Slumrer og mimrer

Slumreteppe? Bruker vi ikke dette ordet mer? For teppene bruker vi jo fremdeles. Jeg slumrer under mors heklede slumreteppe mens foten gror. På vei til drømmeland mimrer jeg om Peru. Klikk her og se bilder

Jeg har også lyst til å vise fram dette slumreteppet som mor heklet til meg for noen år siden. Nyansene i blått og brunt ble nøye utvalgt til stua mi.

Og mens jeg er i heklehjørnet tar jeg med ponchoen som jeg heklet i andre halvdel av 60-tallet. Den bringer også tankene til ponchoens hjemland Peru. Fargene viser at det ikke er noe nytt med min fascinasjon av blått og brunt sammen. Ponchoen har selvfølgelig også sin plass på stua når den ikke er i bruk. Ellers har jeg ikke vært i heklehjørnet på flere år. Nå liker jeg best å strikke, men det kommer sikkert en hekleraptus igjen.

Ellers er det en ny vakker dag utenfor vinduet. Den store sol har steget over tretoppene og lyser opp høsten og tåka som ligger i dalen mellom meg og fjellene.

Ripuishanin Peru

Det er på tide å si adjø (ripuishanin på quecha) til blogging om Peru. Quecha er et indianerspråk som fremdeles snakkes av ca. 10 millioner mennesker. Det har knapt vært underivist i dette språket ved skolene, men gjennom prosjekter har det blitt mer og mer de siste årene. Språket er ikke enkelt, spesielt ikke skriftspråket. Samme ord kan ha flere stavemåter. Det skal øvelse til å avsløre at Huiñay Huayana er samme sted som Wiñaywayana.

Nyt denne til slutt http://www.youtube.com/watch?v=M_gSydN_BYM

Håndarbeid fra Apu Kontiki

Mye rørte meg dypt på reisen i Peru. Spesielt hver gang vår eminente guide som blant annet fulgte oss på inkaleden, berettet om inkaenes forhold til naturen. Det var godt for meg som har laget bok med deltittel Inn i naturen. Da jeg så dette veggteppet med naturmotiver hos indianerne på Apu Kontiki, var jeg solgt, dvs. da var teppet solg. Nå pryder det en vegg i hjemmet mitt, og tankene går til de flytende sivøyene Uros i Titikakasjøen. Det broderte mønsteret viser fugler og fisker, husene deres og sivet både øya og husene er laget av.

Titikaka

Titikaka er et miniatyrhav 3 800 meter over det havet vi vanligvis referer til. El Lago Segrado, den hellige sjøen, er likevel ikke blant de høyeste i verden, men den høyeste navigerbare. Den er heller ikke blant de største, men 16 mil langt og 8 mil bredt virker uoverskuelig når man er der. Det nærmeste landet vi ser fra den lille motorbåten som frakter oss på Punobukta, er de ca. 40 kunstige sivøyene Uros.

Sivøyene kan vel ikke kalles land, da de er laget av totorasiv og godt forankret slik at de ikke skal flyte av gårde. Øyene ble først anlagt av indianere under inkatiden for å unnslippe fiender. Eller om det var for å unnslippe skatter. Titikakasjøen har også mange ekte øyer. Inkaenes skapelseshistorie begynner slik: "Mens alt lå i ytterste mørke, sto en strålende sol opp fra denne Titikakaøya …" Sitatet refererer til Soløya som er en av de mest kjente.

Vi går "i land" på sivøya Apu Kontiki. Navnet minner oss om at Thor Heyerdahl fikk hjelp av indianere til sine flåter.

Det bor seks familier og til sammen 40 mennesker på Apu Kon Tiki. Vi blir hjertelig mottatt med håndhilsing og klem på kinnet i det vi jumper ned på det myke sivunderlaget. På queshua kalles fjellene Apu som kan oversettes med herre. Innfødte i Andes betrakter fjellet som en forfader, beskytter og livskilde som de tillegger en åndspersonlighet. Kon Tiki som betyr solgud, er navnet på en av dem.

En sjaman som følger oss på reisen ved og på Titikaka, forklarer om sjøens betydning i forhold til rom og tid i vår verden. Når han snur plansjen opp ned, kan vi se at sjøen har form som en puma.

Slik bygges øyene og husene.



Innblikk i kjøp og salg gjennom humoristisk teater.

Jeg er så heldig å bli invitert inn i hytta til samme familie som i 2009, og overleverer bilder som jeg har med fra den gangen. Her viser hun stolt fram radio og en liten TV som drives på strøm fra solcellepanel. Den knøttlille hytta rommer mor, far og to babyer i senga som fyller nesten halvparten av rommet. Tre større barn sover på gulvet, og da er hytta full.

Form og farge er totalt forskjellig, men jeg får likevel assosiasjoner til de fredelige feluccaturene på Nilen mens vi blir rodd over til en naboøy i denne farkosten.

