Englevakt

Mia er en gammel og erfaren pus som har sikret seg englevakt på denne skremmende tiden på kvelden på samme tiden på året hvert år. En engel med lutt er kalt ned. Brahms' beroligende vuggesang Wiegenlied smyger seg ut i stua uten anelse om det lys- og lydshow vi har i vente om et par timer.

Guten Abend, gute Nacht, von Englein bewacht

Die zeigen im Traum, dir Christkindleins Baum

Schlaf nun selig und süß, schau im Traum's Paradies

Schlaf nun selig und süß, schau im Traum's Paradies

 Mia og Mamma Mia ønsker alle blogglesere gode indre og ytre sansereiser enten de foregår i hjemmet, i nærmiljøet eller i fjernere himmelstrøk i 2011.

Lysets tilbakekomst

Med lyset fra soloppgangen over Dombås i dag lille julaften ønsker jeg alle lesere en fredfull og lys jul!

- When you make peace with yourself, you make peace with the world.

Maha Ghosananda (1929-2007)

Bomullsverden

Så ble det brått slutt på vandringer i sprengkulde. Kulden forsvant, snøen falt og pakket oss inn i en bomullsverden som isolerer for WikiLeaks og ubakte julekaker mens vi glir på lydløse ski inn i perlemorlandet.

Dette er landet for evaluering av førjulsvaner og stedet for å kvitte seg med de dårlige. Her legger vi igjen forventningene vi tror andre har til oss og alt vi gjør for å fremstå som vellykket og ordentlig. I ryggsekken på hjemreisen har vi bare de vanene som gir oss energi.

Vi satser på skitur i fullmånelys tirsdag kveld som er vintersolverv og årets mørkeste dag. I år blir formiddagen ekstra mørk med total måneformørkelse.

Vintervakker vandring

Vandrevenninnene velger Nysetra i dag. Jeg er heldig som har vandrevenninne med seter. Vi låser oss inn, fyrer opp i ovnen, regulerer antall lag med ulltøy og legger ut på en mosjonstur over stokk og stein som lurer under et tynt snølag. Et feiltrinn fører til hittil ukjente momenter i isdans. Jeg blir beskyldt for å ligne en hest. Regner med at hun tenkte på den kortbeinte isdanshesten fra Island. Alle deler av kroppen får sin dose av muskelpåkjenninger der vi sklir og balanserer oppover fjelliene og ned igjen.

Ettermiddagssola lyser flatt og spraglende blankt gjennom skigarden på setervollen. Kuldegradene fra de skyggelagte myrene sniker seg hit og angriper helt til vi kapitulerer og søker dekning bak matpakken innendørs.

Varmestue med vedovn er sjelden luksus i vinterfjellet og adventskos på ei seter er første gang for meg. To lys denne uka. Vi slukker, lukker og forlater stedet styrket i kropp og sinn etter fysisk føde og fortrolig prat.

Vi går og vi går under desemberhimmelens myke fargespill mens sola synker og fredsprisbråket stiger. Freden i fjellet avbrytes kun av den rytmiske knitringen fra tørr snø under kalde sko. Et gradvis forløp av sjatteringer fra rosa til purpur over voksende turkisblått sørger for en opplevelse av magisk realisme til ære for Mario Vargas Llosa som ble tildelt Nobels litteraturpris for noen dager siden. Kunngjøringen ble møtt med jubel blant de fremmøtte i Svenska Akademien, men applausen rakk ikke langt i disse fredspristider. Vargas Llosa er Perus mest kjente forfatter og en av de mest leste fra Sør-Amerika. I 1990 ble han nesten president i Peru, men Fujimori seiret med noen få stemmer.

Kulden biter hardere og hardere i neglene for hvert bilde, men jeg har en vandrevenninne som med moderlig omsorg blåser varme i vottene. Takket være henne klarer mine stive fingrer å feste flere fargerike stemninger til minnebrikken.

Til kvelds nyter jeg noen sider Vargas Llosa. Jeg var rask til å sikre meg en bok fra biblioteket på Dombås da nyheten nådde meg via en peruansk side blant mine "liker" på Facebook tirsdag kveld.

