Gå!

I dag har jeg gått igjen. Jeg elsker å kjøre bil også, men det har blitt for mye bilsitting de siste to ukene med jobber i Drammen og Lillehammer. Det var fantastisk med 10 vandredager i Nepal mens snøen råtnet i norske fjell, men i dag innledet jeg sommersesongen her hjemme med myke og duftende mosedyner, struttende knopper, sprudlende bekker og en strøm av gode gamle fjellminner. Ja, hele dagen var av den gammeldagse søndagssorten med frokost til Klar en klassiker, termos, matpakke og ryggsekk til morgenkonserten og tilfredshet i kropp og sinn til kvelds.

 

Tap for all del ikke lysten til å gå. Jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag, og jeg går fra enhver sykdom. Jeg går meg til mine beste tanker, og jeg kjenner ikke en tanke som er så tung at man ikke kan gå fra den. Når man slik fortsetter å gå, så går det nok.

- Søren Kierkegaard

Se Norges blomsterdal

Det er mange epletrær i Lier! Jeg kjører gjennom maidagen på den gamle og kjære veien forbi Lierbyen og Lierbygda. Som i alle de vårene som har passert siden min 62-modell folkevognboble klatret svingene opp til Sollihøgda, blomstrer epletrærne og den mer viltvoksende fargerike floraen i Drammens kjøkkenhage. Det er for tidlig på året for geitramsen, men den pryder foajeen i det kjempesvære Drammensbiblioteket. I går mintes jeg mine fine år i denne byen mens jeg hengte opp blåklokker, moselyng, dovrevalmuer og annen fotografikk fra alle årstider. Utstillingen skal henge til 16. juni.

En stengt E16 tvinger meg på mimretur langs gamleveien nesten til Sundvollen og veien over Norderhov er også ved sitt gamle på godt og ondt. Man skal forresten ikke sitte verken i egne eller andres tanker for å få med seg avkjørselen hit og unngå de bredere og flottere omveiene. Snarveien til Jevnaker forkorter turen vesentlig i kilometer, men i dag er det syklistene som eier veien og tidsbruken deretter.

I forhold til den stakkars bobla den gang da, suger Sharanen seg opp de gamle svingene fra Jevnaker og flyter mykt på nyveien ned Lunnerlia til Roa. Her kommer jeg inn på nettet av videregående skoler i Oppland og enda mer velkjente veier og landskap. Det er tid for lydbok og etter 25 mil til Dombås er siste del av Hotel on the corner of bitter and sweet hørt ferdig.

Jeg synes at debutromanen til Jamie Ford er ”letthørt”, og sikkert tilsvarende lettlest, ofte på grensen til det sentimentale og med klisjeer som delvis er til å ergre seg over. Jeg foreslår at vi overser minussidene i dette tilfellet og anbefaler så mange som mulig å lese boken for å få (mer) kjennskap til interneringen av japanere i USA under andre verdenskrig. For meg var denne historien ukjent. Boken er ganske traust og treg i starten, men hold ut!

De historiske fakte bygger på at titusenvis av mennesker av japansk opprinnelse ble sendt til interneringsleirer i Idaho, California og andre stater. Handlingen i boken foregår for det meste i Seattle og på kort varsel ble innbyggerne i Japantown beordret til å reise derifra med bare en koffert og noen få eiendeler. Ting de ikke hadde rukket å lagre på et trygt sted, ble stjålet og husene ombygd og solgt. Alle spor skulle fjernes.

En av de trygge lagringsplassene var Panama Hotell. Da det gjenåpnes i 1986, ser kineseren Henry Lee en japansk parasoll som gjenoppfrisker bitre og søte minner. Forfatteren spinner en rørende historie om vennskapet og kjærligheten som utviklet seg mellom 12-åringene Henry og Keiko i 1942 og hvordan de ble skilt fra hverandre. Så følger vi Henry videre på leting etter flere gjenstander som betydde så mye for ham og Keiko mens vi parallelt får mer og mer om både historiske fakta og romanfigurenes liv. En bok som formidler en slik dyster og tragisk historie, balanseres av den søte kjærlighetshistorien med komplikasjoner der mye ordner seg til slutt. Etterpå kan leseren dikte videre og finne den perfekte happy ending.

