker slå,

da lettet mitt tunge sinne,

da lerka hun slo, da var ei råd,

da reiste min sorg mot det dype blå

og spredtes for alle vinde. 

 

Ti vil jeg da råde hvert motløst sinn

som huser en lønnlig kummer

Han stige der opp til bre og tind,

han legge sitt hode til vidda inn,

den synger hans sorg i slummer. 

 

Theodor Caspari

Dikte i utvalg 1945, s. 23

 

 

«Da blåklokkene lot sine klokker slå …» Bildet er fra en tur tidligere i sommer, men passer så bra til diktet. Vi så mengder av disse kortstilkede og intenst blå, sarte og sterke vidundrene. En tur med vind, tåke, lave skyer, regn, solgløtt, moro, trivsel, spennende samtaler … Takk til mine medvandrere fra A.M.O.R.C. Men jeg skal gå motsatt retning neste gang.

Livskraft

I går kunngjorde jeg at serien om furu var slutt for denne gang, men da jeg satte meg ned for å øve på dikt jeg skal lese inn til en diktbase i morgen, dukket furua opp på nytt. Diktet som Ann-Christin Olofsson skrev til denne fotoakvarellen, ble en sterk og flott start på dagen. Jeg deler det gjerne med alle. Diktet er oversatt til norsk av meg og trykt i boka Naturens rikdom som også kan kjøpes fra meg. Les mer ...

Livskraft

Rett som en furu.

Slik vil jeg være.

Min kraft forankret i jorden.

Himmelens tak over meg

og i meg.

En ny dag er her.

Jeg får dette treet i gave.

Dets kraft er sterk.

I kronen fins bo og hvile

for mange levende liv.

Som treet står jeg

med kraften nedover.

Sterkt forankret i Jorden

mottar jeg energi fra Kosmos.

En medeventyrer

slutter seg til meg.

Vi står der i taushet

og kjenner treets livskraft

som vi alle er en del av.

Stille forlater vi stedet

mer styrket enn noen gang.

Med rakere rygger

for å utføre vår livsoppgave.

Ha en fin dag!

I landet Miramarmora

Snø opplyst av en sol som jeg knapt kunne skimte konturene av gjennom det tykke skydekket, lå som marmordyner i landet Miramarmora i dag. Skituren gikk forbi denne livskraftige furua som avslutter serien om den estetiske og nyttige pinus sylvestris for denne gang. Her klatret mormora den gang farao var på ferie i dette landet.

I landet Miramarmora

var Farao på ferie

hos farmora og mormora.

En morgen klatret mormora

til Farao i furua,

og så begynte moroa.

- Hva ler’u a? sa farmora.

- Av mormora, den furia!

- Hvor ser’u a? sa farmora?

- I furua! Sa Farao.

- Kom ned igjen! sa farmora

til mormora i furua.

- I morra, ja! sa mormora

til farmora til Farao.

Du ser av vår historie

at det å dra på ferie

i landet Miramarmora

til farmora og mormora,

den furia i furua,

har Farao hatt moro av.

André Bjerke

Dette bildet henger på utstilling i Levanger bibliotek. Klikk her og se alle motivene jeg har laget som fotografikk. Her finnes det bilder fra faraos hjemland også.

Hva har Ole Brumm og Nøtteliten felles?

Hva har Ole Brumm og Nøtteliten felles? Svaret er: Furukongla. Jeg regner med at begge har tatt turen ut av hyllene i Levanger bibliotek for å beundre dette bildet som henger på utstilling der. Les mer ... 

En dag Ole Brumm kom ruslende nedover mot broen, prøvde han å lage et dikt om furukongler, for der lå de, rundt ham på alle kanter, og han følte seg sang-sulten. Han stanset og bøyde seg ned og tok opp en furukongle, kikket på den og sa til seg selv: ”Dette er en utmerket furukongle, den må man kunne finne et rim til. Men han kunne ikke finne noe – før disse linjene plutselig dukket opp i hodet hans:

Merkelig histo-rie

Om et furukong-letre!

Ugla vil ha det i fred,

Kengu sier: ”Mitt er det.

”Men egentlig rimer det ikke i det hele tatt”, sa Brumm til seg selv, ” og Kengu bor jo ikke i et tre.”

Fra Ole Brumm av A. A.. Milne

Nøtteliten bor i toppen av et tre,

han er aldri ferdig når han skal av sted.

Han skal spise fire konglefrø og danse lite grann,

han skal erte frøken skjære og en gammel kråkemann.

”Nøtteliten” sier mamma, ”er du der?”

Nøtteliten svarer: ”Nei da, jeg er her.”

Og hopp og sprett og tjo og hei

Og fire kvister deler seg,

Så kommer Nøtteliten: ”Her er jeg”.

Fra Nøtteliten av Alf Prøysen

Den sirkel som skaper Livet

Med tibetansk meditasjonsmusikk i bilen langs Movatnet til Markabygda smelter barndommens landskap sammen med ytre og indre landskap fra reisen i Nepal. Jeg er beveget og kjenner at reisen har beveget meg fra der jeg var. Det er umulig å snu.

Jeg reflekterer over liv og død på kirkegården og besøker min kjære nevø som serverer geburtsdagskake og snakker om planer for kommende dager.

Den gamle trillrunde, smørgule månen sitter klistret til speilet og lytter til Brahms Ein Deutsches Requiem mens jeg kjører videre gjennom nedrimet vinter. Jeg spiller vanligvis Brahms rekviem på Allehelgensdag. I år var jeg under den samme månen i Tengboche på den tiden. I klosteret på 3800 m.o.h. flere dagsmarsjer fra bilvei og med panoramautsikt til fjellmassivene rundt Mount Everest lyder Om Mani Padhme Hum hver eneste dag mens mørket faller på.

Fredfullt stråler kveldens farger
i min sjels dyp.
Glitrende skimmer speiler
månens klare lys.
Lyset gjennomtrenger alt
og danner den sirkel
som skaper Livet.
- Ann-Christin Olofsson.

Utdrag fra Månemeditasjon i boken Naturens rikdom

Et møte

Jeg reiste til Afrika

med fem bøker om verdensdelen.

Tenkte jeg var godt forberedt.

På veien møtte jeg en mann

fra Tchad

som skulle til England.

Han hadde fem bøker om Europa

og tenkte han var godt forberedt.

Ingen av oss sa noe morsomt,

men plutselig satte vi oss ned

og lo.

Kolbein Falkeid

Klikk her for å se flere bilder fra Afrika