Som en sanddyne i ørkenen ved soloppgang

Snøhetta er rosa som en sanddyne i ørkenen ved soloppgang. Den tørre lufta er det eneste jeg har felles med ørkenen akkurat nå. Det knitrer i karosseriet. Et blikk på dashbordet forteller meg at det er minus 28 på utsiden. Frostrøyken driver langs Avsjøen. Tre moskusdyr leter etter mat under det tynne snølaget. Jeg frakter bilder som skal bli fotoutstilling i Oppdal.

Velkommen til utstilling i Oppdal kulturhus. Åpningen er tirsdag 30. november kl. 17.30. Utstillingen henger ut året.

Lysår

Som Ole Brumm takker jeg ja til begge deler. Knapt hjemvendt fra hinduenes lysfestival i Nepal utplasserer jeg adventsstjerner og lysbuer på sine faste plasser og danderer reinlav, einer og rødglødende blåbærlyng rundt adventslysene. Inspirert av boken Lysår og kunstforeningens lyskveld med forfatteren Trine Andreassen Lie på Dombås bibliotek, henter jeg fram ledige Norgesglass, plukker bort glasslokkene og forvandler syltegøyglass til telysholdere. Om ikke festival som i Nepal, så vil jeg ha lysfest i mørketida. Lysår tar meg i tillegg med på en reise gjennom et helt år med lys og årevis med kulturhistorie knyttet til lys og brød.

Boka åpner med høsten og jeg blar meg utover til advent. De symbolene jeg har pyntet med i dag er av ganske ny dato og alle fra Tyskland, får jeg vite. Jeg leser om dem etter tur. De første adventsstjernene ble laget på en internatskole i 1850-årene. En oppfinnsom mattelærer fant på at barna kunne lære praktisk geometri og fylle adventstiden med å konstruere 14-takkete pappstjerner som ble opplyst innenfra med parafinlamper og brukt til å dekorere skolen med. Noen år etter startet en av disse elevene, som nå drev papir- og misjonsbokhandel i Herrnhut, hjemmeproduksjon av stjernene. Det ble en strålende suksess. Senere ble stjernen videreutviklet av hans sønn som startet verdens første adventsstjernefabrikk.

Jeg ønsker alle en fin og fredelig advent! Hvis du vil lese mer om tradisjoner, støpe lys, bake spesielle brød eller få ideer til dekorasjoner med materialer hentet i naturen, anbefaler jeg boken Lysår.

Snøleoparden

 

Snøleoparden er et stort rovdyr av kattefamilien, en familie jeg som Løve og Tiger etter forskjellige astrologiske system har nære relasjoner til. Leoparden står meg også nær i egenskap av kraftdyr. I en klok bok beskrives den som estetisk og kjærlig. Det første er opplagt. Det siste våger jeg ikke å teste i forhold til villdyret, men har god erfaring med mitt eget tamme medlem av kattedyrfamilien. Det var derfor hjemmevant å sove med snøleoparden på hodeputa under reisen i Nepal. The Snow leopard nedfelt mellom to permer av Peter Matthiessen var en ufarlig sengekamerat. I lange soveposekvelder var den et must for min trygghetsfølelse og en lindring av lengselen etter Mia.

Den levende snøleoparden finnes i Himalaya, men valgte å holde seg i skjul for de stiene jeg vandret på. Hvem vet om den voktet meg med sine vertikale pupiller. Den har en mytisk status i dette området, ikke ulikt yeti, den skye og avskyelige snømannen som jeg heller ikke møtte. Snøleoparden er kanskje like sky, og det kan komme godt med når man er utrydningstruet.

Peter Matthiessen beveger seg i parallelle verdener på sin vandring i vestlige Nepals øde fjell i 1973. Offisielt reiser han for å bistå zoologen George Schaller i hans studier av villsau, men håpet om å se snøleoparden er kanskje en sterkere motivasjonsfaktor. I terrenget beveger de seg sammen med et stort følge av sherpaer og andre hjelpere fra Pokhara til Chrystal Mountain og tilbake igjen. De fysiske utfordringene er mange og store, og gradvis blir boken en beskrivelse av reisen innover på leting etter den hellige gral. Den er like mye åndelig litteratur som reiseskildring. Matthiessen bruker den fysiske vandringen som en metafor for refleksjoner omkring dypere lag av tilværelsens mysterier.