 

En enkel sivbåt følger oss.

Naboøya har restaurant, men det er ikke satt av tid til å prøvesmake den.

Mens vi tøffer tilbake til det stabile hotellet bygd på fjellgrunn, frakter indianerne mer siv til øyene og husene som stadig må fornyes.

Hav og himmel kinn mot kinn. Titikaka bærer oss og himmelens skyer løfter oss. Takk for denne dagen!

Cocablader og cocate

Indianerne i Sør-Amerika har tygget cocablader i generasjoner for å øke utholdenheten. Avstander ble av og til målt i antall munnfuller cocablader som trengtes. Vi som kommer fra lavlandet blir anbefalt både blader i te og direkte i munnen for å motvirke høydesyke. Coca har et høyt innhold av flere næringsmidler som motvirker sultfølelsen, noe som indianerne utnyttet i tider da spanjoler og andre herskere la beslag på avlingene.

Cocaplanten vokser i regnskogområder, og den eneste vi så, vokser i et lite botanisk område på Machu Picchu. I tillegg til innvortes bruk, er cocabladene en selvfølge i det sosiale og religiøse livet. De brukes ved velkomst og avskjed, takknemlighetsofringer, bønn og forhandlinger. Bladene tørkes og knuses til bruk i kaker, kjeks og annen mat. Cocadrops kjøpte vi også, men de var skrekkelig søte. Coca inneholder omkring en prosent av det råstoffet som brukes i framstilling av kokain, men gir ingen avhengighet eller abstinens. Det trengs visst 100 kg cocablader for å framstille 1 kg kokain gjennom en omstendelig prosess.

Perus nasjonalblomst

Ved inngangen til det trivelige hotellet ved Titikaksjøens bredd blomstrer en busk med gul Cantuta, Perus nasjonalblomst.

I det heisdøra i resepsjonen åpner seg, dumper vi ut i indre del av Punobukta slik den fortoner seg i morgenlys sett gjennom et panoramavindu.

Og her er hotellet fotografert gjennom dobbelt lag bussrute.

Chasqui eller buss

Inkaene var avhengig av et veinett som knyttet de forskjellige delene av riket sammen. Inkaleden er ikke bare de få dagene vi i vår tid kan vandre til Machu Picchu, men et mer enn 25 000 km langt system av stier og trappetrinn bratt opp og ned. Den gang da sprang stafettløpere, chasqui, gjennom hellige fjell i et imponerende tempo for å avlevere meldinger.

Vi velger buss fra Cusco over passet La Raya på 4 338 m.o.h. til Puno ved Titikakasjøen.

Rikelig utvalg av varer til turistene her også. Den som vil kjøpe baby alpakka skal passe seg for may be alpakka. Jenta med levende alpakkaer tjener soles (peruanske penger) ved å la seg fotografere.

Dyrkingen av jorda foregår fremdeles i stor grad manuelt og barna er med fra de er ganske små. Alle barn har rett til å gå på skole, men ingen følger opp om foreldrene holder dem hjemme.

Veiene er stort sett jevne og fine med liten trafikk. Turen tar likevel sju timer pluss pauser.

Milevis over høysletten før vi kjører ned til Titikakasjøen på 3 800 m.o.h.

Utsikten fra hotellrommet viser bare en liten del av Punobukta forskjønnet med armeringsjern i forgrunnen. Hele Titikakasjøen er så mye større. Peru og Bolivia deler på denne verdens høyest navigerbare innsjø med en størrelse på ca. 16 x 60 mil. Vi skimter de flytende sivøyene midt uti sivet.

Terrassemestere

Det finnes forskjellige teorier om hvor den 9 000 kilometer lange søramerikanske fjellkjeden Andes har navnet sitt fra. Noen mener at det stammer fra indianernes språk der ordet anti betyr høy fjellrygg. Andre mener at navnet stammer fra det spanske ordet andén som betyr plattform. Dersom det siste stemmer, har spanjolene kalt opp fjellkjeden etter inkaenes imponerende terrasser i de bratte fjellsidene.

Inkaene var mestere til å anlegge terrasser. Hver etasje er bygd lagvis med store steiner i bunnen og finere og finere lag med grus og sand oppover til matjorda øverst. Terrassene hindret vannet fra å renne av jorda like fort som det rant nedover de bratte fjellsidene. På den måten kunne de drive landbruk i et terreng som ellers var så godt som ufremkommelig. De dyrket mais, bønner, utallige potetslag og mye annet i rett høyde for det enkelte matslaget. Rekkehus og byer ble også bygd på terrassene.

Mer fra Cusco

Cusco var inkaenes flotte hovedstad på 3 400 m.o.h. sørøst i Peru. Navnet betyr ”verdens navle” på indianerspråket quechua. I dag er byen på UNESCOs verdensarvliste.

