Fra kremmere i fjellene til souken i Marrakech

De har kanskje hørt om store fortjenester i souken i Marrakech og drømmen om å reise dit kan kanskje gå i oppfyllelse hvis de har foreldre som lar dem gå på skole, hvis læreren møter opp og hvis de øver flittig på engelsk og regning. Foreløpig tjener barna noen dirham ved å springe bort til stien med små pynteting som de stiller ut på bakken for de få turistene som passerer. Noen av dem viste antall fingre for å oppgi prisen.

Etter hvert som dagene gikk hadde flere og flere av oss sekker pyntet med fargerike ulldusker og paljetter.

Butikkene ligger tett på begge sider av overbygde, dunkle og svale gater. Store deler av varebeholdningen er flyttet ut for å friste oss som driver innover i dypet. Lyset er så sparsomt at vi har vansker med å vurdere kvaliteten på varene. Vi skjønner at den billige veska neppe er av skinn og får det bekreftet ved nærmere ettersyn i dagslys dagen etter. Fin er den likevel.

«Hvis vi kommer hjem med slike sandaler, har vi vært for lenge i souken», sa Torild. I Marrakech var utvalget enormt fra varer vi trengte, fikk lyst på til totalt ubrukelige ting i vårt hjemlige miljø. I tillegg til vesker ble det skjerf, lommebøker og belter på noen av oss.  

Etter stormen

Kvelden etter stormen etablerte vi oss i turens høyeste leir på 2350 m.o.h. En installasjon med våte klær fra bagasjen fortjente et større publikum enn det som var tilgjengelig her i de fjerne fjell. Sola hadde varmet opp dagen og klestørken var super helt til kveldsmørket førte en fuktig isvind innover leiren. Shortser og solliv ble raskt tildekket av lag på lag med ull, fleece og vindstoppere.

Etter kveldsmåltidet fremførte berberne sine resitasjoner og situasjonsspill ved leirbålet der vi alle trampet rundt og rundt i takt for å holde varmen. Vi falt inn med arier fra folkeskolens sangtimer. Vaskefatene gjorde tjeneste som trommer.

Turens kaldeste natt og morgen. Klæsjete teltduk innvendig og rim utvendig. Så kom sola igjen og temperaturen steg drastisk på noen minutter.

Da ble det nesten som de første dagene igjen. Jeg tror de fleste satte pris på at det bare ble nesten. Bildet viser idyllen i leiren etter første dags vandring, men vi kunne ikke holde tilbake noen sukk og stønn mens vi stampet oss fram i tropevarmen. Det har lett for å bli for varmt eller for kaldt for oss mennesker.

Tordenvær og gourmetmat

Selv om vi hadde bare en teltduk mellom oss og uværet anså vi oss som privilegerte. Vi nådde fram til dagens leirplass før torden, hagl, regn og vind satte sine forenede krefter inn for å skremme enhver fjellvandrer. Den ellers løstsittende latteren satt ganske langt inne mens lynene lyste opp i teltet, vannet grov seg under teltbunnen og tordenen dominerte over alle andre lyder som måtte befinne seg i nærheten.

Da bulderet mellom fjellene avtok, hørte vi grøftegravingen. Vårt følge av berbere ledet selvfølgelig vann bort fra teltene så godt de kunne.

I det uttørrede elveleiet som vi spaserte over for et par timer siden, flommet brunt fryktinngydende vann og skrekkslagne var vi vitner til et annet følge som tok seg ned den sleipe fjellsiden prydet med et brudeslør av småbekker. En svær og nifs foss stupte utfor en vertikal fjellside.

Vår eminente kokk skrellet like uanfektet på poteter og grønnsaker, fylte trykkokeren med olje og krydret med de ypperste av marokkanske krydder slik at vi kunne nyte nok et gourmetmåltid sittende på matter i det store teltet.

Hva ville et fjell være uten en dal?

Hva ville et fjell være uten en dal eller en dal uten et fjell? I følge Elisabeth Haich ble dette uttalt av Ptahhotep i det gamle Egypt. Atlasfjellene som strekker seg gjennom Nord-Afrika fra Marokko til Tunis, er rike på både fjell og daler fra snødekte alpetopper til bunnløse canyons av forvitret sandstein. Mektige fjellmassiver triumferer og glattslipte steinkolosser balanserer freidig på minimal sokkel. I ville fjellsider hopper gjeteren nesten like lett som geitene han er satt til å passe. Med rop og steinkast styrer han flokken dit han vil. Gresstuer flyr også gjennom lufta i kappløpet med kveldsmørket som plutselig overtar etter solnedgang. Lange avstander tilbakelegges i jakten på beite. Det gjelder å komme tilbake med like mange som han dro ut med fra landsbyen eller nomadeleiren. Det er ofte barn som utfører denne jobben. Av og til samarbeider flere familier slik at barna kan kombinere skole og dyrepass. Et tøft liv i fjerne fjell som vi betraktet fra lystvandrerens synsvinkel.

Muldyrdrøm

Sju morgener med muldyrenes glade vrinsk, sju dager med deres lette steg under tunge bører enten stien var bratt opp eller ned, sju kvelder med snavling i muleposen og sju netter med lyder fra beiting eller mystiske snøft. Like urørlige og uanfektede enten sterke menn dynget dem ned med vandrernes telt, sekker, mat, serviser, kokekar, madrasser, vannkanner eller vi matet dem med appelsinskall. Ikke rart at jeg våknet en natt av et pustende muldyr utenfor veggen hjemme. Men denne gangen var det vinden som pisket snøen rundt husjørnet. Vinteren kom til Dombås samme dag som jeg ankom overfylt av inntrykk fra berbernes verden i Atlasfjellene og «ørkenens juvel» Marrakech. I dag tenker jeg mest på de gode og trofaste muldyrene som lot oss vandre med bare en dagstursekk.