Hva skjuler seg bak døren?

Inspirert av fru Vilt og vakkert som i går presenterte ukas vindu i bloggen sin, vil jeg for første gang røpe min fascinasjon for dører og porter og alt som kan medføre nye muligheter. Jeg kjenner alltid en sitrende spenning når jeg åpner en ny og ukjent dør. Paradoksalt nok samlet jeg på hengelåser en gang og jeg bryr meg fremdeles veldig om det som lukker og låser dørene.

Tiden vil vise om dette blir en bloggserie, men i dag vil jeg i hvert fall vise både det nydeligste og det minst estetiske jeg så av dører og lås i de fjerne nepalske fjell.

Det øverste bildet prøver å gi inntrykk av at jeg trygt kunne forlate mine verdisaker bak denne hengelåsen på døren til rommet mitt i sherpaenes hovedstad Namche. På denne eneste vandreveien til Mount Everest og lavereliggende herligheter på nepalsk side av fjellet var trafikken stor av alle typer turister. Låsen er neppe lett å åpne i en håndvending. Da er det betydelig enklere å rive den løs fra døren.
 

I Tengboche lå jeg i senga og nøt tryggheten bak dobbelt låsesystem oppunder taket. Den nyeste virket ikke så jeg måtte sette min lit til vriklossen av tre.

En dagsmarsj fra bilvei pryder denne dobbeltdøren inngangen til en ganske alminnelig matsal på et hotell i Langtang. Bærerne imponerer meg, men større og tyngre ting er selvfølgelig fraktet hit for å bygge områdets nest største landsby Thulo Syabru og garantert det reneste og kanskje eneste overnattingsstedet som kan kalles hotell etter min definisjon av ordet.

Nyt detaljene i treskjæringen i den grad et bilde i en blogg kan yte dem rettferdighet. 

Tre kopper te

Jeg er alltid på leting etter en lett bok før jeg skal på reise uten egen bil. Den skal være maksimum 300 gram. Jeg forundrer meg like mye hver gang jeg ser mursteiner i mine medreisendes fang. På den siste reisen til Nepal falt valget på ungdomsversjonen av Three cups of tea. Den heftede utgaven holder seg langt under min egeninnførte vektgrense. Den er i tillegg lett å lese og under vandringen i Nepals middels høye fjellverden kunne jeg dessuten levende forestille meg fjellklatreren Greg Mortensons strabaser i de enda høyere fjell. Altså den optimale reiselektyre på denne turen. At det ikke ble så mye lest på grunn av strømmangel kombinert med hodelykthavari er en annen sak.

Etter skader og et mislykket forsøk på å bestige verdens nest høyeste fjell K2 i 1993 kom Greg Moretenson nærmest krypende inn til en fattig landsby i det fjerne Baltistan nord i Pakistan. Landsbyhøvdingen tok ham inn i sitt hus, ga ham mat og drikke, sitt beste sengeteppe og hvile.

Tittelen viser til tradisjonen i Pakistan og Afghanistan når man tar i mot en fremmed: Med den første tekoppen er man en fremmed, med den andre er man en venn, med den tredje er man familiemedlem. Greg ble her lenge før han fikk kreftene tilbake og familiemedlem hos mange. Da han en dag så 10-12 skolebarn med pinner i hendene knele på den hardfrosne jorda som tjente som skrivebok, bestemte han seg for å bruke sine ressurser på noe annet enn å klatre i høye fjell. Landsbyen hadde ingen skolebygning og lærer hadde de penger til bare tre dager i uka. De andre dagene sto elevene alene og sang Pakistans nasjonalsang før de begynte å skrive ned gangetabellen. Noen hadde skifer som de skrev på med pinner dyppet i gjørme.

Resten av boka forteller om Gregs utrolige pågangsmot og utholdenhet, motgang, misforståelser, tedrikking, byråkrati, trusler, tyverier, kidnapping, jordskjelv og hatmailer fra folk over hele USA da han fortsatte sin innsats etter 11. september 2001. Men han trodde på utdannelse mot terrorisme og fikk 100.000 dollar av Obamas nobelprispenger til skoleprosjektene. Første utgave ble utgitt i 2007 og vi skjønner at det ikke kunne være lett for en amerikaner i disse områdene i årene etter 2001, men landsby etter landsby ble hans gode venner etter hvert som han bygde ca. 150 skoler i Pakistan og Afghanistan.

