Bed og bok

Slik ser det ut ovenfor huset mitt i dag. Jord og stein og grus er på plass, men jeg sitter nesegrus begravd i InDesign. Boka om Nepal tar form. Mon tro hva som blir ferdig først?

Jeg har ellers i flere dager forsøkt å svare på de trivelige kommentarene jeg har fått på blogginnlegg, men blir sendt om og om igjen til Logg inn. Ingen kommentarerer lagrer seg verken på min egen blogg eller på andres. Selv om jeg er innlogget står det Logg på i øverste høyre hjørne, og når jeg klikker der så viser det seg at jeg er innlogget. Jeg lyktes nå med å legge inn nytt innlegg, men det går svært tregt. Noen andre som har det på samme måten? Noen som vet hvorfor kanskje? Og om det er noe jeg kan gjøre for å rette på situasjonen? Andre internettsider fungerer også tregere enn vanlig innimellom, så det ligger kanskje en årsak der.

Til alle dere som har kommentert og spurt om Mia kan jeg si at hun de siste dagene har vært stabil på et bedre nivå enn på lenge. Hun ligger mye, men i går hoppet hun til og med opp i vinduskarmen. Det har hun ikke klart på en måneds tid.

Advent

Advent? Du tror kanskje at jeg tar feil av årstiden. Det har jo både blåst og regnet som senhøstes i det siste. Men i dag har vi hatt god temperatur og mer blå himmel enn svarte skyer. Jeg har samlet skudd fra furu og einer til adventsrøkelse. Nå venter de bare på advent.

Flom på flere plan

Jeg har vært i Drammen igjen. Det ble ikke samme fornøyelsesreise som da jeg hengte opp utstillingen der for en måneds tid siden. I løpet av siste døgn før avreise ble Mia dårligere og jeg skjønte at den tunge avgjørelsen jeg må ta for henne kan ligge nærmere i tid enn jeg har trodd. Etter samtale med både kattepasser og dyrlege valgte jeg likevel å dra for å avslutte utstillingen. Jeg hadde utstyrt bilen med ny lydbok, men overskuddet til å konsentrere seg om den, var ikke på plass. Gjennom flomrammede Gudbrandsdalen felte mitt ego noen tårer med tanke på gode, varme, myke og skjønne Mia og NRK P2 erstattet lydboka. Det var interessant hele dagen. Oppholdsvær og delvis sol gjorde også dagen lysere enn det vi har hatt i det siste.

Mia som kattunge

To tidligere kolleger og venninner i Drammen fikk ta del i flommen av hendelser i min tilværelse den siste tiden. Oppløftet av ny inspirasjon fra våre samtaler kjørte jeg nordover gjennom en sammenhengende syndflod til søster og svoger ved Raufoss. Der tok jeg inn for natten litt spent på mengden regn og framkommelighet videre hjemover. Kjempetrivelig kveld hos dem der vi alle bidro til taleflommen. Ingen nye omkjøringer i dag og alt gikk veldig bra bortsett fra at vannet fra frontruta som skal gå gjennom en kanal og ut, kom inn i bilen igjen. Kanalen var tett for en uke siden, men til tross for at jeg fjernet skitt og lort som hadde samlet seg der gjennom 15 år, så ble det flom foran passasjersetet i dag. Vindusviskerne valgte egne intervaller og jeg tenkte på vann og kortslutninger både her og der. Gjett om jeg pustet lettet ut da bilen var trygt plassert i garasjen hjemme. Nå skal den tørke ved hjelp av en varmeovn. Og enda bedre, Mia er ikke så elendig at det er akutt i dag. Kanskje ikke de første dagene heller. Én dag av gangen.

Sarigardiner

Dette er på ingen måte et forsøk på å okkupere fru Vilt og vakkert eller hennes venninnes vindusblogging, eller en flukt fra mitt dørtema,men jeg ble så fornøyd med de nysydde sarigardinene at jeg fikk lyst til å vise dem fram. Med en orkidé og en rødmende kveldshimmel som bakgrunn ble stemningen orientalsk. Sarigardiner er i dette tilfelle gardiner sydd av saristoff fra Nepal. Stoff til sari utgjør så mange meter at jeg fremdeles har nok til omslagsskjørt.

Gå!

I dag har jeg gått igjen. Jeg elsker å kjøre bil også, men det har blitt for mye bilsitting de siste to ukene med jobber i Drammen og Lillehammer. Det var fantastisk med 10 vandredager i Nepal mens snøen råtnet i norske fjell, men i dag innledet jeg sommersesongen her hjemme med myke og duftende mosedyner, struttende knopper, sprudlende bekker og en strøm av gode gamle fjellminner. Ja, hele dagen var av den gammeldagse søndagssorten med frokost til Klar en klassiker, termos, matpakke og ryggsekk til morgenkonserten og tilfredshet i kropp og sinn til kvelds.

 

Tap for all del ikke lysten til å gå. Jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag, og jeg går fra enhver sykdom. Jeg går meg til mine beste tanker, og jeg kjenner ikke en tanke som er så tung at man ikke kan gå fra den. Når man slik fortsetter å gå, så går det nok.