“The journey seems increasingly to be to places not on any map, even as the team climbs and climbs toward its final way station. Yet as he clibms, you begin to see that the real, elusive animal he seeks out - or one of them - is within."
“... to transcribe the nature within us as well as without and, in fact, to see how the two are linked.”

- Pico Iyer i innledningen til The snow leopard av Peter Matthiessen.

Ekspedisjonen var på vandring eller oppholdt seg i fjellene i mer enn to måneder. Jeg anbefaler ingen å legge ut på et slikt strabasiøst eventyr uten kontakt med omverdenen, men boka anbefaler jeg til alle som vil vandre blant Nepals fjell på et mer sivilisert vis. Slik jeg gjorde. Den gir innsikt i naturforhold, klima, folkegrupper, planteliv, dyre- og fugleliv, historie, kulturhistorie, stemninger og forfatterens filosoferinger.

Den sirkel som skaper Livet

Med tibetansk meditasjonsmusikk i bilen langs Movatnet til Markabygda smelter barndommens landskap sammen med ytre og indre landskap fra reisen i Nepal. Jeg er beveget og kjenner at reisen har beveget meg fra der jeg var. Det er umulig å snu.

Jeg reflekterer over liv og død på kirkegården og besøker min kjære nevø som serverer geburtsdagskake og snakker om planer for kommende dager.

Den gamle trillrunde, smørgule månen sitter klistret til speilet og lytter til Brahms Ein Deutsches Requiem mens jeg kjører videre gjennom nedrimet vinter. Jeg spiller vanligvis Brahms rekviem på Allehelgensdag. I år var jeg under den samme månen i Tengboche på den tiden. I klosteret på 3800 m.o.h. flere dagsmarsjer fra bilvei og med panoramautsikt til fjellmassivene rundt Mount Everest lyder Om Mani Padhme Hum hver eneste dag mens mørket faller på.

Fredfullt stråler kveldens farger
i min sjels dyp.
Glitrende skimmer speiler
månens klare lys.
Lyset gjennomtrenger alt
og danner den sirkel
som skaper Livet.
- Ann-Christin Olofsson.

Utdrag fra Månemeditasjon i boken Naturens rikdom

Mimring og ny reise

Mia liker ikke kofferter, og i dag har hun måttet tåle synet av mange. Reisekofferten er av minste størrelse denne gangen, men utstillingskoffertene dess større, og tre i tallet. Jeg forlater dessverre min kjære ulldott og godklump for noen dager igjen, men hun er da glad i kattevakten også. Jeg skal ta ned utstillingen i Melhus, levere bilder i Stjørdal, besøke min store nevø som snart fyller 18 og hjem til de siste forberedelsene før advenstutstilling i Oppdal.

For dere som ikke ble mett av bloggbildene fra Nepal, har jeg lagret mange flere fra mine fire dager i Kathmandu på nettgalleriet www.pbase.com/eldnyb Det var Kathmandu jeg kom til først, og det var der jeg var innom før, mellom og etter de to vandringene i Annapurna og Everest. Bilder derifra kommer en annen dag.

Hjemme igjen

Travel allows us to discover new places with new atmospheres, smells, tastes & sounds. It allows us to meet other people with different lives, opinions, experiences or customs, just to let us realise that nothing is just black and white, that there might be visible or hidden reason for everything people do and just because we don't understand something today it doesn't mean we won't understand it tomorrow.

”Og underveis har jeg sett ting som jeg aldri ville ha sett om jeg ikke hadde vært modig nok til å lete etter det som virket umulig for en gjeter å finne”, sa gutten i Alkymisten av Paulo Coelho.

Namaste Nepal

Min 10 år gamle nye venninne fra i går kveld holder meg i hånden og loser meg trygt gjennom det indre av Kathmandu. Vi smyger oss forbi syklister, motorsykler og biler, og unngår å bli påkjørt eller nedkjørt. Dette er barnelærdom for henne. Hun leder meg hit og dit i lokale markedsgater og smug jeg aldri hadde kommet på å gå inn i alene. Plutselig befinner vi oss selvfølgelig i dypet av et hav av glitrende smykker. Et av armbåndene sitter på armen min nå.

