Tror du på kjærligheten?

Tror du på kjærligheten?

Du ler. Så vakker du er. Jeg mener det alvorlig. Tror du på kjærligheten, Julia?
Selvsagt referer jeg ikke til den sorten lidenskapelige utbrudd som får oss til å gjøre og si ting som vi kommer til å angre på senere, som narrer oss til å tro at vi ikke kan leve uten en viss person, som får oss til å skjelve av engstelse bare ved tanken på at vi kan komme til å miste den personen – en følelse som ikke gjør oss rikere, men som gjør oss fattigere, fordi vi lengter etter å eie det vi ikke kan få, holde fast på noe vi ikke kan beholde.

Nei. Jeg snakker om en kjærlighet som gir de blinde synet tilbake. Om en kjærlighet som er sterkere enn frykt. Jeg snakker om en kjærlighet som gir livet mening, som trosser naturlovene som styrer forfallet, som får oss til å blomstre, som ikke kjenner noen grenser. Jeg snakker om menneskets ånd som triumferer over selvopptatthet og døden.

 

 

Sitatet er fra Kunsten å høre hjerteslag av Jan-Philipp Sendker. Da jeg ble møtt med disse ordene allerede på side 11, ble jeg ivrig etter å lese videre og da jeg skulle på en flere timers biltur dagen etter, var jeg raskt innom biblioteket og lånte den som lydbok. Jeg kjørte gjennom Burma/Myanmar sammen med Julia, U Ba, Tin Win og Mi Mi den dagen. De hadde ingen bil eller annet fremkomstmiddel enn å gå til fots. Dermed kom de nærmere naturen og de luktene, lydene og fornemmelsene den gir. De sterkeste inntrykkene ble formidlet gjennom han som gradvis ble blind som barn og lærte å ta seg fram på en annen måte enn seende gjør.

Du finner mange gode ord om denne boken ved å søke på nettet. Jeg slutter meg til anbefalingene og avslutter her med et sitat fra side 112:

 

 

Sansene våre elsker å føre oss på villspor, og øynene våre lurer oss aller mest. Vi stoler altfor mye på dem. Vi tror vi kan se verden rundt oss, likevel oppfatter vi bare overflaten. Vi må lære oss å oppdage tingenes sanne natur, substansen i dem, og da er øynene våre mer til hinder enn til hjelp. De distraherer oss. Vi elsker å bli blendet. Et menneske som blir for avhengig av øynene sine, neglisjerer de andre sansene - og da mener jeg mer enn hørselen og luktesansen. Jeg snakker om det organet inni oss som vi ikke har noe navn på. La oss kalle det hjertets kompass.