Namche - Tengboche 6. november

I natt har jeg sovet med alle sokkeparene i soveposen og tar på meg de tørreste. Temperaturen på vannet i flaska mi vitner om en kald natt og dårlig klestørk utenfor posen. Utenfor huset er det is på vanndammene. Haner galer fra alle retninger ved sekstiden, jock yakbjeller ringler kontinuerlig forbi og en ravn melder et budskap jeg ikke kan tyde.

Jeg klatrer opp den bratte veien fra Namche i det de første solstrålene når ned til byen. En strøm av mennesker småspringer nedover til en eller annen jobb eller i håp om å tjene noen rupees i dag også. I husene stampes korn til mel og chili bankes til pulver. Biblioteket er stengt, men jeg fotograferer utenfra.

Vel oppe tvinger sola de ytterste ulltrøyene av. Brungule rovfugler seiler over dalbunnen som jeg forlot i går.

Rundt neste sving titter Mount Everest på meg for første gang i dag.

Turen går bortover, nedover, bortover og langt nedover for å krysse elva på en gyngende hengebro i denne dalbunnen. Poteter og bygg dyrkes på små åkerlapper. Stien jeg går på er den daglige ferdselsåren for hundrevis av nepalesere. I de ekte yakenes rike går vi bratt opp og opp, brattere enn før, i nesten to timer til Tengboche på 3800 m.o.h.

Jeg klyper meg i armen for å teste om dette er virkelighet.

Gomba Lodge har kjøkken bak forheng med dekorative farger og mønstre. Et rom til meg har de også. Ingen selvfølgelighet i Tengboche der rommene er få i forhold til antall vandrere. Den profesjonelle kokken bak forhenget sørger for hvitløksuppe og brød som i dag heter tibetansk, og smaker bedre enn noen lunsj hittil.

Jeg har gått i kloster i dag. Gått i trapper og rom med lukten av århundrers hengivenhet bak tankenes verden. Munkenes messing setter vandrere, klatrere, bærere og guider i meditasjonsstemning. Alle blir høytidsstemte. Taktfast klapping og resiteringer fortsetter utenfor et tehus til mørket og kulden jager oss inn til middag. Det er ikke stort varmere inne og de fleste beholder lua på. Filosoferingen konkluderer med at det beste er å gå. Da rekker man å tenke seg om.

Jeg har gått i mange dager nå. Tankene flyter lett. Av og til flyr de sin vei til Mount Everest som lokker eller ikke lokker i det høye. Jeg skal ikke til toppen. Tenker jeg snur her ved Tengboche kloster på knapt 4000. Mount Everest er dobbelt så høy.

Det er nærliggende å sammenligne rommet mitt med en munkecelle, og det høres ut som munken i nabocella faller ned fra den smale brisken, eller kanskje brisken knakk. Tvers over gangen er det uopphørlig hosting, og noen har symptomer på høydesyke eller mat de ikke har tålt. Jeg er takknemlig for at jeg er liten og lett og frisk i det jeg sovner på dette eksotiske stedet.