Lyset på Dovrefjell

Når feste og gli er perfekt, har jeg ikke lyst til å snu. Jeg vil bare gå og gå. I dag var jeg usikker og skeptisk, men la ut på rød voks fra forrige skitur. Den viste seg å stemme hele veien mellom hjemme og snupunktet 300 høydemeter lenger opp. Da fristet den forrykende nedfarten til Hindåfeltet mer enn Dovrevidda. Temperaturen svingte mellom +1 og -1. Været var omtrent som på bildet tatt en februardag for 10 år siden. Jeg passerte den samme fjellbjørka i dag, og foretok et dykk i arkivet da jeg kom hjem.

Bildet av fjellbjørka i lyset på Dovrefjell ble til min første fotografikk i 2004.

Den store sol du ser

er kun til lysets ære;

når den kan blende deg

hva må da lyset være.

Alf Larsen

1885-1967 

Fullmånemeditasjon

Da jeg våknet en gang i natt, tittet fullmånen inn gjennom soveromsvinduet. Det var en hyggelig hilsen og en fredelig stund etter en dag med alle himmellegemer skjult bak et tett skydekke, og med horisontale snøskyer fykende fra takene.

Månens innflytelse på mennesket er et omdiskutert tema, men månens syklus flytter i hvert fall havet mellom flo og fjære. Med tanke på at menneskekroppen består av ca. 75 % vann, skulle en tro at det også skjer noe med oss.

I boken Finn det rette tidspunkt gjengir forfatteren Johanna Paungger erfaringer og kunnskap om månens innflytelse som hun vokste opp med i Tyrol. Jeg kjenner igjen en del som det tidligere ble tatt hensyn til ved jordbruk, skogbruk, husholdning og helse i Norge også, og kanskje fremdeles uten at jeg vet det. Ja, hvis du lurer på når det er best å klippe håret, er det bare å slå opp i denne boken.­ Fullmåneperioden som varer fra tre dager før til tre dager etter fullmåne, er det størst mulighet for å fjerne hindringer og blokkeringer under mediatsjon.

En kveld for noen år siden gikk jeg fullmåneskitur på Dovrefjell. I løpet av noen timer fra Fokstugu og opp på høene gjennomgikk himmelen et stort spekter av farger fra oransje til lilla. Ved midnatt var månen fremdeles skjult bak Snøhetta, men en strime av lys viste seg i snøen, og mens tiden sto stille dro en flokk villrein seg som en blyantstrek over kameralinsa. Bildet ble senere til fotografikk med tittelen Månemeditasjon.

Det er på lager i to størrelser: 10 cm x 13,5 cm uten ramme http://epla.no/handlaget/produkter/195603/ og innrammet 32 cm x 39 cm http://epla.no/handlaget/produkter/185715/ Kan også bestilles fra eldnyb@gmail.com eller telefon 91835454

Bildet inspirerte Ann-Christin Olofsson til følgende linjer:

Fredfullt stråler kveldens farger

i min sjels dyp.

Glitrende skimmer speiler

månens klare lys.

Lyset gjennomtrenger alt

og danne den sirkel

som skaper Livet.

Blåbær som ny fotografikk

Omsider har bærsesongen kommet til høyereliggende strøk, men blåbæråret er dårlig. Det er langt mellom de store og fine, og alt for mange halve bær er insektspist og inntørket. Med tålmodighet har jeg sanket et par liter i løpet av to turer denne uka. Med like mye tålmodighet har jeg renset dem. Det går likevel an når jeg kan være ute med rensejobben slik det var i går.

 

Jeg tenkte å gå en tur i dag også, det er jo denne bæra jeg gjerne vil ha mest av, men regnet dundrer og splæsjer på taket, ja, det får bare angripe for jeg har splitter nytt tak. Det er overraskende motstand tenker jeg mens jeg babler i vei og koser meg med arkivbilder fra bedre blåbærår. Ingen sildring fra snarveier gjennom lekke takrenneskjøter irriterer meg heller. Egentlig en trivelig dag å være inne i, og dermed har et gammelt bilde blitt til ny fotografikk.