Skole i en tom trailertilhenger i Afaganistan

Skole utendørs etter jordskjelv i Pakistan

Greg Mortenson sammen med skolebarn i Pakistan

Three cups of tea

Greg Mortenson and David Oliver Relin

Adapted for young readers by Sarah Thomson

New York 2009

ISBN 978-0-14-241412-5

Boka har mange bilder. Alle bildene i bloggen er fra hjemmesiden til Central Aa Institue som Greg Mortensen startet i 1996. Bildene er til fri disposisjon. Sidens adresse er https://www.ikat.org/

I bloggerens verden

Kjempehyggelig å få så fin omtale i Vigga. Det skjedde mens jeg var i Nepal, men nå har jeg lest og kost meg. Bildet er for lite til at det er mulig å lese teksten, men artikkelen finnes som pdf her http://www.fjellheimen.nu/side/news.php?readmore=71

To av bloggerne som jeg omtaler i intervjuet, har blogget om artikkelen i Vigga http://viltogvakkert-vigga.html .blogspot.com/2011/05/om-blogging-i-lokalavisa og http://fireairearthwater.blogspot.com/2011/05/artikkel-om-eldbjrg-i-vigga.html
Vi har hatt mye glede av hverandres blogger.

Vigga har startet en serie om blogger i distriktet og ber om forslag til månedens blogger. Send tips!

PC til skole i Nepal

 

Jeg minner igjen om min gamle laptop som trengs så sårt ved en skole i Dhading. De har ingen PC. Rektor, nummer to fra venstre på bildet, skrev ønskeliste over ting de mangler mens vi var på besøk. Ta kontakt med meg hvis du skal til Nepal eller kjenner andre som skal reise dit og er villig til å bære på en laptop til forhåpningsfulle barn som ønsker å lære. Jeg kan sende den som postpakke til hvor som helst i Norge.

Takk for alle kommentarer under blogginnlegg og på Facebook. Det gleder meg å lese at reisebrevene oppleves som interessante. Jeg har hatt mange kvaler med utvelgelsen for det har vært verken nok tid, strøm eller internett til å formidle alt jeg gjerne ville. Internett har i tillegg delvis vært så treg at bloggen ikke taklet lagringen. Her hjemme går det også litt tregt med arbeidet fordi Mia vil knusekose både titt og ofte.

Old Delhi 30. april

Tidlig oppe og ute i Old Delhis skitne gater i håp om litt svalere morgentemperatur enn heten da vi kom i går. Vi forstår ikke hvorfor det sitter så mange menn i uendelige rekker på fortauet inntil butikksjalusiene som fremdeles er nedtrukket. Noen sover, men det virker ikke som alle har tilbrakt natten her. Bildet viser at de senere får mat, men det skjønner vi ikke før den kommer.

Lenger nede i gata blir det elendigere enn elendigst, men det gleder oss å oppdage at her fører køen til en mobil fortaushelsepost. Sår bandasjeres, sprøyter settes og krykker deles ut. En mann med stokk og knapt krefter i beina uttrykker stor takknemlighet for krykkene han får og glemmer stokken. Den går til en annen mann med svake bein.

Så kommer matbilen og alle i den endeløse køen får sin porsjon. En av hjelperne forteller oss at frivillige deler ut mat, klær, sko og medisinsk hjelp gratis hver eneste dag. Han gir æren til en sikh som leder av arbeidet, men sikhen svarer at dette er vi sammen om. Det er rørende godt å se hva som blir gjort her. Jeg har aldri sett så mye elendighet i skitne og kvelende varme omgivelser. Bilder på TV formidler verken lukt eller temperatur. Bakterier har gode vilkår. En motorsyklist stopper og gir penger til sikhen og vi følger hans eksempel.

Dyr og folk frakter varer til butikkene i morgentimene. Barbering og annen intimhygiene foregår langs de smale fortauene. Ingen andre turister er ute nå eller kanskje de går i andre gater. Vi ser noen som fraktes i flotte busser til en av de flotte moskeene.

