Til Lukla

Gjengen har fått sine velfortjente tips og framfører en takkedans før vi fortsetter mot Lukla og flyplass sammen med tre av dem. De andre tar fatt på stiene som fører dem til bilvei om en dag eller to.

Stolpe på rot for strømførende ledninger er vel arbeidsbesparende så lenge den ikke vokser for fort. Denne har vel sluttet å vokse.

At vi har kommet inn på en hovedsti med stor turisttrafikk vises tydelig på tehusene og lodgene som er av betydelig bedre standard enn vi har sett hittil på denne trekkingen.

Så hører vi kling, kling, klang og klong igjen, lyder som gir gode følelser. En kolonne muldyr kommer mot oss nedi bakken. Flere av dem er fargerikt dekorert i panna og har en stor bjelle under haka. Alle har kløv, men ingen har last. De er på vei for å hente sement får vi høre. Hodene er senket lavt og de går sakte men sikkert. Man kan ikke tro hvor sikkert muldyrene tar seg ned de bratteste og mest uregelmessige trappetrinn, men jeg har sett at de kvier seg. Muldyr brukes som fraktdyr blant annet fordi de er så rolige. Hester blir lettere skremt og eslene går heller til angrep enn å trekke seg unna. Muldyrgjeterne styrer dem gjerne med plystrelyder som dirigerer dem til å stoppe eller gå.

I dag blir det alt for mange av disse rolige og snille dyrene. De slanger seg opp og ned de bratte stiene som lange godstog. Etter hvert går de fleste togene i vår retning. Men de går for sakte for oss som skal langt, så vi starter en vågal forbikjøringssport som lykkes bra, men det tar jo aldri slutt.

De fleste muldyrene går videre på stien til Namche, og kanskje enda lenger i retning Mount Everest, så trafikken avtar betydelig de siste bakkene opp til Lukla.

Her møter vi mennesker som fungerer som godstog.

Kan det være varer som har kommet med fly til Lukla? En ryggsekk som for oss andre er tung nok å bære, blir liten på toppen av denne lasten.

Dagsetappen virker enda drøyere enn vi fikk inntrykk av på kartet, men den tar jo slutt. Den tar heldigvis slutt før det blir mørkt og vår tiende og siste vandredag er over. En søt liten jente vugger dukken sin i en døråpning og ønsker oss velkommen til Lukla.

I den ene gata kommer en kolonne fraktdyr som kalles dzo. Det er det mannlige avkommet av krysning mellom yak og ku. Yak fungerer bare over 3 000 m.o.h. og vi er nå nede på 2 860.

Lukla er utgangspunktet for så godt som alle (90-95 %) utenlandske turister som skal vandre i Everest eller bestige verdens høyeste fjell. De kommer fra Kathmandu til Lukla med fly og returnerer herifra etterpå. Denne gangen kom vi vandrende fra en helt annen kant og skal med fly tilbake til Kathmandu i morgen. Her ser vi hovedgaten i denne byen som har grodd opp etter at flyplassen ble åpnet i 1971. Mer om den i neste bloggpost.

Først skal vi sove innomhus etter ni netter i telt. Aller først skal vi få brukernavn og passord til Wi-Fi for å sjekke om det har skjedd noe i verden de siste ti dagene. Vi har ikke hatt verken mobildata eller internett på denne trekkingen. Derfor kommer reisebrevene på bloggen i ettertid.  

Til Leir 9 Kharte

Himalyatopper viser seg i dag også. Etter et par timer med motbakker bikker det nedover igjen. Vi skal passere nedenfor klosteret og dykke langt ned i dalen før kartet viser at stien svinger til venstre, dvs. mot nord, og opp og ned flere ganger til Lukla som ligger langt inne mellom høye fjell og stup. Men det blir i morgen. I dag forsøker vi å gå inn litt i forhold til programmet fordi vi ser at morgendagen blir mer enn i lengste laget.

Mens gutta lager lunsj.

Kortreist fersk salat kjøpt fra en terrasse ved lunsjstedet vaskes av Bim og Roshan.

«Han Hall var inkje anna han, Stakkar, han var berre ein Hund. Men um han no og berre var ein Hund, so var han daa kor som er ein framifraa Hund; han var framifraa baade stor og klok»

Dette er starten på Per Sivles fortelling «Berre ein hund» som grep meg sterkt som barn. Nå vil jeg fortelle min hundehistorie fra i går og i dag.

Da vi nærmet oss Sibuje i går (bildet over) og vår assistentguide Ira og jeg kom i tet, sto en stor hund og ventet ved stien. En svart og fin blandingsrase som lignet labrador. Den kom så nært inntil meg at jeg ble redd. Man skal ha respekt for hunder i fremmede land. Ira forsøkte å jage den bort med skjenn og gresstuster, men den kom tilbake og fulgte meg på et par meters avstand. Oppe ved leiren la den seg ned og fulgte med i våre aktiviteter. Resten av kvelden var vi innendørs og jeg glemte hunden. Kanskje fordi husets katt smøg seg opp i fanget mitt. Da jeg skulle ut av teltet i mørkret et siste ærend før natten, sto jammen hunden der ute i lyset av hodelykten min. Jeg tok en omvei og kom meg tilbake inn i teltet så raskt som mulig.

