Snøhetta rundt

15½ år tok det fra jeg flyttet til Dombås til jeg kom meg på tur rundt Snøhetta. Å få oppfylt et slikt mangeårig ønske føles som en erobring. Vi varmet opp med velkjente Vesttoppen og gledet oss til å gå i dalen blant disse kolossene en annen dag.

Ukens samlede vær tatt i betraktning så var vi veldig heldig med det rette tidspunkt i Svånådalen. Da vi nærmet oss et par av gigantene, glimtet det til med hull i skydekket og tåkedrivet slik at jeg fikk fotografert et par av dem: Store Langvasstind og Larstind.

Brevann ved foten av Bruri, eller Brure som den heter på lokal dialekt.

 

Hvem skulle tro at dette er Svånådalen? Ikke bare stygg som navnet Storstyggsvånådalen antyder. Men det kommer vel av Storstyggsvånåtind. Ja, folk har ikke alltid bare beundret fjellet. Vi skal huske at folk har levd med disse fjellene i tusener av år og møtt både tusser og troll. Lystvandring er av forholdsvis ny dato. De første fotturistene var utlendinger som brukte norske bønder som førere. Britiske William C. Slingsby (1849–1929) besteg utallige topper og skapte en begynnende forståelse for fjellet som estetisk nytelse. Nordmenn videreutviklet hans lidenskap og i 1868 ble Den Norske Turistforening stiftet.

 

 

 

Til Åmotdalshytta etter en lang dag på steinete stier, i ur og de siste fire kilometrene på sti som føltes mosemyk i forhold. Steinbua til høyre på bildet ble reist i 1922. En mellomgang knytter den sammen med en større hytte bygd i 1953. Vi som kom fra luksusen på Snøheim, skulle plutselig gjøre alt selv på denne selvbetjeningshytta. En koordinering og organisering av ni lystvandrere tvang seg fram. Etter den første kaosfølelsen dannet det seg nesten umerkelig både suppegruppe, kjøttkakeelskere, vannbærere og oppvaskgjeng helt av seg selv. Masse ære til dem som bar brokkoli og gulrøtter gjennom fjellheimen.

 

 

Turen over til Stroplsjødalen var lett med bare én bratt ur og den var kort. Jeg kan røpe at det hørtes noen sukk og enkelte sterkere uttrykk over urene i går.

Snilt landskap uten moskus i sikte, ikke rein heller, bare Reinheim i det fjerne.

 

Reinheim som jeg har hørt så mye om. Selvbetjeningshytte fra 1961. Arbeidsgruppene fra i går ble supplert med serviettbrettetjeneste. Festmiddag var en selvfølge siste kveld med alle samlet. Det var trivelig å finne bøker utplassert av biblioteket på Dombås og bokmerker med informasjon om fjelldiktbloggen

 

Jeg slepte min sorg til fjells engang,

om trøsten var der å finne.

Og steggen han skratta og elva sang

og snespurv fløyta all dagen lang

og fløyta på bre og tinde. 

 

Da elva han rørte sitt harpespill

og vindene strøk sin gige,

da geitrams vogget i takt dertil

da lysnet det opp og ganske still

tok sorgene til å vike. 

 

Da blåklokken lot sine klokker slå,

da lettet mitt tunge sinne,

da lerka hun slo, da var ei råd,

da reiste min sorg mot det dype blå

og spredtes for alle vinde. 

 

Ti vil jeg da råde hvert motløst sinn

som huser en lønnlig kummer

Han stige der opp til bre og tind,

han legge sitt hode til vidda inn,

den synger hans sorg i slummer. 

 

Theodor Caspari

Dikte i utvalg 1945, s. 23

 

 

«Da blåklokkene lot sine klokker slå …» Bildet er fra en tur tidligere i sommer, men passer så bra til diktet. Vi så mengder av disse kortstilkede og intenst blå, sarte og sterke vidundrene. En tur med vind, tåke, lave skyer, regn, solgløtt, moro, trivsel, spennende samtaler … Takk til mine medvandrere fra A.M.O.R.C. Men jeg skal gå motsatt retning neste gang.