Adventslys

Veken i dette ukontrollerbare adventslyset viser seg å være varden på Hjellhø. Et par timer tidligere utstrålte den bare trygghet mens den samme lyskilden varmet våre vinterkalde kinn som etter oppstigningen fra Dombås heller burde gjort tjeneste i et gatekryss. Godt å vtite at varden er bygd av stein og ikke satt i brann av Pippin eller andre for å sende bud om krigsberedskap.

Mens halve bygda i følge mine facebookvenners formidlinger sørget for fulle kakebokser, skinnende gulv og pakker under treet, vasset vi videre inn i fjellet og kom ned til denne myra ved solnedgang. Bare så synd at elgen hadde forlatt sine spor.

På høyere topper i motsatt retning og bortenfor Fokstumyra er lysstreifene sartere. De demper ekstatiske sinn som en forberedelse til noe rødt i glasset på badekarkanten. Det blir ingen julebakst i dag heller. Det blir ingen julebakst så lenge slike stemninger lokker meg ut i vinterfjellet.

Til seters

Eksotisk, magisk, helsebringende … Winter wonderland og soloppgang ved Grønsætrin. Flere lag av den beste ull ble hentet fra skuffer og skap før jeg dristet meg til fjells i dag. Det står respekt av minus 23, men oppi fjellsida varmet sola på polfarerhabittene og minst ett lag ull gikk i ryggsekkene.

Vi leser og hører om snørekorder og snøkaos i andre land og landsdeler, men her er det mangel på materialer til levegg, og å grave seg ned i tilfelle uvær er umulig.

Fra Grønhø og varden på 1417 slår vi følge med store mengder dyrespor ned liene mot Gardsenden. En elg har hatt orkesterplass til haredans i måneskinn og verdenskongress for snømus. Reinsdyr har vandret i flokker. Seks ryper flyr opp mens vi vasser videre blant kråkeboller av borsyresnø så det singler rundt beina.

Som en sanddyne i ørkenen ved soloppgang

Snøhetta er rosa som en sanddyne i ørkenen ved soloppgang. Den tørre lufta er det eneste jeg har felles med ørkenen akkurat nå. Det knitrer i karosseriet. Et blikk på dashbordet forteller meg at det er minus 28 på utsiden. Frostrøyken driver langs Avsjøen. Tre moskusdyr leter etter mat under det tynne snølaget. Jeg frakter bilder som skal bli fotoutstilling i Oppdal.

Velkommen til utstilling i Oppdal kulturhus. Åpningen er tirsdag 30. november kl. 17.30. Utstillingen henger ut året.

Lysår

Som Ole Brumm takker jeg ja til begge deler. Knapt hjemvendt fra hinduenes lysfestival i Nepal utplasserer jeg adventsstjerner og lysbuer på sine faste plasser og danderer reinlav, einer og rødglødende blåbærlyng rundt adventslysene. Inspirert av boken Lysår og kunstforeningens lyskveld med forfatteren Trine Andreassen Lie på Dombås bibliotek, henter jeg fram ledige Norgesglass, plukker bort glasslokkene og forvandler syltegøyglass til telysholdere. Om ikke festival som i Nepal, så vil jeg ha lysfest i mørketida. Lysår tar meg i tillegg med på en reise gjennom et helt år med lys og årevis med kulturhistorie knyttet til lys og brød.

Boka åpner med høsten og jeg blar meg utover til advent. De symbolene jeg har pyntet med i dag er av ganske ny dato og alle fra Tyskland, får jeg vite. Jeg leser om dem etter tur. De første adventsstjernene ble laget på en internatskole i 1850-årene. En oppfinnsom mattelærer fant på at barna kunne lære praktisk geometri og fylle adventstiden med å konstruere 14-takkete pappstjerner som ble opplyst innenfra med parafinlamper og brukt til å dekorere skolen med. Noen år etter startet en av disse elevene, som nå drev papir- og misjonsbokhandel i Herrnhut, hjemmeproduksjon av stjernene. Det ble en strålende suksess. Senere ble stjernen videreutviklet av hans sønn som startet verdens første adventsstjernefabrikk.

