Finnes ikke dårlig vær...

Liten kuling, 14 m/s fra nordvest.

Marit og jeg fotograferte hverandre med hennes mobil. Sterk vind, et par pluss og rødt klister. Flott tur. Vi så både ekorn og hare, men ingen andre skiløpere.

På jakt etter naturens sjel

Jeg gleder meg ubegrenset til «palmefredag». For det første kommer min sprudlende reisevenninne på helgebesøk. Hun har ganske nylig kommet hjem fra vandring i Nepal, og er fylt til randen av eventyrlige minner fra Himalaya. Jeg håper hun kommer så tidlig at vi begge kan nyte fotokonserten i biblioteket på Dombås fredag kveld.

De nederlandske kunstnerne Arthur van Riet og Jeroen Linnenbank (som begge bor i Norge) turnerer i Norge med musikk, naturlyder og fotografier. Fredag 11. april kl. 19.00 har de forestilling i biblioteket på Dombås. Jeg håper at du er en leser som bor så nært at du kan komme for å oppleve hvordan de to ser og hører det storslagne norske landskapet.

SE HVA DU SER
HØR HVA DU HØRER
FØL HVA DU FØLER
VIT HVA DU VET

Inspirasjonen til Arthurs kunstfotoprosjekter kommer fra skjønnheten i natur og musikk. Det var hans store ambisjon å kombinere foto med live musikk og naturlyd. Så traff han og teatermusiker Jerome Linnenbank hverandre. Etter at Jerome flyttet til Norge har behovet for å spille musikken han «hører» under turer i naturen live på en scene. Nå realiserer de sine drømmer på jakt etter naturens sjel.

Billetter ved inngangen kr. 170.- 
http://ja4art.com/Site/About.html

Nysnø og sol

Endelig! Nysnø og sol! Fremdeles vind, men den merket jeg lite til i skogen hjemmefra og opp til fjellet. 

Jeg tråkket løype selv. Ingen mennesker hadde satt sine spor her i dag. Bare harer, rever, ekorn og en elg.

Snøen var kram og skismurningen myk da jeg gikk hjemmefra, men fra Staksto til Haremyra ble skiene tyngre og tyngre av voksende kladder. Hvis dette skulle bli en vellykket tur, var det bare én ting å gjøre: Skrape og smøre på nytt. Til tross for mildvær, en utfordring å forhindre kalde fingre. Vekselvis av og på med den ene og den andre votten. Fjerne gammelt klæsj fra skrapa uten for mye søl på vottene. Fiske fram den rette boksen fra posen. Av med vott og på med vott. Fram med skrapa for å lirke av et fastlimt lokk. Au, der røk en negl. Øyne som tårer i vinden, briller som det snart ikke er mulig å se gjennom, nese som renner og et oppmuntrende «hei» til den første skiløperen som passerer. Flott i dag! Lirke opp en glidelås for å få tak i brillepuss og neseduk. Svisj, svisj, svisj … tykt lag og grundig korking. Flott tur!

Lyset på Dovrefjell

Når feste og gli er perfekt, har jeg ikke lyst til å snu. Jeg vil bare gå og gå. I dag var jeg usikker og skeptisk, men la ut på rød voks fra forrige skitur. Den viste seg å stemme hele veien mellom hjemme og snupunktet 300 høydemeter lenger opp. Da fristet den forrykende nedfarten til Hindåfeltet mer enn Dovrevidda. Temperaturen svingte mellom +1 og -1. Været var omtrent som på bildet tatt en februardag for 10 år siden. Jeg passerte den samme fjellbjørka i dag, og foretok et dykk i arkivet da jeg kom hjem.

Bildet av fjellbjørka i lyset på Dovrefjell ble til min første fotografikk i 2004.

Den store sol du ser

er kun til lysets ære;

når den kan blende deg

hva må da lyset være.

Alf Larsen

1885-1967 

Fullmånemeditasjon

Da jeg våknet en gang i natt, tittet fullmånen inn gjennom soveromsvinduet. Det var en hyggelig hilsen og en fredelig stund etter en dag med alle himmellegemer skjult bak et tett skydekke, og med horisontale snøskyer fykende fra takene.

Månens innflytelse på mennesket er et omdiskutert tema, men månens syklus flytter i hvert fall havet mellom flo og fjære. Med tanke på at menneskekroppen består av ca. 75 % vann, skulle en tro at det også skjer noe med oss.

I boken Finn det rette tidspunkt gjengir forfatteren Johanna Paungger erfaringer og kunnskap om månens innflytelse som hun vokste opp med i Tyrol. Jeg kjenner igjen en del som det tidligere ble tatt hensyn til ved jordbruk, skogbruk, husholdning og helse i Norge også, og kanskje fremdeles uten at jeg vet det. Ja, hvis du lurer på når det er best å klippe håret, er det bare å slå opp i denne boken.­ Fullmåneperioden som varer fra tre dager før til tre dager etter fullmåne, er det størst mulighet for å fjerne hindringer og blokkeringer under mediatsjon.

