På gjensyn

Adjø passer ikke når jeg forlater Marrakech. Avskjeden er bare for denne gang. Derfor sier jeg på gjensyn mens jeg har nye reiser og vandringer i tankene.

I bilen til flyplassen en veldig tidlig morgenstund tenker jeg mest på menneskene som var så blide til tross for fattigslige forhold i karrige fjell. Jeg ser strålende barneansikter som takker høyt og tydelig «merci» med et fast håndtrykk for kulepenner fra en norsk hotellkjede.

Og de som lyste opp når de fikk den forlangte prisen på «dis dirham» for sine små håndarbeider. Dette var ikke tid og sted for pruting. Nomadefamiliene er blant de aller fattigste, men en av dem fikk solgt en geit som ble middagsmat til oss vandrere samme kveld.

I dag er det en måned siden jeg kom hjem, og minnene strømmer fortsatt på. Mye har jeg allerede fortalt om i tidligere innlegg. Dette tror jeg blir det siste. For denne gangJ

Bilen som fraktet oss til fjellene, kjørte lettere da vi skulle tilbake til Marrakech. Alt vi kunne unnvære ble etterlatt til muldyrdriverne og familiene deres. Den som har kommet så langt at han eier et muldyr, har en kapital å bygge videre på og vil med tiden bli litt bedre kledd og rustet til lange arbeidsdager og netter i all slags fjellvær. Hvis det kommer flere turister. Vi så bare et par andre grupper i løpet av sju døgn så her er det god plass. Husk å ta med litt ekstra til de som trenger det mer enn oss.

En handelsreisendes død

En handelsreisendes død, det foresvever meg at vi leste dette dramaet fra litteraturens verden på gymnaset. Jeg har i hvert fall sett det på teater. Nå er det ikke en handelsreisende i Amerika jeg skal berette om i dag, men en teppeselger i Marrakech. Han døde heller ikke, heldigvis, men fikk opptil flere hjerteattakk på grunn av tøffe trønderdamers briljering uti prutingens kunster. Skuespillet hadde vi felles med den handelsreisende. Før hjertesykepleier Marit som har lånt meg dette bildet for å dokumentere hendelsen, rakk å sette i gang kompresjon, kom han seg på beina igjen slik at vi kunne fortsette leken og vandre lykkelig ut med nyervervede tepper og en fargerik opplevelse rikere. En teppeselgers død ble hans levebrød.

I smugene innenfor soukens innerste bod, bak en anonym åpning i muren, i palassets øverste og innerste gemakker var utvalget stort. Et av de beste (det beste?) i Marrakech har jeg lest i ettertid.

 

Tagine, arganolje og andre lekkerheter

Jeg hadde ikke hørt om tagine før jeg kom til Marokko så jeg trodde først at det var navnet på retten vi fikk. Deretter at det var navnet på leirfatet. Etter noen dager skjønte jeg at begge deler er tilfelle. Opprinnelig ble den brukt av nomader som kokte stuing og kjøtt på kull i slike kokekar. Vi ble første gang presentert for tagine i en lunsjrestaurant i løpet av vår 10 timers lange biltur fra Marrakech til fjellene vi skulle vandre i. Den ene taginen etter den andre ble plassert i rekke og rad på bordet. Det føltes som om tusen og en smak eksploderte i munnen og vi falt øyeblikkelig for det marokkanske kjøkken. Bismillah!

 

Tilbake i Marrakech spiste vi også tagine. Marokko benevnes ofte som Nord-Afrikas gastronomiske sentrum. Mange av rettene kommer opprinnelig fra berberne som regnes for å være Marokkos opprinnelige befolkning før både romerne og araberne kom.

Leirgryten tagine er for stor og tung for flyreisen, men vi kunne velge blant taginesouvenirer i alle tenkelige materialer, størrelser, farger og mønster. En liten utgave er anvendelig til mye i hjemmet.

Det blir likevel hjemmekos med marrokansk mat uten tagine, men med et vell av velsmakende krydder. Fargerike sekker på rekke og rad frister til å sjekke hva som er bak den lukkede døren hos herbalisten.

Her er det mulig å velge det ypperste av det ypperste til både utvortes og innvortes bruk i følge den livlige selgersken. Vi vandret ut med marrokansk karri, ingefær, spisskummin, kanel, safran, en blanding med 35 forskjellige krydder, arganolje og diverse annet til vår taginemat hjemme, kremer til forskjellig bruk og tradisjonell marokkansk lebestift for skjønnheten. Den marokkanske arganoljen kalles også Marokkos flytende gull. Den eksklusive oljen er beroligende, antiinflammatorisk og foryngende! Klart vi skulle ha den. Oljen utvinnes fra argantreets nøtter og er rik på E-vitamin, karoten, omega 3-6-9 og mye mer. Argantreet vokser kun i Marokko og bare i den sørvestlige delen av landet.  

 

Den tradisjonelle lebestiften befant seg også i en tagine, en søt 9 cm høy minitagine.

 

Det rosa og blå Marokko

Marrakech kalles «Al Hambra», den røde, på grunn av alle de rosafargede murhusene. Den rosa eventyrbyen blir den også kalt. Fotografen som kaster noen sideblikk fra smugene innover i de enda smalere smugene, kan oppleve både rosa murer og blå eksplosjoner.

 

Indigofargede klær som smittet over på huden, ga tuaregene tilnavnet det blå folket. Det var et berbersk nomadefolk som holdt til i Sahara fra 400-tallet. Det er forskjellige teorier om hvor de stammet fra og i dag kan de ikke lenger kalles en egen folkegruppe. De har blandet seg med andre folkeslag, men språket eksisterer som ett av fem grunnleggende dialekter i den berberske språkgruppen. I tillegg skal marokkanerne forholde seg til marokkoarabisk, arabisk og fransk. Engelsk er en stor fordel hvis man ønsker turister fra større deler av verden. De tradisjonsrike blå skjerfene ble fremdeles brukt av berberne som førte muldyrene og oss trygt gjennom fjellene.

 

Berberne er urbefolkningen i store deler av Nord-Afrika. De utgjør minst 15 millioner og 35 % av befolkningen i Marokko. Dette er ingen berber, men flere av oss dro hjem med blå skjerf i bagasjen. Ingen hadde mot til å tulle dem rundt hodet da nomadelivet var slutt.

Fra kremmere i fjellene til souken i Marrakech

De har kanskje hørt om store fortjenester i souken i Marrakech og drømmen om å reise dit kan kanskje gå i oppfyllelse hvis de har foreldre som lar dem gå på skole, hvis læreren møter opp og hvis de øver flittig på engelsk og regning. Foreløpig tjener barna noen dirham ved å springe bort til stien med små pynteting som de stiller ut på bakken for de få turistene som passerer. Noen av dem viste antall fingre for å oppgi prisen.

Etter hvert som dagene gikk hadde flere og flere av oss sekker pyntet med fargerike ulldusker og paljetter.

Butikkene ligger tett på begge sider av overbygde, dunkle og svale gater. Store deler av varebeholdningen er flyttet ut for å friste oss som driver innover i dypet. Lyset er så sparsomt at vi har vansker med å vurdere kvaliteten på varene. Vi skjønner at den billige veska neppe er av skinn og får det bekreftet ved nærmere ettersyn i dagslys dagen etter. Fin er den likevel.

«Hvis vi kommer hjem med slike sandaler, har vi vært for lenge i souken», sa Torild. I Marrakech var utvalget enormt fra varer vi trengte, fikk lyst på til totalt ubrukelige ting i vårt hjemlige miljø. I tillegg til vesker ble det skjerf, lommebøker og belter på noen av oss.