Se Norges blomsterdal

Det er mange epletrær i Lier! Jeg kjører gjennom maidagen på den gamle og kjære veien forbi Lierbyen og Lierbygda. Som i alle de vårene som har passert siden min 62-modell folkevognboble klatret svingene opp til Sollihøgda, blomstrer epletrærne og den mer viltvoksende fargerike floraen i Drammens kjøkkenhage. Det er for tidlig på året for geitramsen, men den pryder foajeen i det kjempesvære Drammensbiblioteket. I går mintes jeg mine fine år i denne byen mens jeg hengte opp blåklokker, moselyng, dovrevalmuer og annen fotografikk fra alle årstider. Utstillingen skal henge til 16. juni.

En stengt E16 tvinger meg på mimretur langs gamleveien nesten til Sundvollen og veien over Norderhov er også ved sitt gamle på godt og ondt. Man skal forresten ikke sitte verken i egne eller andres tanker for å få med seg avkjørselen hit og unngå de bredere og flottere omveiene. Snarveien til Jevnaker forkorter turen vesentlig i kilometer, men i dag er det syklistene som eier veien og tidsbruken deretter.

I forhold til den stakkars bobla den gang da, suger Sharanen seg opp de gamle svingene fra Jevnaker og flyter mykt på nyveien ned Lunnerlia til Roa. Her kommer jeg inn på nettet av videregående skoler i Oppland og enda mer velkjente veier og landskap. Det er tid for lydbok og etter 25 mil til Dombås er siste del av Hotel on the corner of bitter and sweet hørt ferdig.

Jeg synes at debutromanen til Jamie Ford er ”letthørt”, og sikkert tilsvarende lettlest, ofte på grensen til det sentimentale og med klisjeer som delvis er til å ergre seg over. Jeg foreslår at vi overser minussidene i dette tilfellet og anbefaler så mange som mulig å lese boken for å få (mer) kjennskap til interneringen av japanere i USA under andre verdenskrig. For meg var denne historien ukjent. Boken er ganske traust og treg i starten, men hold ut!

De historiske fakte bygger på at titusenvis av mennesker av japansk opprinnelse ble sendt til interneringsleirer i Idaho, California og andre stater. Handlingen i boken foregår for det meste i Seattle og på kort varsel ble innbyggerne i Japantown beordret til å reise derifra med bare en koffert og noen få eiendeler. Ting de ikke hadde rukket å lagre på et trygt sted, ble stjålet og husene ombygd og solgt. Alle spor skulle fjernes.

En av de trygge lagringsplassene var Panama Hotell. Da det gjenåpnes i 1986, ser kineseren Henry Lee en japansk parasoll som gjenoppfrisker bitre og søte minner. Forfatteren spinner en rørende historie om vennskapet og kjærligheten som utviklet seg mellom 12-åringene Henry og Keiko i 1942 og hvordan de ble skilt fra hverandre. Så følger vi Henry videre på leting etter flere gjenstander som betydde så mye for ham og Keiko mens vi parallelt får mer og mer om både historiske fakta og romanfigurenes liv. En bok som formidler en slik dyster og tragisk historie, balanseres av den søte kjærlighetshistorien med komplikasjoner der mye ordner seg til slutt. Etterpå kan leseren dikte videre og finne den perfekte happy ending.

Livskraft

I går kunngjorde jeg at serien om furu var slutt for denne gang, men da jeg satte meg ned for å øve på dikt jeg skal lese inn til en diktbase i morgen, dukket furua opp på nytt. Diktet som Ann-Christin Olofsson skrev til denne fotoakvarellen, ble en sterk og flott start på dagen. Jeg deler det gjerne med alle. Diktet er oversatt til norsk av meg og trykt i boka Naturens rikdom som også kan kjøpes fra meg. Les mer ...

Livskraft

Rett som en furu.

Slik vil jeg være.

Min kraft forankret i jorden.

Himmelens tak over meg

og i meg.

En ny dag er her.

Jeg får dette treet i gave.

Dets kraft er sterk.

I kronen fins bo og hvile

for mange levende liv.

Som treet står jeg

med kraften nedover.

Sterkt forankret i Jorden

mottar jeg energi fra Kosmos.