En kveld for noen år siden gikk jeg fullmåneskitur på Dovrefjell. I løpet av noen timer fra Fokstugu og opp på høene gjennomgikk himmelen et stort spekter av farger fra oransje til lilla. Ved midnatt var månen fremdeles skjult bak Snøhetta, men en strime av lys viste seg i snøen, og mens tiden sto stille dro en flokk villrein seg som en blyantstrek over kameralinsa. Bildet ble senere til fotografikk med tittelen Månemeditasjon.

Det er på lager i to størrelser: 10 cm x 13,5 cm uten ramme http://epla.no/handlaget/produkter/195603/ og innrammet 32 cm x 39 cm http://epla.no/handlaget/produkter/185715/ Kan også bestilles fra eldnyb@gmail.com eller telefon 91835454

Bildet inspirerte Ann-Christin Olofsson til følgende linjer:

Fredfullt stråler kveldens farger

i min sjels dyp.

Glitrende skimmer speiler

månens klare lys.

Lyset gjennomtrenger alt

og danne den sirkel

som skaper Livet.

Ikaros med vinger av keramikk

I går la Dovre og Lesja kunstforening ut på kunstreise igjen, den fjerde eller femte i rekken for den unge foreningen. I høst kjøpte styret en veggskulptur av kunsthåndverker Ingun Dahlin på Rennebumartnan. Den er hovedgevinst i vinterens kunstlotteri med trekning 11. mars. Vi ble nysgjerrige på damen bak kunstverket og hennes hemmeligheter.

Ingun tok hjertelig i mot oss i sitt verksted og ga grundig innføring i ideer og skapende prosesser.

Vi lot oss imponere av hva hun finner inni haugene med leire: Kvinner med og uten vinger, de modige som skritter ut i dagen med røde sko, de festkledde, en harlekin, den håpefulle, lysbæreren, bokseren som aldri gir seg, høytidsstemte figurer med hendene ydmykt og respektfullt i kryss over hjertet, populært kalt x-damer, og andre med spennende symbolikk til fri tolkning for enhver. Materialet er røft og detaljene vakre.

Alle gikk ut derifra mange gode opplevelser rikere. De fleste gikk ut med et kunstverk i veska. Blant medsøstre i forskjellige livsfaser og situasjoner, oppdaget jeg en kvinne sittende på huk på en sokkel, klar til å kaste seg ut i nye eventyr. Vingene bærer garantert. De er ikke laget av voks som vingene Ikaros fikk.

I dag troner «Ikaros» på den høye hvite ovnen i stua mi til stadig påminning om vingenes styrke. Nubis søker trygghet i innpakningspapiret.

Dovrefjell 1814

Som lovt, tilbake igjen med trilogien av Sissel Lange-Nielsen. Vi skal over Dovrefjell denne gangen også, men det har gått 26 år fra andre til tredje binds kongelige ferd over fjellet. I 1814 er det kronprins Christian Frederik som er på sin «frierferd» til det norske folk.

Om kvelden 2. februar 1814 ankom han Tofte kongsgård ved fjellets fot. I stolpestugu møtte han flere av bøndene fra de største gårdene i Dovre og omkringliggende bygder. Jeg var så heldig å få komme inn i denne stua samme dato i 2014 da professor Tore Pryser fortalte om det 200 år gamle møtet. Kronprinsen hadde nok sine tanker og baktanker i iveren etter å skape patriotisk stemning og selvstendighetskamp etter at den dansk-norske kongen hadde gitt Norge til Sverige knappe tre uker tidligere. Han var raus med å love bøndene både våpen og krutt som han sikkert visste at det var stor mangel på i Danmark også. Dette får vi nok høre mer om i ukene som kommer i dette jubileumsåret.

Morgenen etter pakket kronprinsen ulvepelsen rundt seg i sleden og tok fatt på de bratte kneikene opp til fjellet. «Været var det beste. Klar luft og ingen vind», skrives det i dagboken. En vidunderlig vinterreise. Ikke rart at han ble euforisk og ville bestige Snøhetta. Han ble advart, men stampet avgårde i snøen. «Dette landet var hans og han ville føle det inn til margen», skriver Sissel Lange-Nielsen (Den norske løve, side 235). Han avbryter tindebestigningen på første høyde, strålende fornøyd.

I dag for 200 år siden var kronprinsen midt i sitt opphold i Trondheim. Her tales, skåles og danses det. Nyheter og rykter fra Danmark svirrer. «Jeg så ikke mange vakre damer», skrev han i dagboken sin. Han ble i Trondheim til 9. februar, så når jeg skal dit i morgen, får jeg jubilere litt.