Jeg ønsker alle en fin og fredelig advent! Hvis du vil lese mer om tradisjoner, støpe lys, bake spesielle brød eller få ideer til dekorasjoner med materialer hentet i naturen, anbefaler jeg boken Lysår.

Snøleoparden

 

Snøleoparden er et stort rovdyr av kattefamilien, en familie jeg som Løve og Tiger etter forskjellige astrologiske system har nære relasjoner til. Leoparden står meg også nær i egenskap av kraftdyr. I en klok bok beskrives den som estetisk og kjærlig. Det første er opplagt. Det siste våger jeg ikke å teste i forhold til villdyret, men har god erfaring med mitt eget tamme medlem av kattedyrfamilien. Det var derfor hjemmevant å sove med snøleoparden på hodeputa under reisen i Nepal. The Snow leopard nedfelt mellom to permer av Peter Matthiessen var en ufarlig sengekamerat. I lange soveposekvelder var den et must for min trygghetsfølelse og en lindring av lengselen etter Mia.

Den levende snøleoparden finnes i Himalaya, men valgte å holde seg i skjul for de stiene jeg vandret på. Hvem vet om den voktet meg med sine vertikale pupiller. Den har en mytisk status i dette området, ikke ulikt yeti, den skye og avskyelige snømannen som jeg heller ikke møtte. Snøleoparden er kanskje like sky, og det kan komme godt med når man er utrydningstruet.

Peter Matthiessen beveger seg i parallelle verdener på sin vandring i vestlige Nepals øde fjell i 1973. Offisielt reiser han for å bistå zoologen George Schaller i hans studier av villsau, men håpet om å se snøleoparden er kanskje en sterkere motivasjonsfaktor. I terrenget beveger de seg sammen med et stort følge av sherpaer og andre hjelpere fra Pokhara til Chrystal Mountain og tilbake igjen. De fysiske utfordringene er mange og store, og gradvis blir boken en beskrivelse av reisen innover på leting etter den hellige gral. Den er like mye åndelig litteratur som reiseskildring. Matthiessen bruker den fysiske vandringen som en metafor for refleksjoner omkring dypere lag av tilværelsens mysterier.

“The journey seems increasingly to be to places not on any map, even as the team climbs and climbs toward its final way station. Yet as he clibms, you begin to see that the real, elusive animal he seeks out - or one of them - is within."
“... to transcribe the nature within us as well as without and, in fact, to see how the two are linked.”

- Pico Iyer i innledningen til The snow leopard av Peter Matthiessen.

Ekspedisjonen var på vandring eller oppholdt seg i fjellene i mer enn to måneder. Jeg anbefaler ingen å legge ut på et slikt strabasiøst eventyr uten kontakt med omverdenen, men boka anbefaler jeg til alle som vil vandre blant Nepals fjell på et mer sivilisert vis. Slik jeg gjorde. Den gir innsikt i naturforhold, klima, folkegrupper, planteliv, dyre- og fugleliv, historie, kulturhistorie, stemninger og forfatterens filosoferinger.

Den sirkel som skaper Livet

Med tibetansk meditasjonsmusikk i bilen langs Movatnet til Markabygda smelter barndommens landskap sammen med ytre og indre landskap fra reisen i Nepal. Jeg er beveget og kjenner at reisen har beveget meg fra der jeg var. Det er umulig å snu.

Jeg reflekterer over liv og død på kirkegården og besøker min kjære nevø som serverer geburtsdagskake og snakker om planer for kommende dager.

Den gamle trillrunde, smørgule månen sitter klistret til speilet og lytter til Brahms Ein Deutsches Requiem mens jeg kjører videre gjennom nedrimet vinter. Jeg spiller vanligvis Brahms rekviem på Allehelgensdag. I år var jeg under den samme månen i Tengboche på den tiden. I klosteret på 3800 m.o.h. flere dagsmarsjer fra bilvei og med panoramautsikt til fjellmassivene rundt Mount Everest lyder Om Mani Padhme Hum hver eneste dag mens mørket faller på.

Fredfullt stråler kveldens farger
i min sjels dyp.
Glitrende skimmer speiler
månens klare lys.
Lyset gjennomtrenger alt
og danner den sirkel
som skaper Livet.
- Ann-Christin Olofsson.

