Khumjung - Pakhding 8. november

Noen kuldegrader og rim på bakken. Losjiets ansatte som rydder ute, har tildekket nesten hele ansiktet med to skjerf. Inne i rommet mitt har temperaturen holdt seg såpass at solkremen er smørbar. Behagelig tibetansk musikk gir varme til frokostrommet der vedkurven er tom.

Sola kommer fram før avgang ved åttetiden. I passet møter jeg elever som er på vei til videregående skole i Khumjung. De har et par timer å gå i stupbratte bakker fra Namche som bare har grunnskole. En svær lysraggete yak beiter for å kunne gi masse ull til varme klær.

 Dalen vi kom opp til Namche for tre dager siden bak Prim og Puru.

Gjensynet med den tibetanske damen som jeg pratet lenge med da jeg overnattet i Namche, er så hjertelig at hun springer fra garnet sitt for å hente et armbånd jeg får for hell og lykke og med ønske om å møtes igjen.

Et absolutt siste farvel med Mount Everest for denne gang.

Strekningen fra Namche til Phakding er transportetappe for meg i dag. Esler, muldyr, hester, jock yaker og sherpaer transporterer her hver dag.

En himalayageit ved stien. 

En ring er sluttet når jeg tar inn på pensjonatet hos familien Tashi Taki i Pakhding for natten. Her spiste jeg lunsj første vandringsdag. Siden da har kroppen min tatt til seg støvet og lorten og svetten som klærne ikke har fanget opp. Innvendig er jeg renset som aldri før av store mengder hvitløk og chili. Det har også beskyttet meg mot høydesyke og mavesyke.

Hos Tashi Taki er temperaturen og forholdene slik at jeg drister meg til en gassdusj. Jeg vet at gleden skal søkes i selve reisen og ikke i ankomsten, men det skal bli godt å komme til varmt rom og varm dusj på hotellet i Kathmandu om et par dager. Varm dusj er noe de fleste nepalesere aldri har opplevd eller får oppleve. Jeg tenker på de mørke husene jeg har sett inn i langs stien i dag, og de skitne barna i skitne klær til tross for at folket ved vandrerutene har det forholdsvis bra i dette fattige landet. Jeg tenker på den milliarden mennesker som mangler tilgang på rent vann. Vi har det så godt i Norge at vi skal tenke oss godt om før vi klager.

Til kvelds blir det kaldt både ute og inne her også. Ingen elektrisk varme og knapt fyring i vedovnen. Familien går med dunjakker inne slik jeg har vent meg til at alle gjør som har midler til en dunjakke. Mer dongeri enn sari på de unge. Som vanlig på denne vandringen spiser jeg middag i tre-fire lag Devold pluss vindjakken. Vi er bare tre gjester pluss guider og bærere. I mørket på den smale steinlagte veien utenfor danser skolebarn til folkemusikk. Det blir penger til flere blyanter og skrivebøker.