Den sterke følelsen av gjensynsglede melder seg øyeblikkelig i det vi stuper ut i de smale og overfylte gatene i Thamel, Kathmandu. I Trondheim ville de blitt kalt veiter. Knøttsmå Suzukier og noen få større biler, et overveldende antall motorsykler, sykler, sykkelrickshaws, hunder og mennesker snor seg beundringsverdig raskt framover uten knuffing. Mens vi er på jakt etter en ATM (minibank) som kan forsyne oss med noen tusen nepali rupis, nyter vi røkelsesduftene og den beroligende musikken som strømmer ut fra de knøttsmå butikkene. Av og til er det best å beskytte neseborene mot støv, lort og påtrengende mindre behagelige dufter.
Men hva er det som mangler? Jo, det mangler litt lyd. Over gatene har det nemlig kommet nye bannere siden sist som forbyr bruk av horn. Maksfart er satt til 20 på de samme bannere, men noe særlig mer er det jo umulig å kjøre om man ikke skal feie ned alt i sin vei.
Thamel er den bydelen i Kathmandu som vi
bor i. Her er også kontoret til Alpine Explore Nepal som arrangerer alt for oss
mens vi er i Nepal. Alt betyr adgang til nasjonalparker, innenlands
flybilletter, frakt med privatbil, guide og annet nødvendig personale og ting på
trekking, ja, her er gjesten hovedperson. Jeg kom hit som turist første gang i
2010, men slagordet har slått til: «Come as a guest, go as a friend». Gjensynsgleden
er stor i det vi møter den ene etter den andre: Bharat, Sumitra, Prym, Subash,
Puru, Bhim, Gen…
Det ble da så folketomt et øyeblikk. Han speider lengselsfullt etter kunder. Dette er den gatestumpen jeg kjenner best i Thamel. Stamhotellet i bunnen, stamrestauranten når vi vil ha noe i nærheten, kontoret til Alpine Explore Nepal, Annapurna Mart med dagligvarer og små gaver som egner seg til å ta med hjem, butikken med vesker fra Women´s Skills Development Organisation, bokhandelen med stort utvalg av kart og mange flere som vanlig trengt sammen på liten plass.
Vi betyr denne gangen fra venstre Jorunn,
jeg, Kari og Marit. Fire damer i 60-årene som skal ut på testvandring for Alpine Explore Nepal. Ja, ikke for å teste oss altså, men for å teste en vandrerute i det østlige Nepal der det er så få tehus/lodger at vi må ha med oss telt, mat og alt vi trenger. Mer om dette allerede i neste bloggpost.
Han får solgt noen pannekaker i dag også.
Man kan bli målløs. Mangelen på strøm er så
stor i Nepal at den kobles ut rett som det er. Men at de klarer å slå den på
igjen er meg en gåte.
Endelig daalbath igjen. Daal er linser og
bhaat er kokt ris. Først får du en stor haug med ris på en stor tallerken. I
avdelinger rundt risen plasseres en grønn stuing som ofte er spinat og en rød stuing
som man skal passe seg for hvis man ikke er vant med store mengder chili. Kjøtt
hører med hvis man har. Poteter i en god saus får man av og til. Så kommer linsesuppen i en liten bolle. Den helles over
risen som en saus. Alt er godt krydret med bukkehornkløver, gurkemeie, chili, kummin, koriander og ingefær. Dette er Nepals nasjonalrett som nepalere spiser to
ganger hver dag. To ganger er i meste laget for meg, men gjerne hver dag. Det
smaker aldri likt.
