Titikaka

Titikaka er et miniatyrhav 3 800 meter over det havet vi vanligvis referer til. El Lago Segrado, den hellige sjøen, er likevel ikke blant de høyeste i verden, men den høyeste navigerbare. Den er heller ikke blant de største, men 16 mil langt og 8 mil bredt virker uoverskuelig når man er der. Det nærmeste landet vi ser fra den lille motorbåten som frakter oss på Punobukta, er de ca. 40 kunstige sivøyene Uros.

Sivøyene kan vel ikke kalles land, da de er laget av totorasiv og godt forankret slik at de ikke skal flyte av gårde. Øyene ble først anlagt av indianere under inkatiden for å unnslippe fiender. Eller om det var for å unnslippe skatter. Titikakasjøen har også mange ekte øyer. Inkaenes skapelseshistorie begynner slik: "Mens alt lå i ytterste mørke, sto en strålende sol opp fra denne Titikakaøya …" Sitatet refererer til Soløya som er en av de mest kjente.

Vi går "i land" på sivøya Apu Kontiki. Navnet minner oss om at Thor Heyerdahl fikk hjelp av indianere til sine flåter.

Det bor seks familier og til sammen 40 mennesker på Apu Kon Tiki. Vi blir hjertelig mottatt med håndhilsing og klem på kinnet i det vi jumper ned på det myke sivunderlaget. På queshua kalles fjellene Apu som kan oversettes med herre. Innfødte i Andes betrakter fjellet som en forfader, beskytter og livskilde som de tillegger en åndspersonlighet. Kon Tiki som betyr solgud, er navnet på en av dem.

En sjaman som følger oss på reisen ved og på Titikaka, forklarer om sjøens betydning i forhold til rom og tid i vår verden. Når han snur plansjen opp ned, kan vi se at sjøen har form som en puma.

Slik bygges øyene og husene.



Innblikk i kjøp og salg gjennom humoristisk teater.

Jeg er så heldig å bli invitert inn i hytta til samme familie som i 2009, og overleverer bilder som jeg har med fra den gangen. Her viser hun stolt fram radio og en liten TV som drives på strøm fra solcellepanel. Den knøttlille hytta rommer mor, far og to babyer i senga som fyller nesten halvparten av rommet. Tre større barn sover på gulvet, og da er hytta full.

Form og farge er totalt forskjellig, men jeg får likevel assosiasjoner til de fredelige feluccaturene på Nilen mens vi blir rodd over til en naboøy i denne farkosten.

 

En enkel sivbåt følger oss.

Naboøya har restaurant, men det er ikke satt av tid til å prøvesmake den.

Mens vi tøffer tilbake til det stabile hotellet bygd på fjellgrunn, frakter indianerne mer siv til øyene og husene som stadig må fornyes.

Hav og himmel kinn mot kinn. Titikaka bærer oss og himmelens skyer løfter oss. Takk for denne dagen!