Etter en lang siesta på det rene hotellrommet med hvite håndklær leter vi oss fram gjennom smug og smale gater til vi finner en restaurant anbefalt av hotellet. Ingen av oss hadde drømt om å gå inn her uten anbefaling. Vi velger selvfølgelig karriretter til middag i India. Vi har sett bare noen få personer med vår hudfarge i løpet av hele dagen og her er vi også alene helt til vi er ferdig med middagen. Da dukker det opp noen franskmenn som overtar bordet vårt i glad forvissning om at vi ser helt normale ut etter å ha spist på dette stedet.

Mat kan man få på gata i basaren også.

Og sko.



 Og stoffer.

Fullstendig amok kan en sytilbehørsentusiast gå når sytilbehørsglitter og glor dukker opp som perler på en snor.  

Possementer med gulltråder og innlagte speil må vel være noe når minimalistiske norske hjem får behov for å sette litt farge på tilværelsen.

Symaskinene ville jeg nok fått problemer med.

En elektrikers drøm.

Kathmandu - Old Delhi 29. april

Flighten vår med Air India er kansellert og køtiden lang på Kathmandus internasjonale flyplass. Vi kommer oss gjennom denne prøvelsen også og fraktes til New Delhi noen timer senere enn planlagt. Etter snøvær og isvind ved Lauribinak og Gosainkund for en uke siden får vi varmen i oss med 39 plussgrader og høy luftfuktighet i Delhi. En times tid i gammel engelsk cab fra flyplassen gjennom tett trafikk til Old Delhi får en sauna til å fortone seg som kjølig. Jeg hadde ikke trodd at trafikk kunne bli tettere enn i Kathmandu, men erfarer noe annet når vi nærmer oss Hotel Tara. Ingen bil får plass i det siste smuget inn til det inneklemte hotellet.

Bagasjen er tungt lastet med klær og utstyr for Nepals fjellverden, men vi sliter oss fram og flater ut på et rom i en annen verden enn utenfor i det vi lurer på om vi noen gang orker å forlate dette rommet med air condition som vi får regulert ned til norsk sommertemperatur. Utrolig at det er mulig å finne et hus som er så rent og pent innvendig i dette skitne kaoset. Fra vinduet ser vi ut i en trang sjakt.

En tur på taket avslører at hotellet er totalt innebygd og omringet av hus som jeg delvis vil kalle rønner. På takene rundt omkring er det aktiv lek og barna vinker og roper til oss: Kom og spill badminton! Men vi er ikke like smygende myke og sterke som apekattene som hopper med den største letthet fra tak til tak. Vi er kjedelige i kveld og spiser på hotellets restaurant. Den er i tredje etasje, men med gardiner trukket for vinduene oppunder taket får vi følelsen av kjeller. Det er nok bare en sjakt eller en husvegg utenfor disse vinduene også. Svetten renner og jeg har behov for salt, men friskt sodavann med salt skal jeg aldri bestille mer. Maten er god.

Kathmandu 28. april

Siste morgen i Kathmandu for denne gang. Streiken er over og alle lyder på plass igjen. Også alle motorsyklene med usikrede barn både foran og bak.

Gjensynsgleden er stor hos Sumitra. Takket være økonomisk hjelp fra ansatte ved Dovre ungdomsskole kunne hun begynne på skolen da hun var ni år. Nå venter hun spent på resultatene fra 10. klasse. Det er en fornøyelse å se Sumitras glede og takknemlighet. Hun har klart skolen fint i alle år og ønsker å gå videre med hotellfag. Aller først trenger hun et PC-kurs til et beløp familien ikke har. Det ordner seg i dag. Kendra som er vår lokale kjentmann, forvalter pengene og vet hvor hun kan få plass på kurs. Hun noterer e-mailadresser og ser fram til å skrive til oss når hun får en adresse selv. Det er også veldig trivelig å se hvor godt de bor nå i forhold til plankeskuret da Sumitra var barn. Det nytter!

Vi vil ha indisk mat som en forsmak på Old Delhi i morgen. På en restaurant der noen av Ingers venner fra musikerkasten skal ha konsert får vi våre karriretter. Denne kasten eier ikke jord og lever derfor av musikken. Du treffer dem på gata i Kathmandu hele dagen der de spiller litt og trekker fram en CD eller DVD de har til salgs. De er blide, pratsomme og trivelige karer.