En gang uti natten kjente jeg dytting mot låret mitt. Flere ganger. Jeg bråvåknet og ble redd og stiv. Det levende vesenet var på utsiden av innerteltet, men måtte ha kommet seg under ytterteltet. Var det et dyr som kunne bite hull i teltduken? Eller en slange? Nei, det var noe større enn en slange for nå la det seg ned tett inntil låret mitt. Jeg hørte pusten, eller var det vinden i gresset? Jeg kjente varmen, eller var det soveposen? Tanken på hunden streifet meg, men den kunne da ikke ha kommet seg under ytterteltet? Det tok tid før jeg våget å bevege meg og tydelig kunne kjenne at den tynne teltduken skilte meg fra noe stort, mykt og varmt.

Jeg våget selvfølgelig ikke å kikke ut. Heldigvis sovnet jeg omsider. Morgenen kom og min sengekamerat var fremdeles der utenfor. Da det lysnet såpass at jeg våget meg ut, lå den gode og snille «labradoren» sammenkrøllet som en oval ball inntil teltet. Bildet jeg tok er dårlig, men må få plass her.

Da vi etter kaffe på madrassen, varmt vann i vaskevannsfatene og frokost begynte på dagens motbakker, var hunden på pletten igjen. Vi var fremdeles 17 personer i følget, men hunden gikk like foran meg på venstre side helt til lunsj. Av og til var det spennende lukter eller lyder fra terrenget som måtte sjekkes, men etter nødvendig inspeksjon var den på plass igjen.

«Yesterday afraid, to day a friend», sa jeg til Ira. «Bodyguard», svarte han. Vi har spist lunsj og hunden er borte. Den har vel gått tilbake til sin familie i Sibuje, men jeg savner den. Den savner kanskje meg også?

Dette er vår niende vandredag og vi har kommet inn på en sti som fører til regionen Everest. Inntil nå var tallet på turister åtte, men i dag er de utellelige. Ved Sherpa Guest House finner vi en stripe flat mark som teltene kan stå på med fare for at vi går oss utover stupet hvis vi må ut i mørke natten. Kjøkken og spiserom kan vi leie her også. Kvelden er både festlig og trist. Med nepalsk musikk og dans tar vi avskjed med de fleste hjelperne som i morgen skal gå en annen sti for å komme til bilvei og fraktmulighet for alt utstyret tilbake til Kathmandu. Vi skal gå videre med guide og to bærere til den beryktede flyplassen i Lukla.

Til Leir 8 Sibuje

Klokka har igjen bikket 07. Vi forlater de dekorative trærne i Kiraule og tar fatt på den bratte stien på baksiden av husene.

Av og til et ensomt småbruk.

Jorunn jubler for det tredje passet vi har mestret på denne vandringen.

Etter lunsj kommer nedturen. Unnabakkene virker uendelige. Heldigvis en hengebro så vi slipper å gå helt i bunnen av juvet som er så dypt at det ikke får plass på bildet. Det kan virke som Kari kvier seg for å se ned.

Har vi gått bratt hittil, blir det ikke bedre opp mot Sibuje. Marit får blikk for et svært illustrerende motiv der Jorunn og jeg stamper trinn for trinn. Og det er ikke snakk om 1 000 trinn eller lignende, men flere timers klyving før vi finner den første flate gresstripen som er bred nok for telt.

Det ble en hard og lang dag, men ettermiddagssola lyser og varmer litt fremdeles i det vi når dette stedet på stupet. Hos Namaste Lodge & Restaurant kan vi leie kjøkken og spiserom innendørs.

Det er kanskje ikke så kaldt målt i grader, men et tykt lag med svette føles hakkende kaldt mot kroppen så snart sola er borte. Våtservietter og tørre klær er redningen. Skyene over de snødekte himalayafjellene i vest er av forskjellig slag, blå, noen nesten svarte, lyse og grå. Himmelen under dem er klar blå før den gradvis blir både rosa og lilla før det er stummende mørkt i løpet av en halvtimes tid.

Mor i huset viser sin sherpadrakt før vi går til ro i teltene på stupet.

Til Leir 7 Kiraule

Tidlig morgen, før det er lyst, er det aktivitet i kjøkkenteltet ved 5-tiden. Ved soloppgang i 6-tiden lyder et kvitrende «good morning» og vi vekkes med kaffe/te ved teltåpningen. Like etterpå kommer et vaskefat med varmt vann til hver av oss.

«Breakfast is ready.» Varm havregrøt, honning, kanel, nøtteblanding, kokte egg og nepalsk brød. Dette teltlivet skiller seg litt ut fra teltliv i norske fjell! Denne trekkingen skiller seg også ut fra tidligere vandringer jeg har hatt i Nepal. Jeg har alltid bodd på tehus/lodger og det er både interessant og variert, men å møte mennesker som ikke er vant med turister, gir en annen type kontakt. Denne trekkingen er også mer krevende p.g.a. lange dagsetapper og ganske mye stupbratt opp og ned.

