Old Delhi 30. april

Tidlig oppe og ute i Old Delhis skitne gater i håp om litt svalere morgentemperatur enn heten da vi kom i går. Vi forstår ikke hvorfor det sitter så mange menn i uendelige rekker på fortauet inntil butikksjalusiene som fremdeles er nedtrukket. Noen sover, men det virker ikke som alle har tilbrakt natten her. Bildet viser at de senere får mat, men det skjønner vi ikke før den kommer.

Lenger nede i gata blir det elendigere enn elendigst, men det gleder oss å oppdage at her fører køen til en mobil fortaushelsepost. Sår bandasjeres, sprøyter settes og krykker deles ut. En mann med stokk og knapt krefter i beina uttrykker stor takknemlighet for krykkene han får og glemmer stokken. Den går til en annen mann med svake bein.

Så kommer matbilen og alle i den endeløse køen får sin porsjon. En av hjelperne forteller oss at frivillige deler ut mat, klær, sko og medisinsk hjelp gratis hver eneste dag. Han gir æren til en sikh som leder av arbeidet, men sikhen svarer at dette er vi sammen om. Det er rørende godt å se hva som blir gjort her. Jeg har aldri sett så mye elendighet i skitne og kvelende varme omgivelser. Bilder på TV formidler verken lukt eller temperatur. Bakterier har gode vilkår. En motorsyklist stopper og gir penger til sikhen og vi følger hans eksempel.

Dyr og folk frakter varer til butikkene i morgentimene. Barbering og annen intimhygiene foregår langs de smale fortauene. Ingen andre turister er ute nå eller kanskje de går i andre gater. Vi ser noen som fraktes i flotte busser til en av de flotte moskeene.

Etter en lang siesta på det rene hotellrommet med hvite håndklær leter vi oss fram gjennom smug og smale gater til vi finner en restaurant anbefalt av hotellet. Ingen av oss hadde drømt om å gå inn her uten anbefaling. Vi velger selvfølgelig karriretter til middag i India. Vi har sett bare noen få personer med vår hudfarge i løpet av hele dagen og her er vi også alene helt til vi er ferdig med middagen. Da dukker det opp noen franskmenn som overtar bordet vårt i glad forvissning om at vi ser helt normale ut etter å ha spist på dette stedet.

Mat kan man få på gata i basaren også.

Og sko.



 Og stoffer.

Fullstendig amok kan en sytilbehørsentusiast gå når sytilbehørsglitter og glor dukker opp som perler på en snor.  

Possementer med gulltråder og innlagte speil må vel være noe når minimalistiske norske hjem får behov for å sette litt farge på tilværelsen.

Symaskinene ville jeg nok fått problemer med.

En elektrikers drøm.

Kathmandu - Old Delhi 29. april

Flighten vår med Air India er kansellert og køtiden lang på Kathmandus internasjonale flyplass. Vi kommer oss gjennom denne prøvelsen også og fraktes til New Delhi noen timer senere enn planlagt. Etter snøvær og isvind ved Lauribinak og Gosainkund for en uke siden får vi varmen i oss med 39 plussgrader og høy luftfuktighet i Delhi. En times tid i gammel engelsk cab fra flyplassen gjennom tett trafikk til Old Delhi får en sauna til å fortone seg som kjølig. Jeg hadde ikke trodd at trafikk kunne bli tettere enn i Kathmandu, men erfarer noe annet når vi nærmer oss Hotel Tara. Ingen bil får plass i det siste smuget inn til det inneklemte hotellet.

Bagasjen er tungt lastet med klær og utstyr for Nepals fjellverden, men vi sliter oss fram og flater ut på et rom i en annen verden enn utenfor i det vi lurer på om vi noen gang orker å forlate dette rommet med air condition som vi får regulert ned til norsk sommertemperatur. Utrolig at det er mulig å finne et hus som er så rent og pent innvendig i dette skitne kaoset. Fra vinduet ser vi ut i en trang sjakt.

En tur på taket avslører at hotellet er totalt innebygd og omringet av hus som jeg delvis vil kalle rønner. På takene rundt omkring er det aktiv lek og barna vinker og roper til oss: Kom og spill badminton! Men vi er ikke like smygende myke og sterke som apekattene som hopper med den største letthet fra tak til tak. Vi er kjedelige i kveld og spiser på hotellets restaurant. Den er i tredje etasje, men med gardiner trukket for vinduene oppunder taket får vi følelsen av kjeller. Det er nok bare en sjakt eller en husvegg utenfor disse vinduene også. Svetten renner og jeg har behov for salt, men friskt sodavann med salt skal jeg aldri bestille mer. Maten er god.