En medeventyrer

slutter seg til meg.

Vi står der i taushet

og kjenner treets livskraft

som vi alle er en del av.

Stille forlater vi stedet

mer styrket enn noen gang.

Med rakere rygger

for å utføre vår livsoppgave.

Ha en fin dag!

I landet Miramarmora

Snø opplyst av en sol som jeg knapt kunne skimte konturene av gjennom det tykke skydekket, lå som marmordyner i landet Miramarmora i dag. Skituren gikk forbi denne livskraftige furua som avslutter serien om den estetiske og nyttige pinus sylvestris for denne gang. Her klatret mormora den gang farao var på ferie i dette landet.

I landet Miramarmora

var Farao på ferie

hos farmora og mormora.

En morgen klatret mormora

til Farao i furua,

og så begynte moroa.

- Hva ler’u a? sa farmora.

- Av mormora, den furia!

- Hvor ser’u a? sa farmora?

- I furua! Sa Farao.

- Kom ned igjen! sa farmora

til mormora i furua.

- I morra, ja! sa mormora

til farmora til Farao.

Du ser av vår historie

at det å dra på ferie

i landet Miramarmora

til farmora og mormora,

den furia i furua,

har Farao hatt moro av.

André Bjerke

Dette bildet henger på utstilling i Levanger bibliotek. Klikk her og se alle motivene jeg har laget som fotografikk. Her finnes det bilder fra faraos hjemland også.

Hva har Ole Brumm og Nøtteliten felles?

Hva har Ole Brumm og Nøtteliten felles? Svaret er: Furukongla. Jeg regner med at begge har tatt turen ut av hyllene i Levanger bibliotek for å beundre dette bildet som henger på utstilling der. Les mer ... 

En dag Ole Brumm kom ruslende nedover mot broen, prøvde han å lage et dikt om furukongler, for der lå de, rundt ham på alle kanter, og han følte seg sang-sulten. Han stanset og bøyde seg ned og tok opp en furukongle, kikket på den og sa til seg selv: ”Dette er en utmerket furukongle, den må man kunne finne et rim til. Men han kunne ikke finne noe – før disse linjene plutselig dukket opp i hodet hans:

Merkelig histo-rie

Om et furukong-letre!

Ugla vil ha det i fred,

Kengu sier: ”Mitt er det.

”Men egentlig rimer det ikke i det hele tatt”, sa Brumm til seg selv, ” og Kengu bor jo ikke i et tre.”

Fra Ole Brumm av A. A.. Milne

Nøtteliten bor i toppen av et tre,

han er aldri ferdig når han skal av sted.

Han skal spise fire konglefrø og danse lite grann,

han skal erte frøken skjære og en gammel kråkemann.

”Nøtteliten” sier mamma, ”er du der?”

Nøtteliten svarer: ”Nei da, jeg er her.”

Og hopp og sprett og tjo og hei

Og fire kvister deler seg,

Så kommer Nøtteliten: ”Her er jeg”.

Fra Nøtteliten av Alf Prøysen

Et sideblikk blir fotografikk og te

Den som tar seg tid til sideblikk fra skiløypa, kan oppleve lav ettermiddagssol på harespor mellom furustammene. Det kan det bli fotografikk av. Akkurat slik var stemningen i går og akkurat slik var det den ettermiddagen i mars for mange år siden da jeg tok originalen til dette bildet. Det henger for tiden på utstilling i Levanger.
Les mer …

Senere i år kommer utstillingen I sansenes grenseland til Vinstra, Drammen og Dokka. Håper jeg treffer mange av dere på utstillinger.

Te laget av furunåler har høyt innhold av C-vitaminer og er fin mot luftveisplager. Ja, trekk den herlige furunålsduften dypt ned i lungene og det hjelper litt allerede J Deretter koker du ca. 3 dl furunåler i ½ liter vann i 20 minutter. Sil bort nålene og teen er drikkeklar. Smaken er frisk og god uten sukker. Og det beste av alt: Furunåler kan samles hele året helt gratis. Garantert økologisk.



