Kathmandu - Lukla - Monju 4. november

Sammentrengt i en 16-seter forlater jeg innenlandsflyplassen i Kathmandu. Flyvertinnen er ikke spesielt lang, det er ingen nepalesere, men hun må bøye seg for taket mens hun deler ut bomullsdotter til ørene og karameller for, tja, for nervene kanskje. Perfekt vær med morgensol på monumentale meliskolosser i nord.

Det lille flyet er komfortabelt og stødig, men jeg er spent på landingen i Lukla. Noe slikt eller lignende har jeg aldri sett. Flystripe på 250 meters lengde i motbakke. Med en behagelig dump når vi asfalten og stanser noen decimeter (eller kanskje det var meter) fra steinveggen. Større fly enn dette klarer ikke landing her. Fra steinveggen ved enden av flystripa stopper jeg og ser på neste fly som tar av fra 2800 m.o.h.

Vi har knapt forlatt flyplassen før vi ønskes velkommen av utallige sherpaer som håper på en jobb. Her er det korrekt å kalle dem sherpaer fordi de tilhører folkegruppen sherpaer som kom fra Tibet til de nordøstlige fjellområdene av Nepal for århundrer siden. I dag brukes også ordet synonymt med bærer. Puru gjør avtale med Prim.

Vi slutter vi oss til noen jock yaks, en krysning mellom jock som er det lokale ordet for ku, og yak. I vakre omgivelser på 2800 m.o.h. er seks dagers vandring i Everestregionen i gang.

De fantastiske buddhistiske stupaene lyser mot meg og bønneflaggene synger OM MANI PADME HUM i vinden. På bønneflagg, bønnehjul, bønnesteiner og fjellknauser langs hele ruta gjentas disse ordene og minner om at alt som var, er og skal bli, er her og nå i dette øyeblikk.

Phakding, etter det oppsatte programmet dagens mål, men det blir med lunsj her. Jeg har lyst til å gå videre etter tomatsuppe og sherpabrød med smør og honning til kaffen.

En ensom vandrer krysser en gyngende hengebro med nifse avgrunner under sprinklene. Bamsi kan kikke grundig på dette bildet.

Et bilde spesielt til Mia. Hun blir vel sjalu, men meldinger hjemmefra går ut på at hun har blitt glad i kattevakten. Det varmer mitt hjerte at hun ikke behøver å lengte etter meg.

Jeg tar kvelden i Monju med dette fjellet som bakgrunn. Jeg har gått både opp og ned i dag, men oppnådd høyde er fremdeles bare 2800.

I soveposen med hodelykt og lesestoff ved 20-tiden. Elektrisitet er mangelvare og solcellepanel dyrt. Utenfor er kvelden mørk mellom høye fjell under stjerneklar himmel. Isbreelva i dalbunnen som den selv har gravd dypere og dypere, buldrer og graver videre uten stans. De tynne mørkbeisede furuplankene i jomfruburene i toppetasjen av hotell Kailash tar naturen nesten helt inn i rommet.