"Denne byen er den mest praktfulle som er sett i dette landet eller noen steder i India. Vi kan forsikre deres høyhet om at det er så fint her og så flotte bygg at det ville vakt oppsikt til og med i Spania"

Slik skrev spanske conquistadorer til kong Karl V da de kom hit i 1533. Spanjolene raserte likevel det meste av templer og palasser, og bygde sine kolonibygg og kirker på grunnmurene.

 

Byen er full av historie, tradisjon og legender. Inkastorhet og barokkstil finnes side om side.

Lupiner i parken på den store åpne plassen Plaza de Armas. Byen har ca. 300 000 innbyggere. Jeg er her for andre gang, har like fantastisk vær som sist, og er svært begeistret for denne byen. Neste gang vil jeg ha mer tid!

Inkamuseet byr på mye historie, og vi har et nærmest høytidelig og rørende opphold her mens guiden vår forteller med stor innlevelse om sine forfedres levevis. 

Inkaenes og spanjolenes Peru

I Perus karrige fjell skapte inkaene det største og best organiserte riket som fantes på 1400-tallet. De var smarte og bygde videre på kulturer som var der fra før. Bildet viser noen av dagens rester i Raqchi, et tempel opprinnelig fra preinkatiden tilegnet Viracocha som betyr Skapergudsherskeren eller den Universelle Gud.

  

I løpet av et par århundrer ble inkanene herskere over mer enn 80 folkegrupper i deler av nåværende Ecuador, Peru, Bolivia, Argentina og Chile. Etter 550 år med jordskjelv står denne steinmuren i Cusco fremdeles. Hemmeligheten er trapesvinkler.

 

I 1532 fikk inkaene som verken hadde sett hester eller kanoner før, en sjokkartet opplevelse da hæren deres på 30 000 ble massakrert av spanieren Francisco Pizarros knapt 200. I løpet av få år var inkariket knust enda raskere enn det oppsto. Indianerne fortsatte en håpløs kamp, men fikk en grusom tilværelse med fattigdom, sult, slaveri, tortur og likvidering i 300 år. De hadde ingen ord for penger og kunne ikke forstå spaniernes grådighet. Det store templet i Cusco ble jevnet med jorden og en katedral reiste seg på grunnmurene.

Simón Bolívar drev spanierne ut av så mange søramerikanske land at han ble kalt Befrieren og Bolivia har sitt navn etter ham. I 1824 befridde han Peru.

Inkaindianerne våger i dag å være stolte av kulturen sin.

Stort utvalg av fargerike håndarbeider på markeder og i butikker. Herifra ble det med et par jakker i baby alpakka :-) 

Morgen på Machu Picchu

De første solstrålene berører de syv blåner på den andre siden av stupet ned til dalen under Macchu Picchu. Etter en god natts søvn i Agias Calientes, den lille byen med varme kilder og endestasjon for toget i dalbunnen på 2 700 m.o.h., er vi godt ristet i buss opp stupbratte hårnålssvinger til den moderne inngangsporten til dette gamle eventyret.

Takket være den fjerne og isolerte beliggenheten på en fjellkam omgitt av 300 meter dype juv på tre kanter fant ikke spanjolene Machu Picchu da de inntok Peru på 1500-tallet. Vi hører som regel at den ble oppdaget av amerikaneren Hiram Bingham, men det var en inkagutt som viste ham veien dit i 1911. Vi deltar altså i et 100-årsjubileum her vi vandrer blant restene av hus, palasser og templer under en sukkertopp av et fjell. Digre steinblokker er formet så de passer nøyaktig sammen uten bindemiddel. Dette var ukjent for omverdenen i nesten 400 år. De få bøndene i området kjente stedet og hadde skrevet sine navn på murene, men Hiram Bingham som var adjunkt i latinamerikansk historie, ble den første som utforsket stedet vitenskapelig.

Machu Picchu var et tilfluktssted med både dagligliv og spirituelle seremonier her høyt oppe i Andesfjellene. På de to bildene over ser vi soltemplet ovenfra og nedenfra.

Kondoren er klar til å ta deg med på seilas. Det første bildet viser kondorens hode. Det neste er et forsøk på å fange både hode og vinger i ett klikk, men vidvinkelen min strekker ikke til.

Til slutt et blikk tilbake og et farvel til solporten på 2 700 m.o.h. som vi vandret høytidsstemt gjennom i går. Solens første morgenstråler gjennom denne porten ved vintersolverv (i juni fordi vi er sør for ekvator) lyser gjennom en bestemt åpning i Machu Picchu, gir lys- og skyggekontrast langs en bestemt linje og opplyser lamaens øye. Den som går sju trinn opp til lamaen på rett tidspunkt, blir gradvis opplyst og renset av solen fra isse til fot.