Dovrefjell 1788

I forbindelse med grunnlovsjubileet har flere av oss blitt mer nysgjerrig enn før på norsk historie. Jeg har plukket fram en biografisk og historisk romantrilogi som beskriver de siste 40 årene før 1814: Enhjørningen og rosen / Tryllefløyten / Den norske løve av Sissel Lange-Nielsen. Utgitt 1994-1996.

Hun tar utgangspunkt i erindringer skrevet av hennes tippoldefar Hans Henrik Rode som aldri ble utgitt, men kom til Sissel Lange-Nielsen fra en dansk slektning. Takket være hans detaljerte fortellinger og hennes grundige forarbeid får vi mer enn bare kongenavn, kriger og årstall. Jeg lar meg rive med i hennes beretninger om mat, klær, hus, hjem, slott, politikk, intriger, fattigdom, rikdom og barneoppdragelse. Hans Henrik ble sendt til tøff kadettskole i København som niåring og ble pasje for den mentalt syke Christian VII da han var fjorten. Senere stiger han i de militære gradene og følger dramatiske begivenheter på nært hold.

Sissel Lange-Nielsen skildrer med stor innlevelse og har et språk som jeg fryder meg over til tross for at innholdet avspeiler mye sorg og elendighet. Sidene med beskrivelse av kronprins Frederiks reise over Dovrefjell i 1788 er fornøyelig å lese for den som bor her.

Jeg kommer sikkert tilbake med mer om denne trilogien, men her og nå avslutter jeg med et kort utdrag fra opplevelsen av Dovrefjell:

Gjennom skar og revner sliter følget seg oppover og ser tindene over seg, og nå venter dem nye skar og endeløse fjell til de nesten har nådd til himmelen, og deretter ditto ned igjen på den andre siden. I det nordenfjeldske. Men slik blir det ikke, for oppe på viddene er det som om Gud har angret og skapt et sted hvor bygdens mennesker kan finne fred. Fjellene ligger spredt, og med rolige, vakre former.

Mellom dem er et hav av land, dekket til med lyng, og holmer og skjær glir liksom opp av det store ødet, kledd i gress og mose. Alt er blitt så stille, bare ringlende bjelleklang og et mildt, lite bekkesilder i dette veldige bildet av jord og himmel. Rommet, blått, av glass, løfter seg over dem, de plutselig ørsmå mennene i det lille følget som skomper og homper frem med dette rikets hersker. 

Fra Tryllefløyten, side 138-139.