Kathmandu 28. april

Siste morgen i Kathmandu for denne gang. Streiken er over og alle lyder på plass igjen. Også alle motorsyklene med usikrede barn både foran og bak.

Gjensynsgleden er stor hos Sumitra. Takket være økonomisk hjelp fra ansatte ved Dovre ungdomsskole kunne hun begynne på skolen da hun var ni år. Nå venter hun spent på resultatene fra 10. klasse. Det er en fornøyelse å se Sumitras glede og takknemlighet. Hun har klart skolen fint i alle år og ønsker å gå videre med hotellfag. Aller først trenger hun et PC-kurs til et beløp familien ikke har. Det ordner seg i dag. Kendra som er vår lokale kjentmann, forvalter pengene og vet hvor hun kan få plass på kurs. Hun noterer e-mailadresser og ser fram til å skrive til oss når hun får en adresse selv. Det er også veldig trivelig å se hvor godt de bor nå i forhold til plankeskuret da Sumitra var barn. Det nytter!

Vi vil ha indisk mat som en forsmak på Old Delhi i morgen. På en restaurant der noen av Ingers venner fra musikerkasten skal ha konsert får vi våre karriretter. Denne kasten eier ikke jord og lever derfor av musikken. Du treffer dem på gata i Kathmandu hele dagen der de spiller litt og trekker fram en CD eller DVD de har til salgs. De er blide, pratsomme og trivelige karer.

Kathmandu 27. april

Hanene galer som vanlig og ei geit mekrer, men bilhorn og alle andre lyder er i streik. Vi nyter frokosten i stillheten på en balkong i Kathmandu og filosoferer rundt de høye prisene som det streikes mot. Hva hadde skjedd i Norge hvis literprisen på bensin hadde vært 100 kr. og dagslønnen 40 kr. for mange? De som har bare 40 kr. i dagslønn har selvfølgelig ingen bil så problemet er uinteressant for dem. Også for alle som er arbeidsledige. Verre er det med matvareprisene. Vi kjøpte et lite glass honning for 65 kr. En slik luksus er uoppnåelig for de fleste, men ris må de ha og den koster 45 kr. kiloen. Og det for middels til dårlig kvalitet.

Det er som en drøm å rusle rundt i gatene som er forvandlet til gågater for en dag. Alle andre dager er trafikken så tett at det kan føles som man beveger seg med livet som innsats. Forurensingen fra biler og andre kjøretøy er formidabel og støyen ugjennomtrengelig for meg som vanligvis koser meg med bruset fra bekken i Hindåfeltet.

Dhading - Kathmandu 26. april

Tenk å bli mykt og behagelig vekket av et mangestemt fuglekor som starter morgensendingen ved halvfemtiden. Hjernefeberfuglen (brain fever bird) er like påtrengende og inntrengende nesten hele døgnet. Det er en gjøkefugl som plystrer kontinuerlig så jeg er enig i at det kan dreie seg om en hjernesykdom. Dunk, dunk og andre lyder fra vannbøfler, kalver, geiter og høner i etasjen under rommet vi sover i får oss til å krype ut av posene. Dette er gårdsturisme i Nepal. Det er spennende å se ut for å oppdage hvor vi kom i stupmørket i går kveld. Det første jeg ser er Pim som kommer småspringende ned bakkene. Han var bærer for meg i fjor og bor her i nærheten.

Morgenteen nytes ute og mens mor i huset steker poteter og chapati til frokost går vi til skolen som Bharat bygde like i nærheten for tre år siden. Den har fått mye støtte fra besøkende av flere nasjonaliteter og det er fremdeles behov for skrivebøker og blyanter. De få elevene som er på skolen så tidlig på morgenen, får noe så usunt som sjokolade av oss. Det øker kanskje lærelysten for de blir veldig glade og stormer til for klassebilde sammen med lærerne.

Bo i komfort innpakket i bambushytter med stråtak på en kaffefarm? Eller omgitt av alle fasiliteter i et hus bygd etter nepalsk tradisjon? Muligheten er der om få år. Utsikten er 360 grader og en lang bit av Himalayas fjellrekke ligger som et belte fra øst til vest. Her vil det bli en god kokk og nepalsk tradisjonsmat. I dag trylles det også fram den deiligste dahlbaat her.

