Det usynlige fjellet – hjerteskjærende underveis

Da våren kom, hørte Eva navnet sitt bak døren til foreldrenes soverom. Hun var på ei til badet for å tisse. Klokken var halv tre om morgenen. Hun hørte morens stemme først.

”Eva?” Mami snakket høyt, og Eva stanset og lurte på om hun ropte på henne.

”Sjjj, Pajarita. Sí. Til Eva.”

”Ignazio …”

”Vent litt, mi amor. Hør på meg. Du ba meg være på utkikk. Jeg har vært på utkikk. Sett det ned, vær så snill.”

Pause. Subbende lyder. Uti gangen sto Eva og boret de nakne tærne sine ned i teppet, de var som små kroker som hektet henne fast. Hun lente seg mot veggen og tenkte, ikke for første gang: VEGG.

”Bueno”, sa Mamá. ”Jeg skal høre på deg”.

”Pietro forklarte det for meg. Den jobben han har, passer best for et yngre menneske. Det er vår, kanskje de snart trenger meg på havna igjen. Butikken hans går bra, så han har bruk for hjelp, og han kan betale oss. Han vet hvor sårt vi trenger pengene.”

Eva var iskald på tærne. Hun måtte tisse. Det måtte overhode ikke rasle i noen del av den rosa nattkjolen (som Mamá hadde sydd).

”Men hvorfor Eva? Hun er bare ti år.”

”Antagelig for at guttene kan fortsette på skolen.”

”Eva går også på skolen.”

”Ja. Pero mi amor. Marco kan bli lege. Eva gifter seg. Tenk deg om. Dette kunne bli en god erfaring.”

God ble ikke erfaringen for Eva. Jeg som har lest videre, vet at den ble hjerteskjærende rett og slett. Men hun finner løsninger. Vi følger henne på rømmen fra Montevideo til Buenos Aires. Hun gifter seg som faren fastslo, blir mor til tredje generasjon kvinne i denne boken, ja, jeg behøver ikke røpe mer nå, men hennes navn er Salomé.