Vi kan ikke klage på ustabilt vær

Slik været er i dag skal det bli så og så lenge. Slike værvarsler hører eller leser jeg flere ganger i året. I hvert fall 27. februar, 2. juli, 25. juli, 14. oktober og sikkert flere datoer.

Det som er sikkert, er at vi de første fem ukene av 2021 har hatt stabilt uvanlig kaldt og vakkert vær. Altså måtte 3. januar også ha en tilsvarende spådom i seg for det var første kalde dag med 17 minus her på Dombås. 

Den 3. januar så det slik ut i Hindåmarka. Kl. 11.33 kom sola opp i sør for å vise seg kanskje et par timer her ved den øvre jernbanelinja.

Deretter har vi hatt bare et par dagers glipp med kun noen få minus. Da hadde jeg slik flaks at jeg malte badetaket og noen kjøkkenskapdører, og kunne lufte uten å fryse ned hele huset. Det kunne blitt resultatet på den kaldeste dagen med minus 25. Termometeret har ikke vært så langt nede hjemme hos meg på mange år.

Det ble mange skiturer i forskjellig terreng, men mest i Hindåmarka fordi jeg de fleste dagene har hatt bare et par timer ledig til uteliv. Den 24. januar fortsatte jeg opp til speidergamma på Steinhovda. Været, snøen, skiføret og alt var så vakkert at jeg hadde lyst til å dele det med flere.

Dagen etter fikk jeg følge av Åse og Marit. Da var det så kaldt, minus 26 ved Vålåsjøen ble det sagt, at vi tok matpakken innendørs.

Jeg liker villski best, dvs. lage egne spor. Den 1. februar velger jeg en ny runde som kan gjøres på en times tid.

Med tre bilder fra dagens tur håper jeg at samme værmerke som jeg startet blogginnlegget med, gjelder for dagen i dag også. 

 

Speidergamma på Steinhovda

I dag tok jeg de smale skiene for å gå en tur i løypene opp bakkene hjemmefra. Et stykke før Haremyra bråbestemte jeg meg helt spontant for å ta av fra løypa og forsøke å finne speidergamma på Steinhovda fra denne kanten. Flaks har man av og til. Snøen bar de smale skiene over alt mellom furu og fjellbjørk. Jeg fulgte nesen og gikk meg rett på gamma fra nordøst.

Døra til speidergamma er alltid ulåst. Jeg liker derfor å gå hit på kalde dager for å ha et lunt sted å spise nista. Det finnes også vedovn, ved og kasseroller for den som vil lage varm mat. Huggestabben minner oss om at det skal ligge like mye (eller mer) ved der når vi går som da vi kom. På redskapskassen ligger det ei sag. Det er viktig å tenke på brannfaren så all form for levende lys skal stå på ei steinplate.

Etter et besøk inne, og noen ord i hytteboka, var det bare å sette utfor korteste vei ned i perfekt styresnø til jeg støtte på oppkjørt løype like ovenfor Tiurplassen. To timer opp og 20 morsomme minutter hjem.

Utallige er perspektivene

«Utallige er perspektivene som åpner seg for den som når fjellets topp.» Dette sitatet viser neppe til hverken Snøhetta eller noe annet fjell i vår fysiske verden. Det viser i hvert fall ikke til bare fysiske fjell. Alt eksisterer på flere plan og billedbruk er en god hjelp for abstrakte begreper. Jeg tar første buss til Snøheim og bestemmer meg for Vesttoppen. Alene der i dag må det bli en selfie.

For en dag! Skritt for skritt, den ene foten framfor den andre fra stein til stein luller meg inn i meditasjon. Et nydelig kartlavmønster rykker meg tilbake til «virkeligheten». Den vokser 9,2 mm på 100 år.

Kan man tråkke på denne perlen da? Jeg beundrer fokklav som kun vokser på steiner det aldri legger seg snø på.

  

Perspektivene vider seg ut, men farer truer. Vanskeligheter må overvinnes for å nå målet. Vilje. Tålmodighet. Utholdenhet. Glede.

Utallige er perspektivene fra 2 253 m.o.h.

Alkymi

av Åse Marie Nesse

Du trur det lettaste er slettelandet

den snorrette vegen mellom ingenting

og ingenting, støvet som virvlar opp

og legg seg på same staden, tettare.