Utdrag fra Månemeditasjon i boken Naturens rikdom

Mimring og ny reise

Mia liker ikke kofferter, og i dag har hun måttet tåle synet av mange. Reisekofferten er av minste størrelse denne gangen, men utstillingskoffertene dess større, og tre i tallet. Jeg forlater dessverre min kjære ulldott og godklump for noen dager igjen, men hun er da glad i kattevakten også. Jeg skal ta ned utstillingen i Melhus, levere bilder i Stjørdal, besøke min store nevø som snart fyller 18 og hjem til de siste forberedelsene før advenstutstilling i Oppdal.

For dere som ikke ble mett av bloggbildene fra Nepal, har jeg lagret mange flere fra mine fire dager i Kathmandu på nettgalleriet www.pbase.com/eldnyb Det var Kathmandu jeg kom til først, og det var der jeg var innom før, mellom og etter de to vandringene i Annapurna og Everest. Bilder derifra kommer en annen dag.

Hjemme igjen

Travel allows us to discover new places with new atmospheres, smells, tastes & sounds. It allows us to meet other people with different lives, opinions, experiences or customs, just to let us realise that nothing is just black and white, that there might be visible or hidden reason for everything people do and just because we don't understand something today it doesn't mean we won't understand it tomorrow.

”Og underveis har jeg sett ting som jeg aldri ville ha sett om jeg ikke hadde vært modig nok til å lete etter det som virket umulig for en gjeter å finne”, sa gutten i Alkymisten av Paulo Coelho.

Namaste Nepal

Min 10 år gamle nye venninne fra i går kveld holder meg i hånden og loser meg trygt gjennom det indre av Kathmandu. Vi smyger oss forbi syklister, motorsykler og biler, og unngår å bli påkjørt eller nedkjørt. Dette er barnelærdom for henne. Hun leder meg hit og dit i lokale markedsgater og smug jeg aldri hadde kommet på å gå inn i alene. Plutselig befinner vi oss selvfølgelig i dypet av et hav av glitrende smykker. Et av armbåndene sitter på armen min nå.

Avtaler gjort i går kveld førte til at dagen var fullt belagt da Kendra kom til hotellet i dag tidlig for å vise meg veien til en familie som ansatte ved Dovre ungdomsskole har hjulpet med penger til skolegang og skoleskyss. En misforståelse førte til at han ikke kom i går. Han forteller at familien har det bra nå. Det nytter. Han vil formidle saker og ting jeg har med til dem fra Norge.

Bagasjen min er hos venner mens jeg venter på avgang til flyplassen. Før smykkeutflukten gikk vi til skredderen borti gata som tok mål og sydde kurtha swral til meg mens vi gikk på byen.

Med thika i panna ikledd kurtha swral og sari kan visumet utvides.

Jeg innser imidlertid at dette er siste dag i Nepal denne gangen, og skal foreta tidsreisen hjem. Jeg tenker ikke på jordens gang rundt solen og tidssoner som kun utgjør noen timer, men at Nepal er i året 2067.

Namaste alle smilende, vennlige og hjelpsomme mennesker i dette verdens nest høyeste land. Namaste betyr både ”hei” og ”ha det”.

Det er over midnatt på den den svære flyplassen i Doha, Qatar. Jeg er klar for resten av natten på et fly til Stockholm. 

Kathmandu

Hese haner vekker meg i storbyen også. Hundebjeff og bilhorn i ulike toneleier følger på og holder meg våken. Det er flott, for jeg vil utnytte tiden godt de siste to dagene i Kathmandu. 700 000 av Nepals 28 millioner mennesker pluss turister og andre besøkende er i ferd med å fylle de smale gatene.

Trodde jeg hadde vennet meg til trafikken her nå, men en taxitur i en knøttliten hvit Suzuki setter hjertet i halsen. Liten er den riktignok, men den åler seg fram med millimeters klaring (centimeter kanskje) gjennom mangel på plass mellom fortausbutikker, fotgjengere, motorsykler, syklister, hunder, rickshaws ...

Busser er for viderekomne. Hvis jeg har forstått rett, består systemet i at en mann står i den åpne døra og roper hvor bussen skal. Ikke hører jeg hva han sier i alt bråket, og ikke hadde jeg forstått om jeg hadde hørt.