Avtaler gjort i går kveld førte til at dagen var fullt belagt da Kendra kom til hotellet i dag tidlig for å vise meg veien til en familie som ansatte ved Dovre ungdomsskole har hjulpet med penger til skolegang og skoleskyss. En misforståelse førte til at han ikke kom i går. Han forteller at familien har det bra nå. Det nytter. Han vil formidle saker og ting jeg har med til dem fra Norge.

Bagasjen min er hos venner mens jeg venter på avgang til flyplassen. Før smykkeutflukten gikk vi til skredderen borti gata som tok mål og sydde kurtha swral til meg mens vi gikk på byen.

Med thika i panna ikledd kurtha swral og sari kan visumet utvides.

Jeg innser imidlertid at dette er siste dag i Nepal denne gangen, og skal foreta tidsreisen hjem. Jeg tenker ikke på jordens gang rundt solen og tidssoner som kun utgjør noen timer, men at Nepal er i året 2067.

Namaste alle smilende, vennlige og hjelpsomme mennesker i dette verdens nest høyeste land. Namaste betyr både ”hei” og ”ha det”.

Det er over midnatt på den den svære flyplassen i Doha, Qatar. Jeg er klar for resten av natten på et fly til Stockholm. 

Kathmandu

Hese haner vekker meg i storbyen også. Hundebjeff og bilhorn i ulike toneleier følger på og holder meg våken. Det er flott, for jeg vil utnytte tiden godt de siste to dagene i Kathmandu. 700 000 av Nepals 28 millioner mennesker pluss turister og andre besøkende er i ferd med å fylle de smale gatene.

Trodde jeg hadde vennet meg til trafikken her nå, men en taxitur i en knøttliten hvit Suzuki setter hjertet i halsen. Liten er den riktignok, men den åler seg fram med millimeters klaring (centimeter kanskje) gjennom mangel på plass mellom fortausbutikker, fotgjengere, motorsykler, syklister, hunder, rickshaws ...

Busser er for viderekomne. Hvis jeg har forstått rett, består systemet i at en mann står i den åpne døra og roper hvor bussen skal. Ikke hører jeg hva han sier i alt bråket, og ikke hadde jeg forstått om jeg hadde hørt.

Jeg har forøvrig funnet en effektiv metode for gatekryssing. I ly av en nepaleser, eller helst godt skjult mellom flere, som gjør ubemerkelige håndbevegelser mot panseret på bilene akkurat som om det kan stoppe dem, og det gjør det, i det minste letter sjåføren på høyrefoten et øyeblikk. Motorsyklene kjører slalåm mellom alle andre. Og vips, er jeg på den andre siden av gaten. Ikke ulikt Kairo, men der holdt vi hverandre i hendene mens vi la på sprang.

Her finner jeg den tryggeste løsningen. Ikke Forden i forgrunnen, men fotgjengerovergangen over tre gater i slengen. Dette er veien min mellom hotellet og Thamel.

Jeg vil gjerne kjøpe den lilla veska som henger øverst.

Vareutvalget er stort for den som har rupees.


En bibliotekar som arbeider for READ (Rural Education and Development) vil gjerne prate bibliotek. Han var i Oppland og andre steder i Norge på studietur i august og sender hilsener til dem han møtte da. Jeg har dessverre ingen mulighet til å takke ja til bibliotekbesøk i Nepal denne gangen, men hører gjerne om READs arbeid med å opprette bibliotek i distriktene, og en bok om Norge får han med til ett av dem.

Gjennom halvmørke og mørke gater så smale at de ikke er gjort for biler, men vi møter til og med biler der, blir jeg loset til et lunt hjem skjermet fra byens larm. Den siste kvelden i Kathmandu er perfekt hos hjertegode venner. Dal bhat er aldri bedre enn servert i et ekte privat nepalsk kjøkken.