- Søren Kierkegaard

Se Norges blomsterdal

Det er mange epletrær i Lier! Jeg kjører gjennom maidagen på den gamle og kjære veien forbi Lierbyen og Lierbygda. Som i alle de vårene som har passert siden min 62-modell folkevognboble klatret svingene opp til Sollihøgda, blomstrer epletrærne og den mer viltvoksende fargerike floraen i Drammens kjøkkenhage. Det er for tidlig på året for geitramsen, men den pryder foajeen i det kjempesvære Drammensbiblioteket. I går mintes jeg mine fine år i denne byen mens jeg hengte opp blåklokker, moselyng, dovrevalmuer og annen fotografikk fra alle årstider. Utstillingen skal henge til 16. juni.

En stengt E16 tvinger meg på mimretur langs gamleveien nesten til Sundvollen og veien over Norderhov er også ved sitt gamle på godt og ondt. Man skal forresten ikke sitte verken i egne eller andres tanker for å få med seg avkjørselen hit og unngå de bredere og flottere omveiene. Snarveien til Jevnaker forkorter turen vesentlig i kilometer, men i dag er det syklistene som eier veien og tidsbruken deretter.

I forhold til den stakkars bobla den gang da, suger Sharanen seg opp de gamle svingene fra Jevnaker og flyter mykt på nyveien ned Lunnerlia til Roa. Her kommer jeg inn på nettet av videregående skoler i Oppland og enda mer velkjente veier og landskap. Det er tid for lydbok og etter 25 mil til Dombås er siste del av Hotel on the corner of bitter and sweet hørt ferdig.

Jeg synes at debutromanen til Jamie Ford er ”letthørt”, og sikkert tilsvarende lettlest, ofte på grensen til det sentimentale og med klisjeer som delvis er til å ergre seg over. Jeg foreslår at vi overser minussidene i dette tilfellet og anbefaler så mange som mulig å lese boken for å få (mer) kjennskap til interneringen av japanere i USA under andre verdenskrig. For meg var denne historien ukjent. Boken er ganske traust og treg i starten, men hold ut!

De historiske fakte bygger på at titusenvis av mennesker av japansk opprinnelse ble sendt til interneringsleirer i Idaho, California og andre stater. Handlingen i boken foregår for det meste i Seattle og på kort varsel ble innbyggerne i Japantown beordret til å reise derifra med bare en koffert og noen få eiendeler. Ting de ikke hadde rukket å lagre på et trygt sted, ble stjålet og husene ombygd og solgt. Alle spor skulle fjernes.

En av de trygge lagringsplassene var Panama Hotell. Da det gjenåpnes i 1986, ser kineseren Henry Lee en japansk parasoll som gjenoppfrisker bitre og søte minner. Forfatteren spinner en rørende historie om vennskapet og kjærligheten som utviklet seg mellom 12-åringene Henry og Keiko i 1942 og hvordan de ble skilt fra hverandre. Så følger vi Henry videre på leting etter flere gjenstander som betydde så mye for ham og Keiko mens vi parallelt får mer og mer om både historiske fakta og romanfigurenes liv. En bok som formidler en slik dyster og tragisk historie, balanseres av den søte kjærlighetshistorien med komplikasjoner der mye ordner seg til slutt. Etterpå kan leseren dikte videre og finne den perfekte happy ending.

Hva skjuler seg bak døren?

Inspirert av fru Vilt og vakkert som i går presenterte ukas vindu i bloggen sin, vil jeg for første gang røpe min fascinasjon for dører og porter og alt som kan medføre nye muligheter. Jeg kjenner alltid en sitrende spenning når jeg åpner en ny og ukjent dør. Paradoksalt nok samlet jeg på hengelåser en gang og jeg bryr meg fremdeles veldig om det som lukker og låser dørene.

Tiden vil vise om dette blir en bloggserie, men i dag vil jeg i hvert fall vise både det nydeligste og det minst estetiske jeg så av dører og lås i de fjerne nepalske fjell.

Det øverste bildet prøver å gi inntrykk av at jeg trygt kunne forlate mine verdisaker bak denne hengelåsen på døren til rommet mitt i sherpaenes hovedstad Namche. På denne eneste vandreveien til Mount Everest og lavereliggende herligheter på nepalsk side av fjellet var trafikken stor av alle typer turister. Låsen er neppe lett å åpne i en håndvending. Da er det betydelig enklere å rive den løs fra døren.
 

I Tengboche lå jeg i senga og nøt tryggheten bak dobbelt låsesystem oppunder taket. Den nyeste virket ikke så jeg måtte sette min lit til vriklossen av tre.

En dagsmarsj fra bilvei pryder denne dobbeltdøren inngangen til en ganske alminnelig matsal på et hotell i Langtang. Bærerne imponerer meg, men større og tyngre ting er selvfølgelig fraktet hit for å bygge områdets nest største landsby Thulo Syabru og garantert det reneste og kanskje eneste overnattingsstedet som kan kalles hotell etter min definisjon av ordet.

