Det usynlige fjellet av Carolina de Robertis

Det usynlige fjellet? Som fjellmenneske, av og til med kallenavnet Fjellbjørg, lyste denne tittelen mot meg som en Swarovski sist jeg var innom biblioteket. Hvilket usynlig fjell? Et symbolsk fjell? Et strabasiøst liv? En åndelig reise? Jeg stusset over tittelen til jeg kom til side 60:

”Monte. Vide. Eu. Jeg ser et fjell, hadde en av de første europeerne som så landet sagt. Pajarita hadde aldri sett et fjell, men selv hun kunne se at det ikke var noen her. Det var ingen høyder i denne byen. Nei, det var ikke sant: Grunnen var flat, men overalt skjøt bygninger høyt opp mot himmelen. Om hun bare hadde vært en fugl i mer enn i navnet, så ville hun svevet over byen og – hva ville hun få se? Et nettverk av brolagte gater og murer som krydde av mennesker, klemt sammen i sjøkanten. Nei, det var ingen sjø, men en elv, et langt, glatt bånd av vann med steinete bredder. Et sted på den andre siden lå Argentina. Under en slik flytur ville hun kanskje få et glimt av Argentina i det fjerne.”

Det meste av det som står på sidene før dette, likte jeg bare sånn passe, men jeg har lært at jeg ikke skal gi opp en bok før jeg har lest 100 sider. Den lærdommen priser jeg nå. Da jeg passerte side 100, strålte boken allerede som en krystall.

”Selv om dette er en roman, er den for en stor del basert på faktiske, historiske hendelser. Jeg har gjort omfattende bakgrunnsundersøkelser, og støtter meg til en rekke tekster og andre kilder”, skriver forfatteren i etterordet.

Historien som strekker seg over nesten hele 1900-tallet, består av interessante og spennende historiske fakta, oppleves gjennom tre generasjoner kvinner og er godt skrevet. Jeg leste halve sider på nytt mer enn én gang fordi jeg frydet meg over det blomstrende språket. Oversetteren til norsk er Heidi Grinde.

Boken som består av tre deler viet hver av de tre kvinnenes liv, starter med et mirakel. En jentebaby som forsvinner fra landsbyen, blir funnet i toppen av et tre og får navnet Pajarita (Lille fugl). Senere flytter hun til Montevideo sammen med sin italienske ektemann. Deres datter Eva, poeten, tvinges til å slutte på skolen i en alder av ti år for å arbeide i en skobutikk hos en venn av sin far. Der blir hun misbrukt så alvorlig at hun rømmer til et annet arbeidssted, og senere til Buenos Aires. Der føder hun bokens tredje hovedperson, Salomé. Familien flytter fra Argentina tilbake til Uruguay. Denne gangen i eksil av politiske grunner. Eva som kommer tilbake med blandede følelser, men blir der likevel for godt sammen med barna. Salomé som er tiltenkt å ta den utdannelsen moren aldri fikk, blir medlem av undergrunnsgeriljaen tupamaros. Denne avgjørelsen gir henne mange elendige år.

De tre kvinnene har alle sine dramatiske og utfordrende opplevelser som de finner løsninger på. Jeg stusser av og til på hvordan de klarer å overleve uten verre mén enn de får, men viljen er sterk. Boken er av og til hjerteskjærende, men samtidig så god å lese. Det kan delvis skyldes språket. Den avslutter med håp i de siste linjene på siste side, og slike bøker liker jeg. Boken ble kåret til en av de ti beste debutromanene av amerikanske Booklist i 2009, har fått flere andre gjeve plasseringer. Den er oversatt til mange språk.

Carolina de Robertis vokste opp i en familie fra Uruguay som emigrerte til Storbritannia, Sveits og senere til California. Historier som foreldrene fortalte fra sitt hjemland, ble utgangspunktet for denne romanen. Les mer om henne på hennes hjemmeside.

Du kan også klikke på etiketten Det usynlige fjellet og se flere blogposter med utdrag fra boken.

Tapetsert med bøker

Har du alt for mange bøker? I mange år drømte jeg om å tapetsere veggene med bøker. Jeg tenkte selvfølgelig å kle veggene med bokhyller fra gulv til tak, men da jeg fant denne tapetstrimmelen, innså jeg at det var en lettvintere løsning.

Men jeg har fått drømmen min nesten oppfylt med bokhyller som går fra gulvet og nesten til taket.

Jeg regner med at dette bildet er lovlig brukt når jeg forteller at jeg fant det hos Dagbladet. Det er bare å gå i gang og fylle hyllene for deg som har alt for mange bøker.

Slik kan det også gjøres, og du er klar for reisen i bøkenes verden som munkene i dette klosterbiblioteket i Praha.

Det usynlige fjellet – tupamaros

Ny smakebit:

”De kom inn i et trangt, mørkt rom uten vinduer. Det var fire mennesker der inne: Leonas søster Anna, med langt ansikt og gullinnfattede briller; en ung mann med stivet snipp, en annen mann, sist i tyveårene, med firkantet fjes og bustete skjegg, og en bred, svær muchacho med hår som falt ned i ansiktet; han så ut til å være eldre enn Salomé, omkring sytten. Det var noe kjent med ham, men hun kunne ikke plassere ham, greide ikke å tenke, for alle stirret på henne.

                Leona gjorde tegn til at hun skulle sette seg. Salomé sank forsiktig ned på det iskalde gulvet og angret at hun hadde styrtet på dør i det knekorte skoleskjørtet. Hun trakk inn lukten av seks menneskers pust og to oljelamper.

                Busteskjegg nikket til Leona, som lukket døren.

”Jaså”, sa Busteskjegg. ”Så du er Salomé.”

Hun nikket. Alles øyne hvilte fremdeles på henne.

”Kan vi virkelig stole på henne?”

Leona nikket bestemt.

Busteskjegg stirret på Salomé. Øynene hans var mørkegrønne og lå i skyggen av fremstående øyenbryn.

…

Busteskjegg fortsatte: ”Hva synes du om tupamaroene?”

Hun hadde tumlet med spørsmålet i tankene hele dagen. ”At de er betydningsfulle. Og modige.”

”Hvis du hadde møtt en tupamaro – hva ville du sagt til ham  - eller henne?”

Hun så Leona i øyekroken, fremoverbøyd med løftet hake, og Salomé kunne nesten kjenne lukten av eukalyptus, føle det droplete sollyset på plenen. ”Jeg beundrer det dere gjør og jeg vil gjerne være med.”

Busteskjegg reagerte ikke. ”Hva om denne tupaen sa til deg at frigjøring bare kan oppnås gjennom handling – og vold, om nødvendig?”

Da var det hun så våpnene.”

Jeg er snart ferdig. Neste gang kommer jeg med bokomtale. Følg med!

Det usynlige fjellet – tredje generasjon jente

Jeg leser og leser:

”Hun var elleve år gammel, en snill pike, en ikke veldig pen pike; de to flettene som hang ned over kragen var slappe og tynne, tross alle Mamás forsøk på å gjøre håret hennes tykkere, kremene, hårvaskene, duftende shampooer, kurer med olivenolje som fikk henne til å lukte som en salatbolle. Ingenting virket, hun var fortsatt lite pen. Hun tenkte med undring og frykt og spenning på årene som lå foran henne. Hun ville skyte i været og bli en annen, slik som Robertos som var fjorten år nå og fjernet seg fra henne, han var nesten en mann og barberte seg om morgenen. De hang ikke sammen lenger slik som før. Hun var alene. Hun var ikke flink til å skaffe seg venninner, selv om noen av klassevenninnene ba henne hjem til seg når de trengte hjelp med leksene, og hjemme hos dem traff hun mødrene deres med forklær bundet rundt tykke midjer og sjusket bakoverbørstet hår som om de hadde viktigere ting å tenke på enn hårfasongen. De bakte og vasket og ventet på at mennene skulle komme hjem og skrev ikke dikt eller hadde hemmeligheter i skapet eller klærne eller hemmelige formiddagsutflukter. De så ikke slik ut, iallfall. Hun var ikke ofte hos venninner. Hun leste bestandig. I noen historier, veldig gamle historier, sto det om piker som ikke var piker i det hele tatt, men skogsånder som bodde i trestammene eller mellom sivene eller i elver, og det hendte at hun gikk i gatene i denne byen – der det hadde vokst opp en ring av cantagriler i utkanten, langt fra der hun vanket, men hun hadde sett en av dem, sett de triste, overbefolkede rønnene, fortsatt å se dem i drømme – og speidet etter feer eller ånder eller hekser som kanskje plutselig ville åpne dører rett ut av tynne luften.”

Ligger det en antydning om en ekstrem retning for ensomme Salomé i denne beskrivelsen? På skolen blir hun kjent med ensomme Leona som viser seg å være en tupamaro.

Søtsug?

I sommer har jeg bevist at stevia kan dyrkes utendørs på Dombås. Planten har stått på den luneste plassen i den lille stripa med sansehage ved garasjeveggen. Nye skudd har kommet på nytt og på nytt til tross for at sommeren ikke var av de mest solrike. Da det ble fare for nattefrost i begynnelsen av september, reddet jeg den inn på kjøkkenbenken. Til våren skal dere få vite om den fremdeles står der klar for en ny sommer utendørs.

Buntene med avklipte skudd hengte jeg opp til tørk.

De tørkede bladene knuste jeg og lot dem tørke videre i et lite trau.

Og her er det ferdige produktet på krydderglass til den som har søtsug.

Vet du hva stevia er? Jeg begynte å kjøpe dette naturlige søtningsmiddelet som flytende væske i begynnelsen av 1990-årene. Forskjellige kilder oppgir at den er fra 100 til 400 ganger søtere enn sukker. Uansett hva som er riktig, så er én dråpe rikelig til en termos med te. Etter min smak. Den tradisjonelle måten er å la et blad fra planten trekke sammen med teen. Nå skal jeg gjøre erfaring med tørkede blad. Industrien har klart å trekke ut og tørke søtstoffet slik at det blir et hvitt pulver. Søtningseffekten er vel avhengig av om man bruker hele bladet eller uttrekk.

I tillegg til den søtende effekten er stevia gunstig for blodtrykk, blodsukker, overvekt, soppinfeksjoner og det gir ikke hull i tennene.

I 2004 (kilde: Egen hukommelseJ) ble det forbudt å selge stevia som næringsmiddel i Norge, men det er tillatt å selge planten som jeg kjøpte i et gartneri i vår. I følge en nettbutikk som selger stevia i dråpe- og pulverform som teknisk vare, har sukkerindustrien i frykt for at stevia skulle utbre seg i USA og Europa, arbeidet aktivt for å hindre godkjenning som søtningsmiddel. Produsenter av kunstige søtningsmidler følte seg sikkert også truet. EU-kommisjonen har derfor satt stevia på listen Novel foods som betyr at den skal godkjennes etter spesielle strenge regler. Norske myndigheter har valgt ikke å godkjenne den.

Steviaplanten, Stevia rebaudiana, kom opprinnelig fra Paraguay og indianere der har brukt den i generasjoner, ja, det er kanskje korrekt å si århundrer. I flere land i Sør-Amerika brukes den i mate som er Argentinas nasjonaldrikk og et sosialt midtpunkt i minst like stor grad som kaffe hos oss. Mate lages av urter og drikkes gjerne av gresskarskall (mate).

Det usynlige fjellet – hjerteskjærende underveis

Da våren kom, hørte Eva navnet sitt bak døren til foreldrenes soverom. Hun var på ei til badet for å tisse. Klokken var halv tre om morgenen. Hun hørte morens stemme først.

”Eva?” Mami snakket høyt, og Eva stanset og lurte på om hun ropte på henne.

”Sjjj, Pajarita. Sí. Til Eva.”

”Ignazio …”

”Vent litt, mi amor. Hør på meg. Du ba meg være på utkikk. Jeg har vært på utkikk. Sett det ned, vær så snill.”

Pause. Subbende lyder. Uti gangen sto Eva og boret de nakne tærne sine ned i teppet, de var som små kroker som hektet henne fast. Hun lente seg mot veggen og tenkte, ikke for første gang: VEGG.

”Bueno”, sa Mamá. ”Jeg skal høre på deg”.

”Pietro forklarte det for meg. Den jobben han har, passer best for et yngre menneske. Det er vår, kanskje de snart trenger meg på havna igjen. Butikken hans går bra, så han har bruk for hjelp, og han kan betale oss. Han vet hvor sårt vi trenger pengene.”

Eva var iskald på tærne. Hun måtte tisse. Det måtte overhode ikke rasle i noen del av den rosa nattkjolen (som Mamá hadde sydd).

”Men hvorfor Eva? Hun er bare ti år.”

”Antagelig for at guttene kan fortsette på skolen.”

”Eva går også på skolen.”

”Ja. Pero mi amor. Marco kan bli lege. Eva gifter seg. Tenk deg om. Dette kunne bli en god erfaring.”

God ble ikke erfaringen for Eva. Jeg som har lest videre, vet at den ble hjerteskjærende rett og slett. Men hun finner løsninger. Vi følger henne på rømmen fra Montevideo til Buenos Aires. Hun gifter seg som faren fastslo, blir mor til tredje generasjon kvinne i denne boken, ja, jeg behøver ikke røpe mer nå, men hennes navn er Salomé.

Det usynlige fjellet – Lek med knapper

”Hun kunne være alene i timevis, oppslukt av sin egen lek. Knappene i Abuelas syskrin opptok henne i flere dager. Hun sorterte dem etter størrelse, materiale, form og farge. De gikk i tog. De ble familier. De var en hel landsby av små, runde ting som opplevde dramatiske eventyr. Alle metallknapper var handelsfolk – kolonialkjøpmenn, slaktere, ullspinnere. Grønne knapper var intelligente. De rosa hadde lett for å bli forelsket. Små knapper ble ofte mobbet, og den største knappen, en fløyelsveteran fra en gammel kåpe, kom ofte og reddet dem. Hver knapp hadde sin historie, hver knapp sin tilhørighet. De episke kampene og kjærlighetshistoriene var usynlige for resten av familien, alt de så var en snill, liten pike som ikke gjorde noe av seg, bare sitte stille og flytte rundt på små knapper.”

Overraskende og morsomt å finne knappelek i Det usynlige fjellet av Carolina de Robertis som jeg leser i stedet for å bestige fysiske fjell med nyoperert fot. Morsomt for meg som har solgt knapper i 10 år. Sitatet er hentet fra side 284 i den norske utgaven. Jeg kommer tilbake som lovet med en omtale når siste blad er vendt. Kanskje flere sitater og utdrag underveis også.

Jeg benytter anledningen til å krydre bloggen med en knappebok fra min egen samling: Knopf Design fra Deutscher Fachverlag, og derfor verken liten eller lettvint. Formatet er 29 cm x 38 cm med 131 sider. Forfatterne heter Annette Wilzbach og Maritna Wilzbach-Wald. Fotografene er Liz Rehm og Peter Schauwienold. Utgitt i 1990.

Omslaget får ingen designpris av meg, men det levner ingen tvil om hva boken handler om. Og for en deilig og vakker bok. Her kommer noen smakebiter. Blad videre og nyt.

Håndmalte motiver fra klassisk kinesisk maleri på satsumaporselen. 1800-tallet.

Håndmalte porselensknapper med dekorerte gullkanter. Andre halvdel av 1800-tallet.

Perlemorknapper. 1860-1890.

Messingknapper i Jugendstil (Art nouveau). Begynnelsen av 1900-tallet.

Forgylte messingknapper i Jugendstil med emalje og strass. Ca. 1900.

Kaseinknapper med perlemorinnlegg. 1900-tallet.

Kasein, eller galalitt, er et protein i melken. Det skal store mengder melk til for å lage en knapp, men dette var et dominerende knapperåstoff på 1900-tallet. Materialet kalles også kunsthorn og ble brukt som erstatning for elfenben, skilpadde, horn m.m.

Perlemorknapper. 1900-tallet.

Art Déco fantasiknapper av kunststoff. 1930-årene.

Nå havnet jeg langt fra Salomés knappelek i Det usynlige fjellet, men hun ville nok hatt sansen for slike kunstverk om hun hadde funnet dem i sin mormors fattigslige syskrin i Uruguay.

Slumrer og mimrer

Slumreteppe? Bruker vi ikke dette ordet mer? For teppene bruker vi jo fremdeles. Jeg slumrer under mors heklede slumreteppe mens foten gror. På vei til drømmeland mimrer jeg om Peru. Klikk her og se bilder

Jeg har også lyst til å vise fram dette slumreteppet som mor heklet til meg for noen år siden. Nyansene i blått og brunt ble nøye utvalgt til stua mi.

Og mens jeg er i heklehjørnet tar jeg med ponchoen som jeg heklet i andre halvdel av 60-tallet. Den bringer også tankene til ponchoens hjemland Peru. Fargene viser at det ikke er noe nytt med min fascinasjon av blått og brunt sammen. Ponchoen har selvfølgelig også sin plass på stua når den ikke er i bruk. Ellers har jeg ikke vært i heklehjørnet på flere år. Nå liker jeg best å strikke, men det kommer sikkert en hekleraptus igjen.

Ellers er det en ny vakker dag utenfor vinduet. Den store sol har steget over tretoppene og lyser opp høsten og tåka som ligger i dalen mellom meg og fjellene.

Før de første symptomene

Jeg kjenner mange gode råd for forskjellige plager. Felles for alle er at de skal taes i bruk før man kjenner de første symptomene. Det er omtrent som å svinge til venstre før siste kryss med trafikklys. Og se her hva sykehuset har skrevet på skjemaet Anbefalt smertebehandling etter operasjon: ”Det anbefales å ta smertestillende tabletter FØR smertene oppstår. Smertebehandlingen kan du fortsette med så lenge det er behov for det.” Når vil dette ta slutt da? Før smertene oppstår hele livet?

Når jeg først er inne på gode råd, også kalt kjerringråd, så kan jeg formidle ett av dem som jeg bruker ganske ofte fordi det skal hjelpe mot ”alt”: Honning og kanel i kombinasjon. Jeg er lite begeistret for honning i te, og med kanel i tillegg blir det ingen nytelse for meg. Men honning og kanel på brødskive er toppers. Toppet med en skive nøkkelost blir det også noen greie karvebiter hvis magen er treg. Og nam nam, deilig.

Uten at jeg har utført forskning eller vil stå ansvarlig for de påstandene jeg har lest og hørt, så skal honning og kanel i kombinasjon virke mot forkjølelse, hoste, influensa, urinveisinfeksjoner, luft i magen, dårlig ånde og mye mer. At kanel er mildt kolesterolsenkende er vel kjent, men i kombinasjon med honning skal det virke bedre. Og best av alt: Ingen bivirkninger så lenge man holder seg innenfor de mengdene som er behagelig å ta inn. Om det er viktig å drikke denne medisinen oppløst i kokt vann eller om den er like virkningsfull på brødskive, vet jeg ingen ting om. Men at det er viktig å innta før du kjenner de første symptomene er jeg sikker på J

God bedring!

Mikkelsmesse og fargestrø

Hvis du ser i venstre kolonne, ser du hvilke blogger jeg gjerne leser. Vilt og vakkert har et nytt innlegg om Mikkelsmesse i dag 29. september. Jeg måtte se på primstaven min for å se om den har lur eller vekt som symbol slik hun skriver om. Vi er fremdeles på sommersiden av staven. Første vinterdag er nemlig merket med en vott på 14. oktober. Jeg finner en stor vekt merket med tallet 29 for i dag. Erkeengelen Mikael bruker vekten når han veier sjelene. Jeg får øyeblikkelig assosiasjoner til den kjente egyptiske veieprosessen som er malt på mange papyruser.

Vekten på primstaven tolkes også som et symbol for avlingen som skal være i hus når vi kommer til Mikkelsmesse. Jeg er derfor glad for at dette ble gjort på mandag. Innhøstingen min besto da av de siste kornblomstene og erteblomstene. Jeg ville ha alt i hus før fotoperasjonen. Blomstene pryder nå stua mi. En del av kornblomstene skal bli fargestrø og pynt til salater, kaker, desserter og annet godt. Først skal de ligge i et lite trau til tørking.

Mikkelsmesse er også en værmerkedag. I Norge tror vi at slik været er denne dagen, skal det bli neste sommer. Da blir den flott! Hos meg har himmelen vært blank hele dagen, og temperaturen oppe i 21 grader. I skyggen altså. Det er bra på Dombås i slutten av september.