Det usynlige fjellet av Carolina de Robertis

Det usynlige fjellet? Som fjellmenneske, av og til med kallenavnet Fjellbjørg, lyste denne tittelen mot meg som en Swarovski sist jeg var innom biblioteket. Hvilket usynlig fjell? Et symbolsk fjell? Et strabasiøst liv? En åndelig reise? Jeg stusset over tittelen til jeg kom til side 60:

”Monte. Vide. Eu. Jeg ser et fjell, hadde en av de første europeerne som så landet sagt. Pajarita hadde aldri sett et fjell, men selv hun kunne se at det ikke var noen her. Det var ingen høyder i denne byen. Nei, det var ikke sant: Grunnen var flat, men overalt skjøt bygninger høyt opp mot himmelen. Om hun bare hadde vært en fugl i mer enn i navnet, så ville hun svevet over byen og – hva ville hun få se? Et nettverk av brolagte gater og murer som krydde av mennesker, klemt sammen i sjøkanten. Nei, det var ingen sjø, men en elv, et langt, glatt bånd av vann med steinete bredder. Et sted på den andre siden lå Argentina. Under en slik flytur ville hun kanskje få et glimt av Argentina i det fjerne.”

Det meste av det som står på sidene før dette, likte jeg bare sånn passe, men jeg har lært at jeg ikke skal gi opp en bok før jeg har lest 100 sider. Den lærdommen priser jeg nå. Da jeg passerte side 100, strålte boken allerede som en krystall.

”Selv om dette er en roman, er den for en stor del basert på faktiske, historiske hendelser. Jeg har gjort omfattende bakgrunnsundersøkelser, og støtter meg til en rekke tekster og andre kilder”, skriver forfatteren i etterordet.

Historien som strekker seg over nesten hele 1900-tallet, består av interessante og spennende historiske fakta, oppleves gjennom tre generasjoner kvinner og er godt skrevet. Jeg leste halve sider på nytt mer enn én gang fordi jeg frydet meg over det blomstrende språket. Oversetteren til norsk er Heidi Grinde.

Boken som består av tre deler viet hver av de tre kvinnenes liv, starter med et mirakel. En jentebaby som forsvinner fra landsbyen, blir funnet i toppen av et tre og får navnet Pajarita (Lille fugl). Senere flytter hun til Montevideo sammen med sin italienske ektemann. Deres datter Eva, poeten, tvinges til å slutte på skolen i en alder av ti år for å arbeide i en skobutikk hos en venn av sin far. Der blir hun misbrukt så alvorlig at hun rømmer til et annet arbeidssted, og senere til Buenos Aires. Der føder hun bokens tredje hovedperson, Salomé. Familien flytter fra Argentina tilbake til Uruguay. Denne gangen i eksil av politiske grunner. Eva som kommer tilbake med blandede følelser, men blir der likevel for godt sammen med barna. Salomé som er tiltenkt å ta den utdannelsen moren aldri fikk, blir medlem av undergrunnsgeriljaen tupamaros. Denne avgjørelsen gir henne mange elendige år.

De tre kvinnene har alle sine dramatiske og utfordrende opplevelser som de finner løsninger på. Jeg stusser av og til på hvordan de klarer å overleve uten verre mén enn de får, men viljen er sterk. Boken er av og til hjerteskjærende, men samtidig så god å lese. Det kan delvis skyldes språket. Den avslutter med håp i de siste linjene på siste side, og slike bøker liker jeg. Boken ble kåret til en av de ti beste debutromanene av amerikanske Booklist i 2009, har fått flere andre gjeve plasseringer. Den er oversatt til mange språk.

Carolina de Robertis vokste opp i en familie fra Uruguay som emigrerte til Storbritannia, Sveits og senere til California. Historier som foreldrene fortalte fra sitt hjemland, ble utgangspunktet for denne romanen. Les mer om henne på hennes hjemmeside.

Du kan også klikke på etiketten Det usynlige fjellet og se flere blogposter med utdrag fra boken.