Morgen på Machu Picchu

De første solstrålene berører de syv blåner på den andre siden av stupet ned til dalen under Macchu Picchu. Etter en god natts søvn i Agias Calientes, den lille byen med varme kilder og endestasjon for toget i dalbunnen på 2 700 m.o.h., er vi godt ristet i buss opp stupbratte hårnålssvinger til den moderne inngangsporten til dette gamle eventyret.

Takket være den fjerne og isolerte beliggenheten på en fjellkam omgitt av 300 meter dype juv på tre kanter fant ikke spanjolene Machu Picchu da de inntok Peru på 1500-tallet. Vi hører som regel at den ble oppdaget av amerikaneren Hiram Bingham, men det var en inkagutt som viste ham veien dit i 1911. Vi deltar altså i et 100-årsjubileum her vi vandrer blant restene av hus, palasser og templer under en sukkertopp av et fjell. Digre steinblokker er formet så de passer nøyaktig sammen uten bindemiddel. Dette var ukjent for omverdenen i nesten 400 år. De få bøndene i området kjente stedet og hadde skrevet sine navn på murene, men Hiram Bingham som var adjunkt i latinamerikansk historie, ble den første som utforsket stedet vitenskapelig.

Machu Picchu var et tilfluktssted med både dagligliv og spirituelle seremonier her høyt oppe i Andesfjellene. På de to bildene over ser vi soltemplet ovenfra og nedenfra.

Kondoren er klar til å ta deg med på seilas. Det første bildet viser kondorens hode. Det neste er et forsøk på å fange både hode og vinger i ett klikk, men vidvinkelen min strekker ikke til.

Til slutt et blikk tilbake og et farvel til solporten på 2 700 m.o.h. som vi vandret høytidsstemt gjennom i går. Solens første morgenstråler gjennom denne porten ved vintersolverv (i juni fordi vi er sør for ekvator) lyser gjennom en bestemt åpning i Machu Picchu, gir lys- og skyggekontrast langs en bestemt linje og opplyser lamaens øye. Den som går sju trinn opp til lamaen på rett tidspunkt, blir gradvis opplyst og renset av solen fra isse til fot.