Til Lukla

Gjengen har fått sine velfortjente tips og framfører en takkedans før vi fortsetter mot Lukla og flyplass sammen med tre av dem. De andre tar fatt på stiene som fører dem til bilvei om en dag eller to.

Stolpe på rot for strømførende ledninger er vel arbeidsbesparende så lenge den ikke vokser for fort. Denne har vel sluttet å vokse.

At vi har kommet inn på en hovedsti med stor turisttrafikk vises tydelig på tehusene og lodgene som er av betydelig bedre standard enn vi har sett hittil på denne trekkingen.

Så hører vi kling, kling, klang og klong igjen, lyder som gir gode følelser. En kolonne muldyr kommer mot oss nedi bakken. Flere av dem er fargerikt dekorert i panna og har en stor bjelle under haka. Alle har kløv, men ingen har last. De er på vei for å hente sement får vi høre. Hodene er senket lavt og de går sakte men sikkert. Man kan ikke tro hvor sikkert muldyrene tar seg ned de bratteste og mest uregelmessige trappetrinn, men jeg har sett at de kvier seg. Muldyr brukes som fraktdyr blant annet fordi de er så rolige. Hester blir lettere skremt og eslene går heller til angrep enn å trekke seg unna. Muldyrgjeterne styrer dem gjerne med plystrelyder som dirigerer dem til å stoppe eller gå.

I dag blir det alt for mange av disse rolige og snille dyrene. De slanger seg opp og ned de bratte stiene som lange godstog. Etter hvert går de fleste togene i vår retning. Men de går for sakte for oss som skal langt, så vi starter en vågal forbikjøringssport som lykkes bra, men det tar jo aldri slutt.

De fleste muldyrene går videre på stien til Namche, og kanskje enda lenger i retning Mount Everest, så trafikken avtar betydelig de siste bakkene opp til Lukla.

Her møter vi mennesker som fungerer som godstog.

Kan det være varer som har kommet med fly til Lukla? En ryggsekk som for oss andre er tung nok å bære, blir liten på toppen av denne lasten.

Dagsetappen virker enda drøyere enn vi fikk inntrykk av på kartet, men den tar jo slutt. Den tar heldigvis slutt før det blir mørkt og vår tiende og siste vandredag er over. En søt liten jente vugger dukken sin i en døråpning og ønsker oss velkommen til Lukla.

I den ene gata kommer en kolonne fraktdyr som kalles dzo. Det er det mannlige avkommet av krysning mellom yak og ku. Yak fungerer bare over 3 000 m.o.h. og vi er nå nede på 2 860.

Lukla er utgangspunktet for så godt som alle (90-95 %) utenlandske turister som skal vandre i Everest eller bestige verdens høyeste fjell. De kommer fra Kathmandu til Lukla med fly og returnerer herifra etterpå. Denne gangen kom vi vandrende fra en helt annen kant og skal med fly tilbake til Kathmandu i morgen. Her ser vi hovedgaten i denne byen som har grodd opp etter at flyplassen ble åpnet i 1971. Mer om den i neste bloggpost.

Først skal vi sove innomhus etter ni netter i telt. Aller først skal vi få brukernavn og passord til Wi-Fi for å sjekke om det har skjedd noe i verden de siste ti dagene. Vi har ikke hatt verken mobildata eller internett på denne trekkingen. Derfor kommer reisebrevene på bloggen i ettertid.