Jeg har forøvrig funnet en effektiv metode for gatekryssing. I ly av en nepaleser, eller helst godt skjult mellom flere, som gjør ubemerkelige håndbevegelser mot panseret på bilene akkurat som om det kan stoppe dem, og det gjør det, i det minste letter sjåføren på høyrefoten et øyeblikk. Motorsyklene kjører slalåm mellom alle andre. Og vips, er jeg på den andre siden av gaten. Ikke ulikt Kairo, men der holdt vi hverandre i hendene mens vi la på sprang.

Her finner jeg den tryggeste løsningen. Ikke Forden i forgrunnen, men fotgjengerovergangen over tre gater i slengen. Dette er veien min mellom hotellet og Thamel.

Jeg vil gjerne kjøpe den lilla veska som henger øverst.

Vareutvalget er stort for den som har rupees.


En bibliotekar som arbeider for READ (Rural Education and Development) vil gjerne prate bibliotek. Han var i Oppland og andre steder i Norge på studietur i august og sender hilsener til dem han møtte da. Jeg har dessverre ingen mulighet til å takke ja til bibliotekbesøk i Nepal denne gangen, men hører gjerne om READs arbeid med å opprette bibliotek i distriktene, og en bok om Norge får han med til ett av dem.

Gjennom halvmørke og mørke gater så smale at de ikke er gjort for biler, men vi møter til og med biler der, blir jeg loset til et lunt hjem skjermet fra byens larm. Den siste kvelden i Kathmandu er perfekt hos hjertegode venner. Dal bhat er aldri bedre enn servert i et ekte privat nepalsk kjøkken.

Lukla - Kathmandu 10. november

Jeg våkner av flyene som kommer og går hvert tredje minutt. Konkylieblåsere fra klosteret blander seg i. Iført flere lag ull inntar jeg frokosten på verandaen. Det er nesten like kaldt inne så jeg kan like godt varme fingrene på kaffekruset utendørs og glede meg over perfekt flyvær på 2800 m.o.h. En svak vind rasler i høstgule blader. Restauranten innenfor summer av forventningsfulle nye vandrere. Sola kommer over de høye fjellene i øst og tiner omsider kroppen min.

Frekvensen på flyene avtar. Det meldes om så sterk vind lenger vest at småflyene holdes tilbake i Kathmandu. Det er ingen hast med å gå til flyplassen som ligger bare 10 minutter unna. Blant alle flaggene oppunder taket henger også det nepalske, eneste flagg i verden som ikke er rektangulært. Fasongen tyder på at det kan være sammensatt av to trekanter, og den universelle trigonens lov kjenner vi fra filosofi, religion, vitenskap og andre sammenhenger. Trekantene har motivene sol og måne som også er velkjente symboler. I Nepals flagg uttrykker de et håp om at Nepal skal eksistere like lenge som sol og måne. Rødt er Nepals nasjonalfarge og den blå kanten symboliserer fred.


Lenge å vente på denne flyplassen i dag som ofte ellers.

Jeg sov lenge og vel i natt og bruker tiden til å studere rutinene ved ankomst og avgang. Flyene ligger langt etter rutetidene og jeg får stadig nye meldinger om forsinkelser. Lave skyer og tåke siger nedover fjellsidene. Venterommet er iskaldt.

Dette ser ikke lovende ut. Jeg forbereder meg på enda en natt i Lukla, men så lenge flyene fortsetter å komme er det håp.

Endelig kommer flyet jeg skal returnere med. Vi får boardingsignal. Lange eruopeere kryper inn, flyet gir full guffe i unnabakke fire timer etter ruta. Vannflasker og vandrestaver som håndbagasje er i lufta. Skyene skjuler Himalaya i dag, men jeg ser litt av landskapet under oss.

Tilbake i glovarme Kathmandu er fattigdommen tydeligere enn der jeg var. Skitten og søppelet også. Klesvask til tørk kan umulig forbli ren her. I bilen fra flyplassen til hotellet blir jeg varm på føttene igjen. Jeg er priviligert som kan ta inn på et hotellrom med et stort hvitt badehåndkle.