Jeg leser og leser:
”Hun var elleve år gammel, en snill pike, en ikke veldig pen pike; de to flettene som hang ned over kragen var slappe og tynne, tross alle Mamás forsøk på å gjøre håret hennes tykkere, kremene, hårvaskene, duftende shampooer, kurer med olivenolje som fikk henne til å lukte som en salatbolle. Ingenting virket, hun var fortsatt lite pen. Hun tenkte med undring og frykt og spenning på årene som lå foran henne. Hun ville skyte i været og bli en annen, slik som Robertos som var fjorten år nå og fjernet seg fra henne, han var nesten en mann og barberte seg om morgenen. De hang ikke sammen lenger slik som før. Hun var alene. Hun var ikke flink til å skaffe seg venninner, selv om noen av klassevenninnene ba henne hjem til seg når de trengte hjelp med leksene, og hjemme hos dem traff hun mødrene deres med forklær bundet rundt tykke midjer og sjusket bakoverbørstet hår som om de hadde viktigere ting å tenke på enn hårfasongen. De bakte og vasket og ventet på at mennene skulle komme hjem og skrev ikke dikt eller hadde hemmeligheter i skapet eller klærne eller hemmelige formiddagsutflukter. De så ikke slik ut, iallfall. Hun var ikke ofte hos venninner. Hun leste bestandig. I noen historier, veldig gamle historier, sto det om piker som ikke var piker i det hele tatt, men skogsånder som bodde i trestammene eller mellom sivene eller i elver, og det hendte at hun gikk i gatene i denne byen – der det hadde vokst opp en ring av cantagriler i utkanten, langt fra der hun vanket, men hun hadde sett en av dem, sett de triste, overbefolkede rønnene, fortsatt å se dem i drømme – og speidet etter feer eller ånder eller hekser som kanskje plutselig ville åpne dører rett ut av tynne luften.”
Ligger det en antydning om en ekstrem retning for ensomme Salomé i denne beskrivelsen? På skolen blir hun kjent med ensomme Leona som viser seg å være en tupamaro.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar