Fra Lukla til Kathmandu

Fra balkongen på overnattingsstedet vårt skimter vi en smal flystripe inneklemt mellom bergveggen, bebyggelsen og stupet nedenfor på 700 m. Fra det lysner kan vi beundre flyene som lander i motbakke og tar av i unnabakke. Akkurat nå har et fly trimmet motorene så vi nesten savner hørselvern, og tipper snuten utfor den 527 m lange rullebanen på de skrå bredder med 12 graders helning.

Flyet forlater bakken akkurat i tide før det faste dekket tar slutt.

Så har et fly fra Kathmandu siktet seg inn på den lille flekken på jord, Tenzing-Hillary Airport i Lukla, Nepal.

For å klare nedbremsingen på 527 m må hver cm utnyttes. Jeg er nesten nervøs for at hjulene skal havne i gresset, men piloten er erfaren. Det er bare de dyktigste pilotene og de minste flytypene som får fly her. Flystripa er også ofte fuktig, og fordi den ligger på 2 860 meters høyde må innflygingshastigheten være høyere enn vanlig fordi luften er tynnere.

Vi har bare en kort spasertur gjennom byen til flyplassen. I butikkene finnes alt man måtte ha glemt før man skal ut på eventyr i Himalaya.

Fra veien ovenfor flyplassen kan vi beundre de små myggene som kommer og går. På moderne flyplasser er det vanlige minstemålet for landingsbanen 1800 meter. Så mye plass trenger vanlige passasjerfly, og vanligvis er banen på tre kilometer eller mer, noe som gir plass til alle flytyper.

Flytårnet er heller ikke det største i verden.

Flygingene starter tidlig på morgenen for å utnytte tiden før eventuell dis og lavt skydekke legger seg over området og før eventuell vind gjør landing og start vanskelig.

Så er det best å innstille seg på venting.

Men Lukla er en interessant flyplass for venting. Med vindusplass ved åpne vinduer, iskald gjennomtrekk og høy desibel står jeg på kne på en stol for å få med meg alt som skjer utenfor.

I sesongene kan det lande ca. 50 fly daglig i Lukla. Det betyr at hvert ankommet fly har ca. 15 minutter til å sette av passasjerer og fylle på nye før det må ta av igjen for å gi plass til det neste som kommer. Flyvertinnen rekker en kaffekopp på den tiden når den serveres ved flyet.

Himmelen er fremdeles blå og skyene holder seg der de skal være. Lenge. Men ventetiden varer enda lenger og noen blir urolige på grunn av stadig tettere og lavere skydekke. Man kan lese og høre både her og der at Lukla er verdens farligste flyplass. Men Nettstedet Travel and Leisure har en uoffisiell oversikt over landingsstripene verden over man verken har lyst til å lande på eller lette fra. Der er Lukla listet som nummer ni. Madeira var den farligste før utvidelsen på stolper uti havet, men står fremdeles som farligere enn Lukla. Faktisk er en norsk flyplass med på listen over verstingstripene. I 2009 ble Sandane lufthavn Anda i Sogn og Fjordane den første norske flyplassen som ble tatt opp i den «eksklusive» klubben.

Endelig er det vår tur og vi raser forbi flytårnet.

Farvel Lukla og takk for denne gang.

En god illustrasjon av de to retningene i Nepal: Opp og ned.

Dette bildet fra min første flytur fra Kathmandu til Lukla i 2010 må få plass her. Morgensol på monumentale meliskolosser i nord den gang. Skyer dekker det meste mens vi nærmer oss Kathmandu i dag.

Til Kathmandu

Jeg hadde håpet på vindusplass for å se og fotografere verdens tak fra luften ved innflygingen til Kathmandu, men det lå an til bare noen glimt fra setet ved midtgangen før jeg tok sjansen på å vekke en nepaleser som satt ved vinduet og sov. Han hadde sett dette før og kunne sove videre ved midtgangen. Himalayas ruvende fjell skinte i ettermiddagssolen. Her er ett av utsnittene jeg fikk gjennom et lite suddete flyvindu.

Reis en gang i året til et sted hvor du aldri før har vært, har Dalai Lama sagt. For meg er det første gang i Nepal. Første opplevelse på bakken besto i en times biltur gjennom Kathmandus åletrange og overfylte gater med støyende, støvende og risikabel trafikk. Luktene, lydene og mye av det jeg ser minner om både Nairobi og egyptiske storbyer. Hotellet oppleves som en ren og fredelig øy i kaos.