Jorunn tar farvel med noen små barn som sitter ved frokostplassen vår. Andre litt større barn har allerede passert med sekk på ryggen på vei til skolen vi ser i bakgrunnen til venstre.

Siesta i dag tilbringes på en fin gressvold ovenfor dette ensomme huset.

Plutselig er feltkjøkkenet montert.

Vannet er snart varmt på bensinbrenneren.

To kjøkkenassistenter skreller poteter.

Og risen putrer over bålet.

Mens Alfa tar en hvil.

En hvil for alle i det andre passet vi forserer på denne turen.

Vi går en lokal snarvei fra Cheskam og trenger hjelp fra de få menneskene vi ser til å velge de rette stiene langs jordene. Det er langt mellom husene her.

Leir 7 etableres ved Kiraule. Her er det både et innendørs kjøkken og en stor spisehall vi får leie.

Teltplassen er også stor og værlaget så tørt at vi lufter og tørker både soveposer og klær før sola går ned.

Men først skal kjøttet finnes, kjøpes og bringes «hjem».

Ira, Candra og Roshan har gjort sin del av jobben.

Kokk Pemba overtar. Han tryller fram den deiligste daalbath.

Til Leir 6 Cheskam

Selv om vi har startet å gå ved 7-tiden de fleste dagene har skyene samlet seg rundt fjellene så tidlig at vi ikke har hatt utsyn til en eneste himalayatopp før i dag. Vi både jubler og danser på stien ved dette synet. Vi har lært litt sherpadans som vi gjerne øver på. Veldig artig. Det er én sherpa i vårt følge denne gangen. Sherpa er ofte feilaktig forstått som bærer eller leder for turer i fjellene, men sherpa er én blant mange folkegrupper i Nepal. De kom fra Tibet til Nepal for flere hundre år siden. Misforståelsen skyldes nok at de fleste sherpaene bor i høytliggende strøk og derfor blir valgt til å følge utenlandske ekspedisjoner til Mount Everest.

Kjempetrivelig å se hvor hjemstedet til guiden Subash og assistentguiden Ira befinner seg selv om det er i det fjerne ovenfor jordraset midt i bildet. Vi får i hvert fall et begrep om hvordan det var å vokse opp der i en enda fattigere tid enn nå. De har begge bodd i Kathmandu i mange år.

Noen utnytter vandretimene til spinning mens lystvandrerne hilser namaste og går videre mot sin varme lunsj.

I denne landsbyen «mister» vi kokk og bærere. De gikk foran for å finne lunsjsted og vi valgte noen andre stier, men med hjelp av lokalbefolkning og utsendte speidere kommer vi fram til det gårdsrommet de har okkupert i dag.

Ganske fascinerende å se hvordan 17 mennesker kan invadere et privat hjem med den største selvfølgelighet. Kokken og hans assistenter overtar kjøkkenet, andre vasker klær i kaldtvannskranen, noen monterer bord og stoler og serverer den beste lunsj mens barna i huset synes de har en begivenhetsrik dag. Mor rusler rundt med en baby på armen og er glad for inntekt fra dagens utleie.

Klesvasken er tørr før vi skal videre.

Jeg kan berolige leserne med at dette er den dårligste broen jeg har sett i Nepal. Når den holder børene til bærerne, holder den nok meg.

Bærerne går smilende over som om dette er den naturligste ting av verden. Ei ensom skolejente som har slått følge med oss, småspringer over på en måte som tyder på at det ikke er første gang. Noen som snakker om farlig skolevei? 

Uten bilveier fraktes alt på ryggen av mennesker og dyr. Mange turer må til med én og én stein til helikopterplass i Cheskam. Men så er de mange som bærer.

"Vaskerommet" vårt er fremdeles med festet til kurven på ryggen av en av våre menn. Vi kan også se det store vaskefatet som sammen med ei stor mugge ble brukt som "dusj". Dusjteltet var blått og er kanskje den blå duken vi ser på toppen. Ingen av oss hadde regnet med slike fasciliteter på telttur, men dusj ble det opptil flere av vandredagene.

Ved Leir 6 i Cheskam er vi nok den største sensasjonen på lange tider. Skitne barn stiller seg opp noen få meter fra oss og stirrer. De eldste snakker godt engelsk. Mon tro hvilke drømmer de bærer på? Snart blir det helikopterplass og en enklere vei til verden og utdannelse. Vi får tro at i hvert fall noen av dem bringer ny kunnskap tilbake til utkanten. Vi viser dem hvordan vi vasker hendene i vårt medbragte «vaskerom» og får dem med på plukking av søppel. Guiden vår forteller at et par nepalske damer er her under sin vandring fra sted til sted for å undervise om hygiene.

Både barn og voksne synes det er spennende med telt.