 

Du lengtar kanskje etter elvefaret

den nøkterne grunn under føtene

vissa om å ha sitt på det tørre

utan å tenke på fossestryket.

 

Du drøymer iblant om kongevegen

den opptråkka stien i ulendt terreng

med merkesteinar, ufarleggjorte

og kartlagde ned til den minste grå.

 

Ingen veg er den lettaste vegen

du vandrar med blylodd i hendene

men midt i en motbakke skjer det

ein gong i ein sjeldan time:

 

Du rettar ryggen, tar spenntak i livet

løfter loddet mot ei strime av sol

og ser at i dine hender

er blyet forvandla til gull.

Fra Vandrestjerner, Oslo 1992.

Selvportrett i høyfjellet

Mitt første selvportrett ble tatt i dag på Storhø høyt over Dovrevidda med Rondane som bakgrunn. Med 360 graders utsikt langt av lei kunne jeg se Jotunheimen i vest og Snøhetta i nord. Dagen var bare blå og hvit. Snøkrystallene glitret og vindstyrken var null. Med et par cm nysnø på jevn skare var alt en fryd både bratt opp og bratt ned. Jeg må bare dele dette med dere og håper alle lesere har hatt en like fin dag uansett hvor.

Finnes det en bedre følelse enn å sette føttene i fjellskoene på vei ut i naturen? Nei, men nå har jeg funnet en annen følelse som er like god: Å sette føttene i mine nye fjellskisko. De var stive og uvante på de første korte prøveturene tidligere i vinter, men i april har vi hatt et så  utrolig fantastisk skivær at jeg har hatt mulighet til å gå seks lange vårvinterturer på fjellski. Nyt bildene, og for all del, ikke parker skiene hvis du har mulighet til en fjelltur i vår.

Den siste av ni

Det var ni søte små bjørker i hagen vår da Arne og jeg flyttet til Dombås i 1998. Ikke trodde jeg at bjørker kunne vokse seg lange, tette og altoverskyggende på vår breddegrad og høyde over havet. For noen år siden var de forvandlet til en grønn vegg foran fjellene. Første tiltak besto i å forkorte dem noen meter, men etter noen år nådde de samme høyde som før. Da ble løsningen å felle annenhver bjørk slik at jeg i hvert fall fikk noen glimt av fjell mellom de fem. Nesten forgjeves. Bjørkene la seg ut i bredden og veggen var der på nytt.  Ååå, jeg som var så glad i bjørkene mine. Da de til slutt skulle bli til ved, valgte jeg å be for den ene ytterst til høyre. Sorgen over å skulle miste alle fortonet seg ganske vond. Jeg innså likevel ganske snart at denne ene sto merkelig plassert alene på kanten av hagen. Dessuten ga den mye skygge til jordbærene. «Do you have an axe», spurte nepalske Subash da han kom besøk i sommer. Han vil heller ha øks en sag. Dermed faller den siste av ni.

Ved hjelp av Marit med trillebår forsvinner løvet til skogs for å bli til jord en gang.

I Nepal kuttes veden i lengder som er minst dobbelt så lange som vi bruker i lukkede vedovner. Ovnene deres er åpne foran der vedstrangene dyttes innover etter hvert som de brenner. Subash trenger derfor ei vedskie som mal før han går i gang med sagbukk og sag. 

Å kløyve korte vedkubber er også en ny erfaring for Subash, men han har sett på film at kubbene settes vertikalt. I Nepal legges de lange strangene horisontalt før de deles på langs.

Arbeidslaget nyter lunsjen ute.

Kveldstur til Viewpoint Snøhetta. I nepalske fjell er Subash vår guide, men nå er han fri ansvaret og forsvinner opp bakkene mot bygningen på Viewpoint og mørke skyer i horisonten.

Kveldssola forgyller veggen i Viewpoint Snøhetta mens Subash kan beundre utsikten og noen moskus på størrelse med knappenålshoder i det fjerne.

Finnes ikke dårlig vær...

Liten kuling, 14 m/s fra nordvest.

Marit og jeg fotograferte hverandre med hennes mobil. Sterk vind, et par pluss og rødt klister. Flott tur. Vi så både ekorn og hare, men ingen andre skiløpere.