Dovrefjell 1788

I forbindelse med grunnlovsjubileet har flere av oss blitt mer nysgjerrig enn før på norsk historie. Jeg har plukket fram en biografisk og historisk romantrilogi som beskriver de siste 40 årene før 1814: Enhjørningen og rosen / Tryllefløyten / Den norske løve av Sissel Lange-Nielsen. Utgitt 1994-1996.

Hun tar utgangspunkt i erindringer skrevet av hennes tippoldefar Hans Henrik Rode som aldri ble utgitt, men kom til Sissel Lange-Nielsen fra en dansk slektning. Takket være hans detaljerte fortellinger og hennes grundige forarbeid får vi mer enn bare kongenavn, kriger og årstall. Jeg lar meg rive med i hennes beretninger om mat, klær, hus, hjem, slott, politikk, intriger, fattigdom, rikdom og barneoppdragelse. Hans Henrik ble sendt til tøff kadettskole i København som niåring og ble pasje for den mentalt syke Christian VII da han var fjorten. Senere stiger han i de militære gradene og følger dramatiske begivenheter på nært hold.

Sissel Lange-Nielsen skildrer med stor innlevelse og har et språk som jeg fryder meg over til tross for at innholdet avspeiler mye sorg og elendighet. Sidene med beskrivelse av kronprins Frederiks reise over Dovrefjell i 1788 er fornøyelig å lese for den som bor her.

Jeg kommer sikkert tilbake med mer om denne trilogien, men her og nå avslutter jeg med et kort utdrag fra opplevelsen av Dovrefjell:

Gjennom skar og revner sliter følget seg oppover og ser tindene over seg, og nå venter dem nye skar og endeløse fjell til de nesten har nådd til himmelen, og deretter ditto ned igjen på den andre siden. I det nordenfjeldske. Men slik blir det ikke, for oppe på viddene er det som om Gud har angret og skapt et sted hvor bygdens mennesker kan finne fred. Fjellene ligger spredt, og med rolige, vakre former.

Mellom dem er et hav av land, dekket til med lyng, og holmer og skjær glir liksom opp av det store ødet, kledd i gress og mose. Alt er blitt så stille, bare ringlende bjelleklang og et mildt, lite bekkesilder i dette veldige bildet av jord og himmel. Rommet, blått, av glass, løfter seg over dem, de plutselig ørsmå mennene i det lille følget som skomper og homper frem med dette rikets hersker. 

Fra Tryllefløyten, side 138-139.

"Tore på sporet"

Så kom vinteren med 16 minus og rødglødende morgenskyer over furuene ved foten av Dovrefjell. Omtrent så fjernt fra dette blogginnlegget som det er mulig å komme. Jeg vil gjerne gjengi et av mine bidrag til lokalavisens bibliotekspalte Bokaktuelt.

Indias datter av Shilpi Somaya Gowda er en lettlest fortelling som formidler sterke følelser og mye kunnskap om dagens India. Forfatteren tar utgangspunkt i egne erfaringer. Hun vokste opp i Kanada med indiske foreldre, var frivillig arbeider på barnehjem i India og bor i California som voksen.

Denne boken med originaltittel Secret daughter har en hemmelig datter som hovedperson. Hun blir reddet fra å bli drept som nyfødt jentebaby ved at hennes mor, Kavita, i hemmelighet leverer henne til et barnehjem. Hennes far, Jasu, sørget for at den første jentebabyen ble drept. Jentebarn er en belastning på landsbygda i India og et sted mellom 5 og 10 % forsvinner sporløst etter fødselen. «Betal 200 rupies nå og spar 20 000 rupies senere», sies det, og vi forstår at det henvises til medgift.

Vi følger Kavita og Jasu videre i livet parallelt med datterens oppvekst hos adoptivforeldrene Somer og Kris i California. Vi får innsyn i de fattigste av fattiges liv i Mumbais slum, de flotte sarikledde damenes luksustilværelse, slitet på landsbygda og vestlige utfordringer i USA. Alle har tilknytning til den hemmelige datteren Usha som ved en feilskriving senere blir Asha. Som journaliststudent får Asha til et stipend, noe som gjør det mulig for henne å reise tilbake som lærling i en indisk avis. Hun er bestemt på å finne sine biologiske foreldre ved hjelp av avisjobben. Fra da av blir boken interessant og leseren kan få «Tore på sporet»-følelse.

Midt i elendigheten er det plass for håpet, noe som gjenspeiles i datterens navn Usha som betyr daggry og Asha som betyr håp. Les boken!

Shilpi Somaya Gowda

Godt nytt år med englevakt

Jul, julegjester, middag her og middag der, stille morgener, korte dager, blåtimer, romjulskonsert, skiturer, god bok, strikkestunder … alt gikk så fort. Nesten plutselig er det 2014, nyttårskonsert fra Wien og Tour de ski. Nubis har sørget for englevakt etter skremmende opplevelser i natt.

Godt nytt år!