Nyt detaljene i treskjæringen i den grad et bilde i en blogg kan yte dem rettferdighet. 

Tre kopper te

Jeg er alltid på leting etter en lett bok før jeg skal på reise uten egen bil. Den skal være maksimum 300 gram. Jeg forundrer meg like mye hver gang jeg ser mursteiner i mine medreisendes fang. På den siste reisen til Nepal falt valget på ungdomsversjonen av Three cups of tea. Den heftede utgaven holder seg langt under min egeninnførte vektgrense. Den er i tillegg lett å lese og under vandringen i Nepals middels høye fjellverden kunne jeg dessuten levende forestille meg fjellklatreren Greg Mortensons strabaser i de enda høyere fjell. Altså den optimale reiselektyre på denne turen. At det ikke ble så mye lest på grunn av strømmangel kombinert med hodelykthavari er en annen sak.

Etter skader og et mislykket forsøk på å bestige verdens nest høyeste fjell K2 i 1993 kom Greg Moretenson nærmest krypende inn til en fattig landsby i det fjerne Baltistan nord i Pakistan. Landsbyhøvdingen tok ham inn i sitt hus, ga ham mat og drikke, sitt beste sengeteppe og hvile.

Tittelen viser til tradisjonen i Pakistan og Afghanistan når man tar i mot en fremmed: Med den første tekoppen er man en fremmed, med den andre er man en venn, med den tredje er man familiemedlem. Greg ble her lenge før han fikk kreftene tilbake og familiemedlem hos mange. Da han en dag så 10-12 skolebarn med pinner i hendene knele på den hardfrosne jorda som tjente som skrivebok, bestemte han seg for å bruke sine ressurser på noe annet enn å klatre i høye fjell. Landsbyen hadde ingen skolebygning og lærer hadde de penger til bare tre dager i uka. De andre dagene sto elevene alene og sang Pakistans nasjonalsang før de begynte å skrive ned gangetabellen. Noen hadde skifer som de skrev på med pinner dyppet i gjørme.

Resten av boka forteller om Gregs utrolige pågangsmot og utholdenhet, motgang, misforståelser, tedrikking, byråkrati, trusler, tyverier, kidnapping, jordskjelv og hatmailer fra folk over hele USA da han fortsatte sin innsats etter 11. september 2001. Men han trodde på utdannelse mot terrorisme og fikk 100.000 dollar av Obamas nobelprispenger til skoleprosjektene. Første utgave ble utgitt i 2007 og vi skjønner at det ikke kunne være lett for en amerikaner i disse områdene i årene etter 2001, men landsby etter landsby ble hans gode venner etter hvert som han bygde ca. 150 skoler i Pakistan og Afghanistan.

Skole i en tom trailertilhenger i Afaganistan

Skole utendørs etter jordskjelv i Pakistan

Greg Mortenson sammen med skolebarn i Pakistan

Three cups of tea

Greg Mortenson and David Oliver Relin

Adapted for young readers by Sarah Thomson

New York 2009

ISBN 978-0-14-241412-5

Boka har mange bilder. Alle bildene i bloggen er fra hjemmesiden til Central Aa Institue som Greg Mortensen startet i 1996. Bildene er til fri disposisjon. Sidens adresse er https://www.ikat.org/

I bloggerens verden

Kjempehyggelig å få så fin omtale i Vigga. Det skjedde mens jeg var i Nepal, men nå har jeg lest og kost meg. Bildet er for lite til at det er mulig å lese teksten, men artikkelen finnes som pdf her http://www.fjellheimen.nu/side/news.php?readmore=71

To av bloggerne som jeg omtaler i intervjuet, har blogget om artikkelen i Vigga http://viltogvakkert-vigga.html .blogspot.com/2011/05/om-blogging-i-lokalavisa og http://fireairearthwater.blogspot.com/2011/05/artikkel-om-eldbjrg-i-vigga.html
Vi har hatt mye glede av hverandres blogger.

Vigga har startet en serie om blogger i distriktet og ber om forslag til månedens blogger. Send tips!

PC til skole i Nepal

 

Jeg minner igjen om min gamle laptop som trengs så sårt ved en skole i Dhading. De har ingen PC. Rektor, nummer to fra venstre på bildet, skrev ønskeliste over ting de mangler mens vi var på besøk. Ta kontakt med meg hvis du skal til Nepal eller kjenner andre som skal reise dit og er villig til å bære på en laptop til forhåpningsfulle barn som ønsker å lære. Jeg kan sende den som postpakke til hvor som helst i Norge.

Takk for alle kommentarer under blogginnlegg og på Facebook. Det gleder meg å lese at reisebrevene oppleves som interessante. Jeg har hatt mange kvaler med utvelgelsen for det har vært verken nok tid, strøm eller internett til å formidle alt jeg gjerne ville. Internett har i tillegg delvis vært så treg at bloggen ikke taklet lagringen. Her hjemme går det også litt tregt med arbeidet fordi Mia vil knusekose både titt og ofte.