... og snart er teen klar

En skog full av C-vitaminer



 





Som en sanddyne i ørkenen ved soloppgang

Snøhetta er rosa som en sanddyne i ørkenen ved soloppgang. Den tørre lufta er det eneste jeg har felles med ørkenen akkurat nå. Det knitrer i karosseriet. Et blikk på dashbordet forteller meg at det er minus 28 på utsiden. Frostrøyken driver langs Avsjøen. Tre moskusdyr leter etter mat under det tynne snølaget. Jeg frakter bilder som skal bli fotoutstilling i Oppdal.

Velkommen til utstilling i Oppdal kulturhus. Åpningen er tirsdag 30. november kl. 17.30. Utstillingen henger ut året.

Den sirkel som skaper Livet

Med tibetansk meditasjonsmusikk i bilen langs Movatnet til Markabygda smelter barndommens landskap sammen med ytre og indre landskap fra reisen i Nepal. Jeg er beveget og kjenner at reisen har beveget meg fra der jeg var. Det er umulig å snu.

Jeg reflekterer over liv og død på kirkegården og besøker min kjære nevø som serverer geburtsdagskake og snakker om planer for kommende dager.

Den gamle trillrunde, smørgule månen sitter klistret til speilet og lytter til Brahms Ein Deutsches Requiem mens jeg kjører videre gjennom nedrimet vinter. Jeg spiller vanligvis Brahms rekviem på Allehelgensdag. I år var jeg under den samme månen i Tengboche på den tiden. I klosteret på 3800 m.o.h. flere dagsmarsjer fra bilvei og med panoramautsikt til fjellmassivene rundt Mount Everest lyder Om Mani Padhme Hum hver eneste dag mens mørket faller på.

Fredfullt stråler kveldens farger
i min sjels dyp.
Glitrende skimmer speiler
månens klare lys.
Lyset gjennomtrenger alt
og danner den sirkel
som skaper Livet.
- Ann-Christin Olofsson.

Utdrag fra Månemeditasjon i boken Naturens rikdom

Siste dager ...

Siste dager i sansenes grenseland for Stjørdal bibliotek. Denne uka markeres utstillingsåpningen i Melhus tre dager til endes. Melhus er en mangfoldig kommune der det skal være mulig å være modig, skriver kommunen på hjemmesiden sin.
Bra motto.

Torsdag 7. oktober kl. 19

Utstillingsåpning i Melhus bibliotek

Fredag 8. oktober kl. 11

Kroa eldresenter

Lørdag 9. oktober kl. 12

Matiné i Rådhuskantina

Utstillingen står til 19. november og har samme åpningstider som biblioteket:

Mandag 10-19, Tirsdag 10-16, Onsdag 10-16, Torsdag 10-19, Fredag 10-16,
Lørdag 10-15. Velkommen!

Les mer om Melhus bibliotek her

Naturen er en åpen bok

I forrige innlegg siterte jeg Henrik Wergeland, og siden har mer fra hans produksjon tumlet i hodet. Som barn syntes jeg det hørtes så koselig ut med ”Enøret, trebenet, fiolblå og fin hoppet omkring meg en liten kanin”. Leit at den hadde bare ett øre og tre ben, men fargebeskrivelsen og språket tyder på at den hadde en bra tilværelse som funksjonshemmet hos Henrik.

For noen år siden var jeg på et seminar med tittelen Naturen er en åpen bok. Også et sitat hentet fra Henrik Wergeland. ”Det var som om to trær bøyde seg til side og krystallene trådte fram”, omtrent slik beskrev han sin barndoms sansereise. Krystallene glitret i alle farger. Lille Henrik var i treårsalderen da han hadde denne opplevelsen et sted utenfor Kristiansand. Han ble først litt redd, men overga seg så til det vidunderlige. Like før sin død skrev han om dette blant andre barndomsminner i Hassel-Nødder.

Kvelden før det nevnte seminaret ble jeg ferdig med denne fotoakvarellen som selvfølgelig fikk tittelen Naturen er en åpen bok. Jeg kan røpe at den er favoritten min blant bildene i boken Ut i naturen – Inn i naturen.
Klikk her og se alle bildene med musikk Husk lyd!