Nysnø og sol

Endelig! Nysnø og sol! Fremdeles vind, men den merket jeg lite til i skogen hjemmefra og opp til fjellet. 

Jeg tråkket løype selv. Ingen mennesker hadde satt sine spor her i dag. Bare harer, rever, ekorn og en elg.

Snøen var kram og skismurningen myk da jeg gikk hjemmefra, men fra Staksto til Haremyra ble skiene tyngre og tyngre av voksende kladder. Hvis dette skulle bli en vellykket tur, var det bare én ting å gjøre: Skrape og smøre på nytt. Til tross for mildvær, en utfordring å forhindre kalde fingre. Vekselvis av og på med den ene og den andre votten. Fjerne gammelt klæsj fra skrapa uten for mye søl på vottene. Fiske fram den rette boksen fra posen. Av med vott og på med vott. Fram med skrapa for å lirke av et fastlimt lokk. Au, der røk en negl. Øyne som tårer i vinden, briller som det snart ikke er mulig å se gjennom, nese som renner og et oppmuntrende «hei» til den første skiløperen som passerer. Flott i dag! Lirke opp en glidelås for å få tak i brillepuss og neseduk. Svisj, svisj, svisj … tykt lag og grundig korking. Flott tur!

Lyset på Dovrefjell

Når feste og gli er perfekt, har jeg ikke lyst til å snu. Jeg vil bare gå og gå. I dag var jeg usikker og skeptisk, men la ut på rød voks fra forrige skitur. Den viste seg å stemme hele veien mellom hjemme og snupunktet 300 høydemeter lenger opp. Da fristet den forrykende nedfarten til Hindåfeltet mer enn Dovrevidda. Temperaturen svingte mellom +1 og -1. Været var omtrent som på bildet tatt en februardag for 10 år siden. Jeg passerte den samme fjellbjørka i dag, og foretok et dykk i arkivet da jeg kom hjem.

Bildet av fjellbjørka i lyset på Dovrefjell ble til min første fotografikk i 2004.

Den store sol du ser

er kun til lysets ære;

når den kan blende deg

hva må da lyset være.

Alf Larsen

1885-1967 

Fullmånemeditasjon

Da jeg våknet en gang i natt, tittet fullmånen inn gjennom soveromsvinduet. Det var en hyggelig hilsen og en fredelig stund etter en dag med alle himmellegemer skjult bak et tett skydekke, og med horisontale snøskyer fykende fra takene.

Månens innflytelse på mennesket er et omdiskutert tema, men månens syklus flytter i hvert fall havet mellom flo og fjære. Med tanke på at menneskekroppen består av ca. 75 % vann, skulle en tro at det også skjer noe med oss.

I boken Finn det rette tidspunkt gjengir forfatteren Johanna Paungger erfaringer og kunnskap om månens innflytelse som hun vokste opp med i Tyrol. Jeg kjenner igjen en del som det tidligere ble tatt hensyn til ved jordbruk, skogbruk, husholdning og helse i Norge også, og kanskje fremdeles uten at jeg vet det. Ja, hvis du lurer på når det er best å klippe håret, er det bare å slå opp i denne boken.­ Fullmåneperioden som varer fra tre dager før til tre dager etter fullmåne, er det størst mulighet for å fjerne hindringer og blokkeringer under mediatsjon.

En kveld for noen år siden gikk jeg fullmåneskitur på Dovrefjell. I løpet av noen timer fra Fokstugu og opp på høene gjennomgikk himmelen et stort spekter av farger fra oransje til lilla. Ved midnatt var månen fremdeles skjult bak Snøhetta, men en strime av lys viste seg i snøen, og mens tiden sto stille dro en flokk villrein seg som en blyantstrek over kameralinsa. Bildet ble senere til fotografikk med tittelen Månemeditasjon.

Det er på lager i to størrelser: 10 cm x 13,5 cm uten ramme http://epla.no/handlaget/produkter/195603/ og innrammet 32 cm x 39 cm http://epla.no/handlaget/produkter/185715/ Kan også bestilles fra eldnyb@gmail.com eller telefon 91835454

Bildet inspirerte Ann-Christin Olofsson til følgende linjer:

Fredfullt stråler kveldens farger

i min sjels dyp.

Glitrende skimmer speiler

månens klare lys.

Lyset gjennomtrenger alt

og danne den sirkel

som skaper Livet.