Dunche - Kathmandu 24. april

Kroppsvask, oppvask og klesvask under en slangesprut i veigrøfta. En bitte liten gutt huker i en enda mindre gutt og forhindrer en påkjørsel. Det er trangt for dem som bor ved denne veien som klamrer seg til fjellsidene. Trangt er det for alle som ferdes her, men det blir nok bedre med et stort antall maskiner og mennesker i arbeid på veien i milevis. Biler, busser og annen tungtransport utfører treskingen.

Lunsjen vår er hardkokte egg med salt og selroti, et fett brød som kan minne om svære nystekte smultringer i form, smak og konsistens. Mannskapet vårt, sjåfør Buddhi, guide Puru og bærer Bishnu, inntar formiddagens dahlbaat. Dahl er linser og baat er ris. I tillegg kommer stekte poteter, spinatstuing eller andre grønnsaker og en tomatstuing som inneholder store mengder chili hvis man ikke ber om begrenset mengde. Nepaleserne knasker gjerne chili i tillegg. Linsene kommer som linsesuppe som slås over risen. Dette er nasjonalretten som spises både formiddag og kveld. Veldig god mat, men for meg er det i meste laget å spise den to ganger daglig i flere dager. Oppvasken foregår stående på huk på en kasse. Jeg lurer på hva ergoterapeuten sier. Det norske mattilsynet tar seg sikkert en tur de ogs.

Lauribina - Dunche 23. april

Tidlig oppe for å nyte de første solstrålene på de hvite fjellene. Morgenen er kald og snøen ligger på benker og stoler ute. Vi velger innendørs frokost. Den består av stekte poteter og svart te med ingefær. Ingen varme i ovnen og heller hustrig her også. Jeg spiser med to lag ull, fleecevest, ytterjakke, dynevest og den nye nepallua som jeg kjøpte i går.

I dag kommer vi også til bestemmelsesstedet veldig tidlig. Klokka er bare 10. Vi vil veldig gjerne gå helt til turens endepunkt Dunche, og spør pent om det er mulig å sende en jeep for å hente oss en dag tidligere enn planlagt. Alt lar seg ordne. Vi fortsetter ned de stupbratte stiene i mange timer. Det er så bratt at brillene glir frampå nesen. Sola steker mer og mer og varmen stiger etter hvert som høydemeterne avtar. Totalt 2000 høydemeter ned på sju timer inklusive pauser. Lang vandring og få bilder. I Dunche nyter vi middag  på hotellets takterrasse tilbaketrukket fra byens støv og larm.

Chandanbari - Gosainkunda - Lauribina 22. april

I seng med sola og like tidlig start. Vi når dagens mål Lauribina på 3900 m.o.h. kl. 9.30 og på den tiden kan man jo ikke avslutte dagens arbeid. Etter ingefærte, innsjekking og en lett utendørs lunsj tar vi en dagstur videre opp i høyden til innsjøen Gosainkunda som er blå og vakker på alle bilder. På 4400 m.o.h. i april er den islagt og mindre sjarmerende. Legenden sier at Shiva skapte Gosainkunda ved å slå på isbreen og stedet har blitt et viktig pilegrimsmål for hinduer. Temperaturen, den sterke vinden og delvis snødekte fjell omkring hensetter meg til Jotunheimen, men et par tusen meter nærmere sola som varmer godt mens vi spiser hardkokte egg med salt.

Snøvær utendørs og vedmangel inne fører til en kveld tett sammen i ring rundt ovnen og skoene oppi den lille varmen den avgir. Kalde gufs fra vinduer og vegger blander seg med summingen av hebraisk, flamsk, nepali, tysk, engelsk og noen ord norsk som belgierne forstår. Ingen TV eller lignende som krever strøm, gir oss en hyggelig og sosial kveld.

Thulo Syabru - Chandanbari 21. april

Vi passerer toppen av Galdhøpiggen, klatrer videre opp stien mellom epletrær, markjordbær, diverse typer furu, gran, jasminduftende busker og lilla villprimula. Utallige og fargerike fugler som vi aldri har sett eller hørt før, varsler vår ankomst. Gjøken følger oss hele dagen.

Vi slår oss til for natten i sterk vind og trekkfulle hus omgitt av rododendronskog på 3300 m.o.h. Nye hus som bygges blir kanskje tettere og bedre isolert enn de gamle. Arbeiderne er i aktivitet til sola går ned. Vi prater med tre karer der den ene passer varmen og den andre er smed. Den tredje holder dem med lag og varmer hendene over bålet. Denne høyden over havet er yakens rike og osten fra meieriet smaker kjempegodt. Det samme gjør maten fra kjøkkenet på Hotel Red Panda. Dette er også den sjeldne røde pandaens rike.

Syabru View - Thulo Syabru 20. april

Det har blitt kveld siste dag i Old Delhi. Strøm og internett har begge vært ustabile siden sist jeg viste meg på bloggen. Pluss at jeg har valgt å oppleve i stedet for å blogge. Her kommer minner og bilder fra en flott dag fra Langtangdalen i retning Gosainkunda ikke langt fra grensen mot Tibet nord i Nepal. Det er allerede 10 dager siden.

Syabru Bensi, Syabru View og Thulo Syabru kan forvirre enhver og krever på dette tidspunkt en liten forklaring. Bensi betyr nedre, thulo betyr øvre/stor og den som studerer det øverste bildet grundig, kan forstå at fotografen som er i Syabru Veiw har utsikt til Thulo Syabru høyt oppe på bakkekammen. I dag beveger vi oss fra den ene til den andre og samtidig 1300 høydemeter opp med innlagt dyp dal. Landsbyen kan sees tydeligere etter hvert som vi stiger og ved hjelp av tele. Turen ned i dalen forkortes av en hengebro.

Etter fire primitive netter kommer vi til en stor overraskelse i Thulo Syabru på stupet 2100 m.o.h. og nest største landsby i Langtangdalen. Hotel Snow Fall er lilla og rommet rosa. Malte ornamenter i rødt, blått og grønt på hvit mur i taket. Eget bad med varm dusj og toalett er luksus. Vi har til og med strøm igjen og lader alle batterier.

Vi møter blide og vennlige mennesker og barn som gjerne vil bli tatt bilde av. Belønningen er som vanlig å få se bilde av seg selv på kameraskjermen. Et par menn laster opp tomme gassflasker for å hente mer en dagstur unna.

I et mørkt hus i denne fargerike landsbyen med skole, stupa og helsepost bor en kvinne med en trist livshistorie som vi får deler av. Jeg er heldig som har nepalitalende Inger som reisefølge. Språk åpner dører som ellers er stengt. Kvinnen forteller lenge og mye mens hun jevnlig putter noe å sniffe i nesen for å døyve bekymringer. Som ung ble hun forespeilet en fin gutt å gifte seg med, men da hun kom hit viste det seg å være en gammel mann. Han klarer ikke å skaffe nok mat lenger og kvinnen selv som mener hun er ca. 40 år, er syk og redd for å dø fra barna sine. Hun spør flere ganger om vi vil ta med oss datteren på 6 år og datterens bedende øyne lyser av reiselyst. Nesen renner, munnen er sår og klærne mer enn velbrukt. Vi kjøper tradisjonelle midjebånd som kvinnen fargelegger med mønster i rødt, gult og grønt. Hun vil gjerne vite hvor gamle vi er, men selv med fingrene til hjelp er det vanskelig for henne å telle så langt.