Vi kan ikke klage på ustabilt vær

Slik været er i dag skal det bli så og så lenge. Slike værvarsler hører eller leser jeg flere ganger i året. I hvert fall 27. februar, 2. juli, 25. juli, 14. oktober og sikkert flere datoer.

Det som er sikkert, er at vi de første fem ukene av 2021 har hatt stabilt uvanlig kaldt og vakkert vær. Altså måtte 3. januar også ha en tilsvarende spådom i seg for det var første kalde dag med 17 minus her på Dombås. 

Den 3. januar så det slik ut i Hindåmarka. Kl. 11.33 kom sola opp i sør for å vise seg kanskje et par timer her ved den øvre jernbanelinja.

Deretter har vi hatt bare et par dagers glipp med kun noen få minus. Da hadde jeg slik flaks at jeg malte badetaket og noen kjøkkenskapdører, og kunne lufte uten å fryse ned hele huset. Det kunne blitt resultatet på den kaldeste dagen med minus 25. Termometeret har ikke vært så langt nede hjemme hos meg på mange år.

Det ble mange skiturer i forskjellig terreng, men mest i Hindåmarka fordi jeg de fleste dagene har hatt bare et par timer ledig til uteliv. Den 24. januar fortsatte jeg opp til speidergamma på Steinhovda. Været, snøen, skiføret og alt var så vakkert at jeg hadde lyst til å dele det med flere.

Dagen etter fikk jeg følge av Åse og Marit. Da var det så kaldt, minus 26 ved Vålåsjøen ble det sagt, at vi tok matpakken innendørs.

Jeg liker villski best, dvs. lage egne spor. Den 1. februar velger jeg en ny runde som kan gjøres på en times tid.

Med tre bilder fra dagens tur håper jeg at samme værmerke som jeg startet blogginnlegget med, gjelder for dagen i dag også. 

 

Speidergamma på Steinhovda

I dag tok jeg de smale skiene for å gå en tur i løypene opp bakkene hjemmefra. Et stykke før Haremyra bråbestemte jeg meg helt spontant for å ta av fra løypa og forsøke å finne speidergamma på Steinhovda fra denne kanten. Flaks har man av og til. Snøen bar de smale skiene over alt mellom furu og fjellbjørk. Jeg fulgte nesen og gikk meg rett på gamma fra nordøst.

Døra til speidergamma er alltid ulåst. Jeg liker derfor å gå hit på kalde dager for å ha et lunt sted å spise nista. Det finnes også vedovn, ved og kasseroller for den som vil lage varm mat. Huggestabben minner oss om at det skal ligge like mye (eller mer) ved der når vi går som da vi kom. På redskapskassen ligger det ei sag. Det er viktig å tenke på brannfaren så all form for levende lys skal stå på ei steinplate.

Etter et besøk inne, og noen ord i hytteboka, var det bare å sette utfor korteste vei ned i perfekt styresnø til jeg støtte på oppkjørt løype like ovenfor Tiurplassen. To timer opp og 20 morsomme minutter hjem.

Selvportrett i høyfjellet

Mitt første selvportrett ble tatt i dag på Storhø høyt over Dovrevidda med Rondane som bakgrunn. Med 360 graders utsikt langt av lei kunne jeg se Jotunheimen i vest og Snøhetta i nord. Dagen var bare blå og hvit. Snøkrystallene glitret og vindstyrken var null. Med et par cm nysnø på jevn skare var alt en fryd både bratt opp og bratt ned. Jeg må bare dele dette med dere og håper alle lesere har hatt en like fin dag uansett hvor.

Finnes det en bedre følelse enn å sette føttene i fjellskoene på vei ut i naturen? Nei, men nå har jeg funnet en annen følelse som er like god: Å sette føttene i mine nye fjellskisko. De var stive og uvante på de første korte prøveturene tidligere i vinter, men i april har vi hatt et så  utrolig fantastisk skivær at jeg har hatt mulighet til å gå seks lange vårvinterturer på fjellski. Nyt bildene, og for all del, ikke parker skiene hvis du har mulighet til en fjelltur i vår.

