Muldyrdrøm

Sju morgener med muldyrenes glade vrinsk, sju dager med deres lette steg under tunge bører enten stien var bratt opp eller ned, sju kvelder med snavling i muleposen og sju netter med lyder fra beiting eller mystiske snøft. Like urørlige og uanfektede enten sterke menn dynget dem ned med vandrernes telt, sekker, mat, serviser, kokekar, madrasser, vannkanner eller vi matet dem med appelsinskall. Ikke rart at jeg våknet en natt av et pustende muldyr utenfor veggen hjemme. Men denne gangen var det vinden som pisket snøen rundt husjørnet. Vinteren kom til Dombås samme dag som jeg ankom overfylt av inntrykk fra berbernes verden i Atlasfjellene og «ørkenens juvel» Marrakech. I dag tenker jeg mest på de gode og trofaste muldyrene som lot oss vandre med bare en dagstursekk.

 

Knappeonsdag – Elefanter

Fra og med den gangen jeg kjøpte min første TV har jeg sittet klistret til programmer om elefanter. Øyeblikket var derfor stort da denne elefanten kom diltende midt i veien i Tanzania. In natura var noe annet enn både TV og de små utgavene jeg har skaffet til hjemmet.

Huset er ikke fylt av elefanter akkurat, men det finnes elefanter av tre, porselen, stein, bomullsgarn og materialer jeg ikke kan identifisere. De minste befinner seg i knappesamlingen. Et forheng fra gulv til tak i entreen er prydet med elefanter og andre dyr fra arken. Der står det også et røkelseskar båret av to elefanter. Nå syr jeg kjøkkengardiner av stoff med elefantmønster kjøpt i Nepal.

 

Den eldste elefanten blant knappene. Tynt metall.

 

Er det flere enn meg som har lest om sirkuselefanten Rose i boken Vann til elefantene?

 

En troskyldig forsamling på vei ut i livet.

 

De fargeglade.

 

Rødruss?

 

Hvis du ser en rosa elefant, drakk du for mye i går kveld.

 

Hvis elefanten er blå, kan du trygt kjøre bil.

 

Jeg skal passe på deg.

God tur på elefantryggen!

Rein og moskus på Einøvlingen

Fysisk aktivitet i naturen hjelper for eller mot det meste. Fantastisk terapi. Den sjette morgenen med savnet etter Mia dro jeg tidlig hjemmefra og vandret ut i naturen ved Nysetra på Dovrefjell sammen med Solveig.

Da minst 50 rein viste seg på en fjellkam over oss og senere kom mot oss i en rasende fart med vinden i ryggen opp en stupbratt fjellside, forsvant jeg inn i naturen. Opplevelsen var altoppslukende. Jeg hadde dessverre bare det lille kamera med meg. Den andre gangen de kom, gikk alt så fort at kamera var klart til avfyring først da de hadde veket av mot venstre og forsvant over en annen fjellkam.

Fred og ingen fare på toppen av Einøvlingen 1 616 m.o.h. Sol, lun vind og Snøhetta som smiler i bakgrunnen.

Blant alle fjellblomstene beundret vi snøsøten mest. Så liten at jeg er lykkelig over at min lille gamle Powershot G7 ga meg et slikt bilde. De fem lysende kongeblå kronbladene er bare 15 mm. De åpner seg bare i varmt solskinn, så jeg forbinder den derfor med fjellet i godvær.

Med sol i hjerte og sol i sinn vandret vi lettbeint videre mellom stein og små høyder ned de lange lav- og gresskledde fjelliene. Mens vi diskuterte og speidet for å se om en mørk flekk i det fjerne kunne være moskus, gikk det plutselig et langt større og skumlere eksemplar og beitet faretruende langt innenfor den trygge radiusen. Som på en lydløs kommando endret vi begge kurs i samme sekund, og hastet bestemt og målrettet mot en høyde med en stor stein på. Lett andpusten og i skjul bak steinen kunne vi se fem moskus som fremdeles beitet uten å bry seg mer om oss. Verden har mange nok bilder av moskus, tenkte jeg J