Nedover i bakkene på alle kanter er det allerede 17 000 Arabica kaffeplanter og flere skal det bli. Alt dyrkes biodynamisk.

Kaffeplanter, trær, busker og blomster skal vannes fra dammer som er bygd eller under bygging.

En fin rusletur lenger ned ligger landhandleren, skredderen og kaféen i rekke på en liten åskam.

Vår smilende og strålende vertinne lager smør på tradisjonelt vis hjemme.



Vi går i seks timer fra kaffefarmen tilbake til hovedveien langs en annen sti enn i går kveld. Først langs åssidene der vi stopper og deler ut sjokolade på en annen skole. Bharat leker med ungene og lar dem se på både mobil og en annen digital dupeditt som alle vil se på.Lærerne ønsker seg en PC til skolen så jeg er på leting etter noen som kan ta med min gamle når de reiser til Nepal.

Vi vandrer videre forbi hus og husklynger i 34 graders varme og lovpriser paraplyene som vi kjøpte i går da det pøsregnet etter tordenværet i Kathmandu. Bharats slektninger som bor langs den veien vi går, serverer en type sur tynn melk som tørstedrikk og bananer som smaker markjordbær. Vi er de første turistene de har hatt på besøk og de vil gjerne har flere.

Jeg er glad for treningen i Langtang mens vi stiltrer oss ned de bratte stiene fra 1200 til 400 m.o.h., men ikke tro at du må gå her for å bo på kaffefarmen. Jeep eller helikopter kan bringe gjestene nesten helt fram. To timers busstur tilbake til Kathmandu og dahlbaat for fjerde gang på to dager. Nepalesere spiser vanligvis dahlbaat to ganger daglig.

Kathmandu - Bungamati - Dhading 25. april

Her er det en skredder, sier Inger. Ja vel, fint å kunne nepali når man ønsker seg en skreddersydd turtha swral. Stoffet kjøpte hun i en stofforretning borti gata.

Det måles og diskuteres og noteres. De har mye søm, men antrekket skal bli ferdig om et par dager.

Bungamati, Bngamati,Bngmati, Bngmti, Bungmt … billettgutten roper navnet på endeholdeplassen fortere og fortere. Den som forstår kan trenge seg inn i den lille overfylte bussen. Så kommer et lass med linser og ris i en sekk. Jeg har ingen trening i svingstang, men i dette landet der mange er kortere enn meg, når jeg i hvert fall opp. Jeg har ingen ledig hånd til å fotografere med heller. Odøren er like stinn som bussen er sprengt av folk og gods. Tettere sammen her! Trekk lenger inn! Billettgutten flytter på den ene foten min for å få plass til en kasse tomater. Hele tiden ropende og plystrende for å overdøve motorbrøl, musikk, hunder og haner. Et slags SOS bankesystem utgjør kommunikasjon med sjåføren som fungerer i sitt eget hjørne under frynser og sløyfer preget av mange mil. Munnbind beskytter mot støv og skitt gjennom lange arbeidsdager. Slik rister vi i 20 minutter for et par norske kroner før vi går av i Bungamati sør for Kathmandu.

Ama mener at de hadde bedre tider i Nepal med kongen og dronningen. Da hadde de alltid både strøm og vann. Nå er strømmen i Kathmandu avstengt mange timer hvert døgn og da pumpes ikke vannet opp til hennes etasje heller. Hun henter et stort bilde av dronningen som ble myrdet sammen med kongen og flere andre av kongefamilien i 2001. Offisielt skulle det være kronprinsen som sto bak massemordet, men han ble også drept, og i hvert fall den unge generasjon i Nepal mener det var kongens bror som arrangerte det hele. Han ble deretter konge, lite populær og veltet i 2008.

Ut av Kathmandu igjen sent på ettermiddagen. Tre timer med bil i tett trafikk vestover langs veien som går til India. To timer til fots på bratte stier opp til Bharats og Purus foreldre. For det meste med lommelykter i mørket uvitende om hvilke liv som kan skjule seg bak buskene. Det ble sett leopard her en gang, men det er lenge siden. Mange sangvillige fugler er det i hvert fall. Ingen strøm i dette området heller i kveldl, men dagens andre dahlbaat smaker fortreffelig utendørs med naturens lyder som taffelmusikk og stjernene som belysning.

Amas svigerdatter lager dahlbaat i et halvmørkt kjøkken med batteristrøm. Vi nyter av stor gjestfrihet og vennlighet. Her forsvinner dessverre en stor bit av min beholdning amalgam og litt av emaljen ut med søpla.