Til Leir 9 Kharte

Himalyatopper viser seg i dag også. Etter et par timer med motbakker bikker det nedover igjen. Vi skal passere nedenfor klosteret og dykke langt ned i dalen før kartet viser at stien svinger til venstre, dvs. mot nord, og opp og ned flere ganger til Lukla som ligger langt inne mellom høye fjell og stup. Men det blir i morgen. I dag forsøker vi å gå inn litt i forhold til programmet fordi vi ser at morgendagen blir mer enn i lengste laget.

Mens gutta lager lunsj.

Kortreist fersk salat kjøpt fra en terrasse ved lunsjstedet vaskes av Bim og Roshan.

«Han Hall var inkje anna han, Stakkar, han var berre ein Hund. Men um han no og berre var ein Hund, so var han daa kor som er ein framifraa Hund; han var framifraa baade stor og klok»

Dette er starten på Per Sivles fortelling «Berre ein hund» som grep meg sterkt som barn. Nå vil jeg fortelle min hundehistorie fra i går og i dag.

Da vi nærmet oss Sibuje i går (bildet over) og vår assistentguide Ira og jeg kom i tet, sto en stor hund og ventet ved stien. En svart og fin blandingsrase som lignet labrador. Den kom så nært inntil meg at jeg ble redd. Man skal ha respekt for hunder i fremmede land. Ira forsøkte å jage den bort med skjenn og gresstuster, men den kom tilbake og fulgte meg på et par meters avstand. Oppe ved leiren la den seg ned og fulgte med i våre aktiviteter. Resten av kvelden var vi innendørs og jeg glemte hunden. Kanskje fordi husets katt smøg seg opp i fanget mitt. Da jeg skulle ut av teltet i mørkret et siste ærend før natten, sto jammen hunden der ute i lyset av hodelykten min. Jeg tok en omvei og kom meg tilbake inn i teltet så raskt som mulig.

En gang uti natten kjente jeg dytting mot låret mitt. Flere ganger. Jeg bråvåknet og ble redd og stiv. Det levende vesenet var på utsiden av innerteltet, men måtte ha kommet seg under ytterteltet. Var det et dyr som kunne bite hull i teltduken? Eller en slange? Nei, det var noe større enn en slange for nå la det seg ned tett inntil låret mitt. Jeg hørte pusten, eller var det vinden i gresset? Jeg kjente varmen, eller var det soveposen? Tanken på hunden streifet meg, men den kunne da ikke ha kommet seg under ytterteltet? Det tok tid før jeg våget å bevege meg og tydelig kunne kjenne at den tynne teltduken skilte meg fra noe stort, mykt og varmt.

Jeg våget selvfølgelig ikke å kikke ut. Heldigvis sovnet jeg omsider. Morgenen kom og min sengekamerat var fremdeles der utenfor. Da det lysnet såpass at jeg våget meg ut, lå den gode og snille «labradoren» sammenkrøllet som en oval ball inntil teltet. Bildet jeg tok er dårlig, men må få plass her.

Da vi etter kaffe på madrassen, varmt vann i vaskevannsfatene og frokost begynte på dagens motbakker, var hunden på pletten igjen. Vi var fremdeles 17 personer i følget, men hunden gikk like foran meg på venstre side helt til lunsj. Av og til var det spennende lukter eller lyder fra terrenget som måtte sjekkes, men etter nødvendig inspeksjon var den på plass igjen.

«Yesterday afraid, to day a friend», sa jeg til Ira. «Bodyguard», svarte han. Vi har spist lunsj og hunden er borte. Den har vel gått tilbake til sin familie i Sibuje, men jeg savner den. Den savner kanskje meg også?

Dette er vår niende vandredag og vi har kommet inn på en sti som fører til regionen Everest. Inntil nå var tallet på turister åtte, men i dag er de utellelige. Ved Sherpa Guest House finner vi en stripe flat mark som teltene kan stå på med fare for at vi går oss utover stupet hvis vi må ut i mørke natten. Kjøkken og spiserom kan vi leie her også. Kvelden er både festlig og trist. Med nepalsk musikk og dans tar vi avskjed med de fleste hjelperne som i morgen skal gå en annen sti for å komme til bilvei og fraktmulighet for alt utstyret tilbake til Kathmandu. Vi skal gå videre med guide og to bærere til den beryktede flyplassen i Lukla.