Drømmedager i eventyrfjell

Etter spennende dager med yr.no både sent og tidlig og flere ganger daglig, møtte dette synet oss da vi entret bakkekammen opp fra Mysuseter. Datoene for skiferie i Rondane var fastsatt for lenge siden og uttellingen ble maksimal. Gråvær og vind dominerte til noen få dager før fem venninner møttes på Dombås før felles avreise. Vi fikk drømmeforhold.

Vi hadde dessverre bare to dager til disposisjon så det var ikke aktuelt med topptur denne gangen. De lette skiene var perfekte i de oppkjørte løypene til Rondvassbu.

Uterestaurant på vidda i mildværet.

Rondvassbu i sikte.

Snart solnedgang og idyllisk stemning ved Rondvassbu. Stor kontrast til forrige gang jeg kom hit på ski. Tar med et par bilder fra en litt mer strabasiøs tur den gang. Sjarm med dette også så lenge man kan se neste merke og er godt nok kledd.

Om jeg hadde forestilt meg snølek, snømenn eller aking så hjalp det ingen ting. Regnet strømmet i strie strømmer da Martin, Viviann og småttingene ankom Dombås til førjulsbesøk. Dagen etter var like grå, men lekepark, kafébesøk og premieutdeling på pepperkakehusutstillingen i biblioteket ga oss en rolig og fin familiedag. Alle ser selvfølgelig at de rir på en moskus.

Anita Frich fra Frichs Conditori på Dombås ga fagprisen til Eysteinkirka bygd av Ivar Stende Simonsen og to av hans klassekamerater på ungdomsskolen.

Eysteinkirka

Publikumsprisen gikk til Iver Nilstad for hans drømmehus. 

Ivers drømmehus. Her kan vi vel gjerne tenke oss å flytte inn.

Finnes ikke dårlig vær...

Liten kuling, 14 m/s fra nordvest.

Marit og jeg fotograferte hverandre med hennes mobil. Sterk vind, et par pluss og rødt klister. Flott tur. Vi så både ekorn og hare, men ingen andre skiløpere.

Nysnø og sol

Endelig! Nysnø og sol! Fremdeles vind, men den merket jeg lite til i skogen hjemmefra og opp til fjellet. 

Jeg tråkket løype selv. Ingen mennesker hadde satt sine spor her i dag. Bare harer, rever, ekorn og en elg.

Snøen var kram og skismurningen myk da jeg gikk hjemmefra, men fra Staksto til Haremyra ble skiene tyngre og tyngre av voksende kladder. Hvis dette skulle bli en vellykket tur, var det bare én ting å gjøre: Skrape og smøre på nytt. Til tross for mildvær, en utfordring å forhindre kalde fingre. Vekselvis av og på med den ene og den andre votten. Fjerne gammelt klæsj fra skrapa uten for mye søl på vottene. Fiske fram den rette boksen fra posen. Av med vott og på med vott. Fram med skrapa for å lirke av et fastlimt lokk. Au, der røk en negl. Øyne som tårer i vinden, briller som det snart ikke er mulig å se gjennom, nese som renner og et oppmuntrende «hei» til den første skiløperen som passerer. Flott i dag! Lirke opp en glidelås for å få tak i brillepuss og neseduk. Svisj, svisj, svisj … tykt lag og grundig korking. Flott tur!

Lyset på Dovrefjell

Når feste og gli er perfekt, har jeg ikke lyst til å snu. Jeg vil bare gå og gå. I dag var jeg usikker og skeptisk, men la ut på rød voks fra forrige skitur. Den viste seg å stemme hele veien mellom hjemme og snupunktet 300 høydemeter lenger opp. Da fristet den forrykende nedfarten til Hindåfeltet mer enn Dovrevidda. Temperaturen svingte mellom +1 og -1. Været var omtrent som på bildet tatt en februardag for 10 år siden. Jeg passerte den samme fjellbjørka i dag, og foretok et dykk i arkivet da jeg kom hjem.

Bildet av fjellbjørka i lyset på Dovrefjell ble til min første fotografikk i 2004.

Den store sol du ser

er kun til lysets ære;

når den kan blende deg

hva må da lyset være.

Alf Larsen

1885-1967