Etter stormen

Kvelden etter stormen etablerte vi oss i turens høyeste leir på 2350 m.o.h. En installasjon med våte klær fra bagasjen fortjente et større publikum enn det som var tilgjengelig her i de fjerne fjell. Sola hadde varmet opp dagen og klestørken var super helt til kveldsmørket førte en fuktig isvind innover leiren. Shortser og solliv ble raskt tildekket av lag på lag med ull, fleece og vindstoppere.

Etter kveldsmåltidet fremførte berberne sine resitasjoner og situasjonsspill ved leirbålet der vi alle trampet rundt og rundt i takt for å holde varmen. Vi falt inn med arier fra folkeskolens sangtimer. Vaskefatene gjorde tjeneste som trommer.

Turens kaldeste natt og morgen. Klæsjete teltduk innvendig og rim utvendig. Så kom sola igjen og temperaturen steg drastisk på noen minutter.

Da ble det nesten som de første dagene igjen. Jeg tror de fleste satte pris på at det bare ble nesten. Bildet viser idyllen i leiren etter første dags vandring, men vi kunne ikke holde tilbake noen sukk og stønn mens vi stampet oss fram i tropevarmen. Det har lett for å bli for varmt eller for kaldt for oss mennesker.

Tordenvær og gourmetmat

Selv om vi hadde bare en teltduk mellom oss og uværet anså vi oss som privilegerte. Vi nådde fram til dagens leirplass før torden, hagl, regn og vind satte sine forenede krefter inn for å skremme enhver fjellvandrer. Den ellers løstsittende latteren satt ganske langt inne mens lynene lyste opp i teltet, vannet grov seg under teltbunnen og tordenen dominerte over alle andre lyder som måtte befinne seg i nærheten.

Da bulderet mellom fjellene avtok, hørte vi grøftegravingen. Vårt følge av berbere ledet selvfølgelig vann bort fra teltene så godt de kunne.

I det uttørrede elveleiet som vi spaserte over for et par timer siden, flommet brunt fryktinngydende vann og skrekkslagne var vi vitner til et annet følge som tok seg ned den sleipe fjellsiden prydet med et brudeslør av småbekker. En svær og nifs foss stupte utfor en vertikal fjellside.

Vår eminente kokk skrellet like uanfektet på poteter og grønnsaker, fylte trykkokeren med olje og krydret med de ypperste av marokkanske krydder slik at vi kunne nyte nok et gourmetmåltid sittende på matter i det store teltet.

Hva ville et fjell være uten en dal?

Hva ville et fjell være uten en dal eller en dal uten et fjell? I følge Elisabeth Haich ble dette uttalt av Ptahhotep i det gamle Egypt. Atlasfjellene som strekker seg gjennom Nord-Afrika fra Marokko til Tunis, er rike på både fjell og daler fra snødekte alpetopper til bunnløse canyons av forvitret sandstein. Mektige fjellmassiver triumferer og glattslipte steinkolosser balanserer freidig på minimal sokkel. I ville fjellsider hopper gjeteren nesten like lett som geitene han er satt til å passe. Med rop og steinkast styrer han flokken dit han vil. Gresstuer flyr også gjennom lufta i kappløpet med kveldsmørket som plutselig overtar etter solnedgang. Lange avstander tilbakelegges i jakten på beite. Det gjelder å komme tilbake med like mange som han dro ut med fra landsbyen eller nomadeleiren. Det er ofte barn som utfører denne jobben. Av og til samarbeider flere familier slik at barna kan kombinere skole og dyrepass. Et tøft liv i fjerne fjell som vi betraktet fra lystvandrerens synsvinkel.

Muldyrdrøm

Sju morgener med muldyrenes glade vrinsk, sju dager med deres lette steg under tunge bører enten stien var bratt opp eller ned, sju kvelder med snavling i muleposen og sju netter med lyder fra beiting eller mystiske snøft. Like urørlige og uanfektede enten sterke menn dynget dem ned med vandrernes telt, sekker, mat, serviser, kokekar, madrasser, vannkanner eller vi matet dem med appelsinskall. Ikke rart at jeg våknet en natt av et pustende muldyr utenfor veggen hjemme. Men denne gangen var det vinden som pisket snøen rundt husjørnet. Vinteren kom til Dombås samme dag som jeg ankom overfylt av inntrykk fra berbernes verden i Atlasfjellene og «ørkenens juvel» Marrakech. I dag tenker jeg mest på de gode og trofaste muldyrene som lot oss vandre med bare en dagstursekk.

 

Syskole (4) – Knappemakere, støpere og andre knappeglade

Litt mer syskole igjen. Jeg er fremdeles i historikken. Det praktiske kommer senere. Bildet viser to knapperokker som befinner seg på Sverresborg folkemuseum. De antyder at det skal dreie seg mest om knappeyrker i dag.

Det er et hav av utvikling fra knapperokkenes tid til Snella og Petronella startet sitt porselensknappbrenneri i Oslo i 2005. Jeg ble oppmerksom på den fantasifulle knappedesigneren Natascha Krabbe i et innslag på TV. Hun forteller eventyret om Snellefrøken Petronella slik:

 

Det var en gang at snellefrøken Petronella lyttet til den lure Nordavinden som pustet henne i nakken. Du må lage knapper, sa den. Vakre som smykker, jenta mi. Og som hjelp på veien skal du få kaninen Snella av meg. Petronella gjorde som Nordavinden sa og sammen lagde de lykkelige knapper i alle sine arbeidsdager. Snipp, snapp, snute, bli med. For eventyret er ikke ute. Det har knapt begynt.