Lukla - Kathmandu 10. november

Jeg våkner av flyene som kommer og går hvert tredje minutt. Konkylieblåsere fra klosteret blander seg i. Iført flere lag ull inntar jeg frokosten på verandaen. Det er nesten like kaldt inne så jeg kan like godt varme fingrene på kaffekruset utendørs og glede meg over perfekt flyvær på 2800 m.o.h. En svak vind rasler i høstgule blader. Restauranten innenfor summer av forventningsfulle nye vandrere. Sola kommer over de høye fjellene i øst og tiner omsider kroppen min.

Frekvensen på flyene avtar. Det meldes om så sterk vind lenger vest at småflyene holdes tilbake i Kathmandu. Det er ingen hast med å gå til flyplassen som ligger bare 10 minutter unna. Blant alle flaggene oppunder taket henger også det nepalske, eneste flagg i verden som ikke er rektangulært. Fasongen tyder på at det kan være sammensatt av to trekanter, og den universelle trigonens lov kjenner vi fra filosofi, religion, vitenskap og andre sammenhenger. Trekantene har motivene sol og måne som også er velkjente symboler. I Nepals flagg uttrykker de et håp om at Nepal skal eksistere like lenge som sol og måne. Rødt er Nepals nasjonalfarge og den blå kanten symboliserer fred.


Lenge å vente på denne flyplassen i dag som ofte ellers.

Jeg sov lenge og vel i natt og bruker tiden til å studere rutinene ved ankomst og avgang. Flyene ligger langt etter rutetidene og jeg får stadig nye meldinger om forsinkelser. Lave skyer og tåke siger nedover fjellsidene. Venterommet er iskaldt.

Dette ser ikke lovende ut. Jeg forbereder meg på enda en natt i Lukla, men så lenge flyene fortsetter å komme er det håp.

Endelig kommer flyet jeg skal returnere med. Vi får boardingsignal. Lange eruopeere kryper inn, flyet gir full guffe i unnabakke fire timer etter ruta. Vannflasker og vandrestaver som håndbagasje er i lufta. Skyene skjuler Himalaya i dag, men jeg ser litt av landskapet under oss.

Tilbake i glovarme Kathmandu er fattigdommen tydeligere enn der jeg var. Skitten og søppelet også. Klesvask til tørk kan umulig forbli ren her. I bilen fra flyplassen til hotellet blir jeg varm på føttene igjen. Jeg er priviligert som kan ta inn på et hotellrom med et stort hvitt badehåndkle.

Pakhding - Lukla 9. november

Den lille biten himmel mellom høye fjell er blå. I går kveld la det seg litt tåke i dalsidene og Puru uttrykte bekymring for flyavgangen fra Lukla. Flyværet er ofte vanskelig der, så vi krysser fingrene, men først er det byggrøt med eplebiter til frokost, to til tre timers vandring og overnatting i Lukla. Kuvertbrikkene med julenisser og snømenn minner meg om julen som nærmer seg.

Store planter som vokser fort, blomstrer og visner ned like fort. Jeg vet ikke hva de heter. Kjempestilken minner om bambus.

Et hjem ved stien.

Jeg har orkesterplass på verandaen i øverste etasje hos North Face Resort Panoramic View Restarurant ved flyplassen i Lukla.

De små flyene lander og tar av i ett sett på de skrå bredder. Flyplassen med flystripe i motbakke eller unnabakke alt etter om man skal lande eller ta av, er 15-20 år gammel og har endret livet til befolkningen her og langs alle  vandrerutene i Everestområdet drastisk til det bedre. Før den tid kom bare entusiastene som var villig til å gå i sju dager fra vei med bussforbindelse fra Kathmandu.

Alt man trenger for vandringen er å få i Lukla. Souvenirer made in Nepal også.

Høyt oppi bakkene over dette samfunnet med 2000 innbyggere ligger sykehuset oppkalt etter den første kvinne som besteg Mount Everest, nepaleserinnen Pasang Lahmu.

Avskjedsmiddagen som består av stekt ris med diverse godt, nytes sammen med en øl av merket Everest. Spiserommet domineres av vandrere som tar farvel med sherpaer slik jeg også gjør. Det norske flagget oppunder taket minner meg om hjemreisen. Tåke og lave skyer som drev inn hit i ettermiddag, er erstattet av en klar gul ny månesigd og mange stjerner. Jeg ser lyst på morgendagens flyavgang.