Monju - Namche 5. november

Papirene er i orden og den bevæpnede kontrolløren slipper meg inn i Sagarmatha (Mount Everest) nasjonalpark.

Gyngende hengebroer over elver og avgrunner blir en vane. Jeg er usikker på om det dufter furu eller røkelse her, men ser bare furuskog.

Queen Everest, here I come. The ever resting mountain. Sagarmatha på nepali som betyr jordens gudinne. Dette er første glimt man får med zoom mellom trærne en klar dag.

Namche, sherpaenes hovedstad å 3400 m.o.h. Den mest kjente sherpa er Tenzing Norgay som fulgte Edmund Hillary, den første som besteg Mount Everest i 1953.

Overveldende mengder smale stenlagte gater, trapper, butikker og varer. Alt har kommet hit på ryggen av mennesker eller dyr eller til helikopterlandingsplassen høyt over byen. Derifra må det også bæres på en eller annens rygg. Til min store overraskelse er det rikelig med internettilgang i denne lille byen blant fjerne fjell, men jeg velger å bruke tid og penger i byen. Få blir overrasket over at jeg kjøpte en tibetansk veske hos denne tibetanske damen. Vi pratet lenge sammen og jeg fikk høre at hun kom hit fra Tibet for 25 år siden. Ingen skolegang, men engelsk og bruk av kalkulator har hun lært i butikken.

Vaskeplassen bærer ikke preg av samme overflod.

Khumbu Lodge har fargerik restaurant, godt kjøkken, bibliotekkrok og rom for natten. Lunsjen er sherpaenes variant av fårikål: Vannbøffelispinat med gulrøtter, poteter og ris. Grønnsakene er dyrket her på 3400 m.o.h.

Ingen aner hvor vanskelig det er å plukke ut bilder til bloggen. Minnebrikken har 109 bilder bare fra i dag. Etter lunsj tar jeg en tur opp bakkene til nasjonalparkmuseet og blendes av denne utsikten over Namche.

En skjønnhet som vokser i hopetall langs stien, hilser meg velkommen opp.

"Der ligger et land mot den evige sne ..." Bjørnson hadde vel Norge i tankene da han skrev dette, men det stemmer for Nepal også. Mount Everest rykker stadig nærmere.

Innover her skal jeg gå i morgen. Målet er Tengboche midt i bildet.

Kathmandu - Lukla - Monju 4. november

Sammentrengt i en 16-seter forlater jeg innenlandsflyplassen i Kathmandu. Flyvertinnen er ikke spesielt lang, det er ingen nepalesere, men hun må bøye seg for taket mens hun deler ut bomullsdotter til ørene og karameller for, tja, for nervene kanskje. Perfekt vær med morgensol på monumentale meliskolosser i nord.

Det lille flyet er komfortabelt og stødig, men jeg er spent på landingen i Lukla. Noe slikt eller lignende har jeg aldri sett. Flystripe på 250 meters lengde i motbakke. Med en behagelig dump når vi asfalten og stanser noen decimeter (eller kanskje det var meter) fra steinveggen. Større fly enn dette klarer ikke landing her. Fra steinveggen ved enden av flystripa stopper jeg og ser på neste fly som tar av fra 2800 m.o.h.

Vi har knapt forlatt flyplassen før vi ønskes velkommen av utallige sherpaer som håper på en jobb. Her er det korrekt å kalle dem sherpaer fordi de tilhører folkegruppen sherpaer som kom fra Tibet til de nordøstlige fjellområdene av Nepal for århundrer siden. I dag brukes også ordet synonymt med bærer. Puru gjør avtale med Prim.

Vi slutter vi oss til noen jock yaks, en krysning mellom jock som er det lokale ordet for ku, og yak. I vakre omgivelser på 2800 m.o.h. er seks dagers vandring i Everestregionen i gang.

De fantastiske buddhistiske stupaene lyser mot meg og bønneflaggene synger OM MANI PADME HUM i vinden. På bønneflagg, bønnehjul, bønnesteiner og fjellknauser langs hele ruta gjentas disse ordene og minner om at alt som var, er og skal bli, er her og nå i dette øyeblikk.

Phakding, etter det oppsatte programmet dagens mål, men det blir med lunsj her. Jeg har lyst til å gå videre etter tomatsuppe og sherpabrød med smør og honning til kaffen.

En ensom vandrer krysser en gyngende hengebro med nifse avgrunner under sprinklene. Bamsi kan kikke grundig på dette bildet.

Et bilde spesielt til Mia. Hun blir vel sjalu, men meldinger hjemmefra går ut på at hun har blitt glad i kattevakten. Det varmer mitt hjerte at hun ikke behøver å lengte etter meg.

Jeg tar kvelden i Monju med dette fjellet som bakgrunn. Jeg har gått både opp og ned i dag, men oppnådd høyde er fremdeles bare 2800.

I soveposen med hodelykt og lesestoff ved 20-tiden. Elektrisitet er mangelvare og solcellepanel dyrt. Utenfor er kvelden mørk mellom høye fjell under stjerneklar himmel. Isbreelva i dalbunnen som den selv har gravd dypere og dypere, buldrer og graver videre uten stans. De tynne mørkbeisede furuplankene i jomfruburene i toppetasjen av hotell Kailash tar naturen nesten helt inn i rommet.