Sju morgener med muldyrenes glade vrinsk, sju dager med deres lette steg under tunge bører enten stien var bratt opp eller ned, sju kvelder med snavling i muleposen og sju netter med lyder fra beiting eller mystiske snøft. Like urørlige og uanfektede enten sterke menn dynget dem ned med vandrernes telt, sekker, mat, serviser, kokekar, madrasser, vannkanner eller vi matet dem med appelsinskall. Ikke rart at jeg våknet en natt av et pustende muldyr utenfor veggen hjemme. Men denne gangen var det vinden som pisket snøen rundt husjørnet. Vinteren kom til Dombås samme dag som jeg ankom overfylt av inntrykk fra berbernes verden i Atlasfjellene og «ørkenens juvel» Marrakech. I dag tenker jeg mest på de gode og trofaste muldyrene som lot oss vandre med bare en dagstursekk.
Ja, muldyrene var en viktig del av hverdagen vår, uten dem hadde det ikke blitt noen tur. Gode minner dukker opp om et muldyr som tramper og snøfter like ved teltveggen om natten:)
SvarSlettTorild