Gode naboer

Jeg som har bodd ensomt i en lang bygate med bare ni andre fastboende, priser de gode sidene ved bygdesamfunnet. Jeg hadde ingen naboer den gangen, for de bodde dypt inne og høyt oppe i en enorm uinntakelig bygård langt unna. Butikker, kontorer, reisebyrå, restauranter, lager og andre upersonlige institusjoner dominerte naboskapet. Om jeg tittet ut gjennom vinduet den gangen, ante jeg ikke om jeg så en nabo der ute, eller om det kun var kosegående tilreisende på byvandring eller stressede byboere på en sniktur i arbeidstiden.

Nå treffer jeg stort sett bare naboer i nabolaget. De går på to bein eller fire bein, de er voksne og barn, de sykler, triller barnevogn, kjører bil eller hopper på trampoline. Noen har vinger og kommer ofte, men det er ikke godt å bedømme hvor de egentlig bor. De firbeinte er spesielt interessert i de bevingede, og jeg har en mistanke om at de to jeg presenterer i dag, liker verandaen min på grunn av livet rundt fuglematen som henger under garasjetaket. Men jeg velger å tro at de liker meg også. Når verandadøra står åpen, spaserer de inn som den største selvfølge, finnes det et vindu på vidt gap, jumper de like gjerne inn på soverommet og om alt er lukket og låst, gir de høylydte signaler som forteller at de vil besøke meg. Får vel vise dem ringeklokka en dag.

Etter de første snikende sjekkerundene langs alle vegger og i alle kriker i alle rom, eier de huset hemningsløst. I det ene øyeblikket pertentlige selskapsdamer som sjekker sminken i speilet, i neste øyeblikk på vill flukt over bord og stoler.

Usikker på om det er tillatt å være her.

Dette var en fin sofa. Den tisser jeg i.

Det må da gå an å få has på denne ulldotten en gang for alle.

Sliten etter jakten. Du kan vel kose litt med meg som er så søt?

Her er jeg igjen. Får jeg besøke deg i dag?