Min 10 år gamle nye venninne fra i går kveld holder meg i hånden og loser meg trygt gjennom det indre av Kathmandu. Vi smyger oss forbi syklister, motorsykler og biler, og unngår å bli påkjørt eller nedkjørt. Dette er barnelærdom for henne. Hun leder meg hit og dit i lokale markedsgater og smug jeg aldri hadde kommet på å gå inn i alene. Plutselig befinner vi oss selvfølgelig i dypet av et hav av glitrende smykker. Et av armbåndene sitter på armen min nå.
Avtaler gjort i går kveld førte til at dagen var fullt belagt da Kendra kom til hotellet i dag tidlig for å vise meg veien til en familie som ansatte ved Dovre ungdomsskole har hjulpet med penger til skolegang og skoleskyss. En misforståelse førte til at han ikke kom i går. Han forteller at familien har det bra nå. Det nytter. Han vil formidle saker og ting jeg har med til dem fra Norge.
Bagasjen min er hos venner mens jeg venter på avgang til flyplassen. Før smykkeutflukten gikk vi til skredderen borti gata som tok mål og sydde kurtha swral til meg mens vi gikk på byen.
Med thika i panna ikledd kurtha swral og sari kan visumet utvides.
Jeg innser imidlertid at dette er siste dag i Nepal denne gangen, og skal foreta tidsreisen hjem. Jeg tenker ikke på jordens gang rundt solen og tidssoner som kun utgjør noen timer, men at Nepal er i året 2067.
Namaste alle smilende, vennlige og hjelpsomme mennesker i dette verdens nest høyeste land. Namaste betyr både ”hei” og ”ha det”.
Det er over midnatt på den den svære flyplassen i Doha, Qatar. Jeg er klar for resten av natten på et fly til Stockholm.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar