Før de første symptomene

Jeg kjenner mange gode råd for forskjellige plager. Felles for alle er at de skal taes i bruk før man kjenner de første symptomene. Det er omtrent som å svinge til venstre før siste kryss med trafikklys. Og se her hva sykehuset har skrevet på skjemaet Anbefalt smertebehandling etter operasjon: ”Det anbefales å ta smertestillende tabletter FØR smertene oppstår. Smertebehandlingen kan du fortsette med så lenge det er behov for det.” Når vil dette ta slutt da? Før smertene oppstår hele livet?

Når jeg først er inne på gode råd, også kalt kjerringråd, så kan jeg formidle ett av dem som jeg bruker ganske ofte fordi det skal hjelpe mot ”alt”: Honning og kanel i kombinasjon. Jeg er lite begeistret for honning i te, og med kanel i tillegg blir det ingen nytelse for meg. Men honning og kanel på brødskive er toppers. Toppet med en skive nøkkelost blir det også noen greie karvebiter hvis magen er treg. Og nam nam, deilig.

Uten at jeg har utført forskning eller vil stå ansvarlig for de påstandene jeg har lest og hørt, så skal honning og kanel i kombinasjon virke mot forkjølelse, hoste, influensa, urinveisinfeksjoner, luft i magen, dårlig ånde og mye mer. At kanel er mildt kolesterolsenkende er vel kjent, men i kombinasjon med honning skal det virke bedre. Og best av alt: Ingen bivirkninger så lenge man holder seg innenfor de mengdene som er behagelig å ta inn. Om det er viktig å drikke denne medisinen oppløst i kokt vann eller om den er like virkningsfull på brødskive, vet jeg ingen ting om. Men at det er viktig å innta før du kjenner de første symptomene er jeg sikker på J

God bedring!

Mikkelsmesse og fargestrø

Hvis du ser i venstre kolonne, ser du hvilke blogger jeg gjerne leser. Vilt og vakkert har et nytt innlegg om Mikkelsmesse i dag 29. september. Jeg måtte se på primstaven min for å se om den har lur eller vekt som symbol slik hun skriver om. Vi er fremdeles på sommersiden av staven. Første vinterdag er nemlig merket med en vott på 14. oktober. Jeg finner en stor vekt merket med tallet 29 for i dag. Erkeengelen Mikael bruker vekten når han veier sjelene. Jeg får øyeblikkelig assosiasjoner til den kjente egyptiske veieprosessen som er malt på mange papyruser.

Vekten på primstaven tolkes også som et symbol for avlingen som skal være i hus når vi kommer til Mikkelsmesse. Jeg er derfor glad for at dette ble gjort på mandag. Innhøstingen min besto da av de siste kornblomstene og erteblomstene. Jeg ville ha alt i hus før fotoperasjonen. Blomstene pryder nå stua mi. En del av kornblomstene skal bli fargestrø og pynt til salater, kaker, desserter og annet godt. Først skal de ligge i et lite trau til tørking.

Mikkelsmesse er også en værmerkedag. I Norge tror vi at slik været er denne dagen, skal det bli neste sommer. Da blir den flott! Hos meg har himmelen vært blank hele dagen, og temperaturen oppe i 21 grader. I skyggen altså. Det er bra på Dombås i slutten av september.

Det usynlige fjellet – mitt neste mål

Det usynlige fjellet – mitt neste mål. Jeg tenker ikke på tindebestigning. Nei, jeg tenker ikke på vandring i det hele tatt her jeg halvt ligger, halvt sitter, med den ene foten på et berg av puter, og PC-en i fanget. Forklaringen finnes å lese i forrige blogginnlegg.

I denne situasjonen kan jeg kun bestige Carolina de Robertis usynlige fjell. Denne kolossen av en bok kan fortone seg som et fjell som hindrer utsikten til alt som finnes på den andre siden. ”Alle priser utsikten til fjellene, ingen snakker om alle de utsikter de ligger i veien for,” har Nils Kjær sagt i følge min sitatsamling.

Det usynlige fjellet stenger for tiden utsikten til det som måtte befinne seg på den andre siden av nattbordet mitt. Papiret er så kraftig at 454 sider blir ganske høyt. Papiret er av den gammeldagse myke og porøse sorten der fingertuppenes berøring øyeblikkelig fører meg tilbake til vidunderlige reiser inn i andre verdener. Jeg er klar til å oppleve enda en. Kommer tilbake med reiseskildring når boken er lest og denne reisen avsluttet, i den grad slike reiser kan avsluttes.

Jeg skal likevel innrømme at jeg ser det flotte været utenfor vinduet. Det er eksepsjonelt fantastisk til å være i slutten av september. Spesielt temperaturen som ligger på 10 varmegrader klokken 8 på morgenen. Værgudene har lovt oss 20 i løpet av dagen. Det blir kanskje en verandautflukt med Den usynlige fjellet i dag. Skal innrømme at jeg har tenkt skeptiske tanker om denne krykketilværelsen på en hustri årstid med vedbæring. Ingen behov for å fyre i ovnen i dag.

Vandreren parkert

Den sanne reisende er han som går til fots. Og selv da setter han seg ned store deler av tiden.

- Sidonie Gabrielle Colette (1873-1954)

Nå sitter jeg det meste av tiden, og gåing til fots er med krykkeplikt. Det kan se ut som biIdet er tatt ned mot gulvet, men det er altså tatt opp mot en vegg. I går ble det brukt både sag, shaver (?) og tang i og på min høyre stortå. Jeg vet ikke hva shaver er, jeg har lest det i journalen, og slapp å se på håndverkeren. Jeg hørte bare banke-, meisle- og klippelyder. Etter noen uker eller måneder skal alt bli mye bedre enn før.

Jeg har det bra nå også med fint vær å se på, myk adagio-musikk i bakgrunnen og en stabel smertestillende innen rekkevidde. Sykebesøk har jeg hatt helt til nå nettopp, og mer blir det nok.

Parallelle prosjekt

Fordelen med flere prosjekt på gang, er at mye kan bli ferdig samtidig. Å bli ferdig er stas. For da kan man begynne med noe nytt. Jeg fryder meg over både forventningen ved begynnelser og tilfredsheten ved avslutninger. Mellomtiden kan være tålmodighetskrevende rutiner som jeg ikke er like god på. De aller siste trådene kan også bli hengende ganske lenge før det de blir festet, men i går ble jeg helt ferdig med min andre kosekatt, et pannebånd og et kjempehandlenett.

Noen er så heldig å ha en levende katt eller annet kjæledyr. Har man ikke det, er en kosekatt, eller to, en brukbar erstatning. For de minste kan det til og med være bedre med en katt som kan herjes med slik man vil uten at den klorer eller stikker av. Og kanskje enda bedre: Koses med når som helst og så lenge man vil. Jeg mistet jo min kjære Mia i sommer, men har vært så heldig å få besøk av to nabokatter både titt og ofte. Det så du vel i forrige blogginnlegg. Den ene stilte opp som fotomodell sammen med Katrine og Katrinus.

Et rosa hjerte i panna frister lillesøster når det er for varmt med lue og for kaldt uten. I tillegg til dobbel utside i mønsterstrikk, er innsiden strikket med bare det svarte garnet. Garnet er et veldig tynt ullgarn slik at pannebåndet er både tynt og varmt. Jeg startet med å tegne et hjerte på rutepapir, og utvidet med mønster utover og utover på begge sider til de møttes på baksiden, for å si det slik.

Kjempestort handlenett, reisenett, strandnett eller en smart og praktisk veske når man trenger god plass eller utvidelse av bagasjen. Very smart multinett! Størrelsen er 57 cm x 42 cm sydd av kraftig lin. Bunnen er dobbel fra det smale pyntebåndet og like langt opp på baksiden. Hankene er av firedobbelt stoff.

Tre praktfulle perlemorknapper er prikken(e) over i-en(e).

Flere bilder, detaljer og priser i nettbutikken Sanserommet http://epla.no/shops/sanserommet

Gode naboer

Jeg som har bodd ensomt i en lang bygate med bare ni andre fastboende, priser de gode sidene ved bygdesamfunnet. Jeg hadde ingen naboer den gangen, for de bodde dypt inne og høyt oppe i en enorm uinntakelig bygård langt unna. Butikker, kontorer, reisebyrå, restauranter, lager og andre upersonlige institusjoner dominerte naboskapet. Om jeg tittet ut gjennom vinduet den gangen, ante jeg ikke om jeg så en nabo der ute, eller om det kun var kosegående tilreisende på byvandring eller stressede byboere på en sniktur i arbeidstiden.

Nå treffer jeg stort sett bare naboer i nabolaget. De går på to bein eller fire bein, de er voksne og barn, de sykler, triller barnevogn, kjører bil eller hopper på trampoline. Noen har vinger og kommer ofte, men det er ikke godt å bedømme hvor de egentlig bor. De firbeinte er spesielt interessert i de bevingede, og jeg har en mistanke om at de to jeg presenterer i dag, liker verandaen min på grunn av livet rundt fuglematen som henger under garasjetaket. Men jeg velger å tro at de liker meg også. Når verandadøra står åpen, spaserer de inn som den største selvfølge, finnes det et vindu på vidt gap, jumper de like gjerne inn på soverommet og om alt er lukket og låst, gir de høylydte signaler som forteller at de vil besøke meg. Får vel vise dem ringeklokka en dag.

Etter de første snikende sjekkerundene langs alle vegger og i alle kriker i alle rom, eier de huset hemningsløst. I det ene øyeblikket pertentlige selskapsdamer som sjekker sminken i speilet, i neste øyeblikk på vill flukt over bord og stoler.

Usikker på om det er tillatt å være her.

Dette var en fin sofa. Den tisser jeg i.

Det må da gå an å få has på denne ulldotten en gang for alle.

Sliten etter jakten. Du kan vel kose litt med meg som er så søt?

Her er jeg igjen. Får jeg besøke deg i dag?

Afrikanske Mia

Etter at jeg mistet min kjære Mia i sommer, er hun oppkalt i Afrika. Nærmere bestemt i Marangu ved foten av Kilimanjoro i Tanzania. I dag fikk jeg bilde av afrikanske Mia som har flyttet inn i Amanis nye hus sammen med fire foreldreløse barn. Amanis hus som flere av leserne har gitt bidrag til, er nå ferdig. For tiden pågår arbeidet med å sette opp godkjente stolper slik at det blir strøm i huset.

Inn i norsk natur igjen

Tilbake i norsk natur. Ved hjelp av ryggsekk og et samleinstinkt i full utfoldelse ble resultatet av dagens skogsvandring trefoldig. Tyttebær, einerbær og matblekksopp. Dette er storveies for meg som vinket farvel til årets bærsesong i det jeg meldte meg til Peru og Brasil på denne årstiden. Ja takk, begge deler, sier jeg nå. Senere skal det bli fargestrø av kornblomster og blomkarse.

Namaste Nepal

Etter mye Peru vender jeg oppmerksomheten mot Nepal igjen. Namaste Nepal har blitt en fysisk bok på behagelig glatt papir med perfekt gjengivelse av bilder og tekst. Trykkeriet har gjort en flott jobb. Jeg hentet boken for få dager siden. Alle forhåndsbestilte er pakket og sendt, og jeg er klar for nye bestillinger.

Namaste Nepal passer for alle som liker reiseskildringer. Den er fin å mimre til for deg som har vært i Nepal og nyttig å lese seg opp med for deg som har lyst til å reise dit. Kos deg med 159 sider illustrert med mer enn 300 bilder.

Mange av dere fulgte bloggen min mens jeg vandret blant forskjellige folkegrupper som delvis bor flere dagsmarsjer fra bilvei i fjellområdene i Nepal. Stiene er ofte de eneste transportveiene som finnes og enkelte steder møtte jeg mer lokalbefolkning enn lystvandrere. I Dhading var jeg inne i skoler og klasserom, og fikk se hvordan de har det der.

~ ~ ~   ~ ~ ~
Det er noe med gåing som stimulerer og liver opp mine tanker.
Jean-Jacques Rousseau (1712 - 1778)
~ ~ ~   ~ ~ ~

Ideen til denne boken kom mens jeg gikk. Deler av inntekten fra salget kan bli til en bedre skolegang for noen barn i Nepal. Korrupsjonen i skoleverket er omfattende og mengden og kvaliteten på undervisningen varierer sterkt.

Jeg har vært så heldig å bli kjent med Bharat Regmi i reisebyrået Alpine Explore Nepal som gir av firmaets inntekter til bygging og drift av skoler uten korrupsjon. Han vil også forvalte pengene som kommer fra salget av denne boken.

10 % av overskuddet går til skolebarn i Dhading, Nepal.

Klikk her og se utdrag fra Everest

Klikk her og se utdrag fra Kathmandu og Dhading

Namaste Nepal

En reiseblogg av Eldbjørg Nyborg

159 s.

ISBN 978-82-998019-2-8

190 kr.

Porto og fakturaomkostninger i tillegg

Bestill fra eldnyb@gmail.com eller ring 91 83 54 54

Ripuishanin Peru

Det er på tide å si adjø (ripuishanin på quecha) til blogging om Peru. Quecha er et indianerspråk som fremdeles snakkes av ca. 10 millioner mennesker. Det har knapt vært underivist i dette språket ved skolene, men gjennom prosjekter har det blitt mer og mer de siste årene. Språket er ikke enkelt, spesielt ikke skriftspråket. Samme ord kan ha flere stavemåter. Det skal øvelse til å avsløre at Huiñay Huayana er samme sted som Wiñaywayana.

Nyt denne til slutt http://www.youtube.com/watch?v=M_gSydN_BYM

Håndarbeid fra Apu Kontiki

Mye rørte meg dypt på reisen i Peru. Spesielt hver gang vår eminente guide som blant annet fulgte oss på inkaleden, berettet om inkaenes forhold til naturen. Det var godt for meg som har laget bok med deltittel Inn i naturen. Da jeg så dette veggteppet med naturmotiver hos indianerne på Apu Kontiki, var jeg solgt, dvs. da var teppet solg. Nå pryder det en vegg i hjemmet mitt, og tankene går til de flytende sivøyene Uros i Titikakasjøen. Det broderte mønsteret viser fugler og fisker, husene deres og sivet både øya og husene er laget av.

Titikaka

Titikaka er et miniatyrhav 3 800 meter over det havet vi vanligvis referer til. El Lago Segrado, den hellige sjøen, er likevel ikke blant de høyeste i verden, men den høyeste navigerbare. Den er heller ikke blant de største, men 16 mil langt og 8 mil bredt virker uoverskuelig når man er der. Det nærmeste landet vi ser fra den lille motorbåten som frakter oss på Punobukta, er de ca. 40 kunstige sivøyene Uros.

Sivøyene kan vel ikke kalles land, da de er laget av totorasiv og godt forankret slik at de ikke skal flyte av gårde. Øyene ble først anlagt av indianere under inkatiden for å unnslippe fiender. Eller om det var for å unnslippe skatter. Titikakasjøen har også mange ekte øyer. Inkaenes skapelseshistorie begynner slik: "Mens alt lå i ytterste mørke, sto en strålende sol opp fra denne Titikakaøya …" Sitatet refererer til Soløya som er en av de mest kjente.

Vi går "i land" på sivøya Apu Kontiki. Navnet minner oss om at Thor Heyerdahl fikk hjelp av indianere til sine flåter.

Det bor seks familier og til sammen 40 mennesker på Apu Kon Tiki. Vi blir hjertelig mottatt med håndhilsing og klem på kinnet i det vi jumper ned på det myke sivunderlaget. På queshua kalles fjellene Apu som kan oversettes med herre. Innfødte i Andes betrakter fjellet som en forfader, beskytter og livskilde som de tillegger en åndspersonlighet. Kon Tiki som betyr solgud, er navnet på en av dem.

En sjaman som følger oss på reisen ved og på Titikaka, forklarer om sjøens betydning i forhold til rom og tid i vår verden. Når han snur plansjen opp ned, kan vi se at sjøen har form som en puma.

Slik bygges øyene og husene.



Innblikk i kjøp og salg gjennom humoristisk teater.

Jeg er så heldig å bli invitert inn i hytta til samme familie som i 2009, og overleverer bilder som jeg har med fra den gangen. Her viser hun stolt fram radio og en liten TV som drives på strøm fra solcellepanel. Den knøttlille hytta rommer mor, far og to babyer i senga som fyller nesten halvparten av rommet. Tre større barn sover på gulvet, og da er hytta full.

Form og farge er totalt forskjellig, men jeg får likevel assosiasjoner til de fredelige feluccaturene på Nilen mens vi blir rodd over til en naboøy i denne farkosten.

 

En enkel sivbåt følger oss.

Naboøya har restaurant, men det er ikke satt av tid til å prøvesmake den.

Mens vi tøffer tilbake til det stabile hotellet bygd på fjellgrunn, frakter indianerne mer siv til øyene og husene som stadig må fornyes.

Hav og himmel kinn mot kinn. Titikaka bærer oss og himmelens skyer løfter oss. Takk for denne dagen!