 

Natashas eventyrreise er omtalt i mange aviser og blader. Bildet er hentet fra bladet Gravid.

Wikipedia definerer en knappemaker som en som lager knapper. Enkelt og greit. Knappemaker var tidligere et håndverksyrke og den lengste yrkestittelen jeg kjenner til er possementknappemakermester. Possementknapper ble laget på rokker og eventuelt pyntet og brodert på for hånd etterpå. Se blogginnlegg 9. september 2012. I den norske folketellingen for 1801 er det registrert fire knappemakere.

En knappemaker kan også «slå knapper» som jeg gjorde mye av i de 10 årene hos Sommer i Trondheim. Det er alltid en deilig følelse å lage noe. Slåtte knapper ble laget av kundens stoff, og størrelsen etter kundens ønske. Vi hadde et utall skolmer og underdeler som ble montert sammen med stoffet og presset til en knapp med håndkraft i en maskin.

Vi har vel alle hørt om Ibsens knappestøper i Peer Gynt. En knappestøper lager knapper ved å fylle smeltet metall i knappeformer. Det er registrert ti knappestøpere i folketellingen fra 1801, men Ibsens modell er neppe med blant de som utførte yrket bokstavelig forstått.

I 1875 ble den fabrikkmessige knappeproduksjonen synlig i folketellingen. Den knappefabrikken jeg kjenner best fordi jeg både har besøkt den og kjøpt inn mengder tinnknapper til butikken derifra, er Den norske knappefabrikk i Lillehammer. Den ble startet i 1922. Knappene på bildet er nok gamle kjente for alle som har eller har hatt en lusekofte. Jeg har besøkt flere knappefabrikker i Bärnau i Bayern. Byen kalles også knappebyen, og tradisjonen for knappemakeri er så lang og sterk at de har et vidunderlig knappemuseum. Anbefales!

Uttrykket «knapper og glansbilder» brukes ofte for å henvise til noe som har lav verdi.

Disse knappene har ikke lav verdi. Perlemor av beste kvalitet med gravert blomstermotiv og ilagte glitrende swarowskistener må du nok betale noen hundrelapper for. Den største er nesten 6 cm i diameter. Knapper av perlemor skal jeg skrive om en annen gang.

Blogger’s Sunday Walk

I dag er det denne lua som gjelder. Vi som vandrer og dokumenterer i bloggene våre fire ganger i året har gjort regnbuelua til vårt varemerke.

Jeg kjørte 15 minutter med bil hjemmefra før jeg begynte å gå i nesten 1000 meters høyde, 4 varmegrader og svak vind ved Fokstugu på Dovrefjell. Deilig til å være i oktober. Åpningen i skydekket er plassert akkurat slik at husene og jordene lyses opp. I bakgrunnen ser vi Fokstumyra naturreservat som ble fredet i 1923 som en reaksjon på at Dovrebanen ble lagt gjennom et urørt naturområde som hadde stor betydning for trekkfugler.

Bjørka «mi» har kastet bladene og forbereder seg til vinteren. De som har sett boka mi Ut i naturen - Inn i naturen, er kjent med denne bjørka i sommerskrud. Jeg har av og til tatt lunsjpakken med hit for så å dra hjem igjen etterpå, men i dag går jeg videre.

Den første halvtimen følger jeg stien som er felles med pilegrimsleden til Nidaros. Pilegrimsmerket består av en valknute som symbol for severdighet, kombinert med Olavskorset. Det er designet av Johanna Figur Waddington.

Ei tynn ishinne på vannet forteller at kuldegradene har vært her i natt. 

Det er på tide å snu seg og beundre utsikten som blir bredere og bredere. De selvlysende fargene har falmet og er erstattet av rustbrune, beige og milde gylne nyanser. Jeg ser fremdeles ned på Fokstumyra, og i liene ned mot dalen som fører fra Sel til Lesja ligger Dombås. Med kikkert kan man se fjerne fjell som tilhører Sunnmøre.

Snøhetta har strevd hele dagen med å kaste skyhetta uten å lykkes. Jeg hjalp til med et fisheyeshot J

Fokstugu ser ut som et byggesett i Z-skala på de lyse jordene. Her oppe ved varden med hvite toppsteiner er det så kaldt at fingrene er stive etter fotograferingen. Dette er ofte en hvilestein på underveis til fjernere mål, men i dag er det best å få på seg vottene og spurte nedover igjen. Lungene er renset, kinnene røde og sinnet like lett som skrittene i unnabakkene.

Jeg er spent på å lese hvor andre bloggervandrere har gått. Fru Vilt og vakker er visst veldig opptatt på andre kanter, så jeg vet ikke når du får mulighet til å koordinere oss http://viltogvakkert.blogspot.no/p/bloggers-sunday-walk.html

Fargesprakende luseluer

Øynene blir ikke mette av årets høstfarger. Nå ligger mange av dem på bakken her hos meg, men et lignende fargeskue som nedover Gudbrandsdalen er det lenge siden jeg har sett. Gull og diamanter glitret i alle gulnyanserte farger på trær og busker langs veien og oppover i liene. De enorme hengebjørkene triumferte mot den komplementærfargede himmelen bak. Jeg skulle dessverre rekke en jobb til avtalt tidspunkt og kunne ikke stoppe for å fotografere. Derfor illustrerer jeg disse ordene med sju luseluer i forskjellige farger som kan pryde hele familien fra far og mor til lillebror.

Hva med en lue i høstfarge?

Eller en himmelblå til husets yngste? Eller … Se alle i nettbutikken http://epla.no/shops/sanserommet/ De kan også bestilles i bloggens kommentarfelt, med e-post til eldnyb@online.no eller telefon til 91835454