Nysnø og sol

Endelig! Nysnø og sol! Fremdeles vind, men den merket jeg lite til i skogen hjemmefra og opp til fjellet. 

Jeg tråkket løype selv. Ingen mennesker hadde satt sine spor her i dag. Bare harer, rever, ekorn og en elg.

Snøen var kram og skismurningen myk da jeg gikk hjemmefra, men fra Staksto til Haremyra ble skiene tyngre og tyngre av voksende kladder. Hvis dette skulle bli en vellykket tur, var det bare én ting å gjøre: Skrape og smøre på nytt. Til tross for mildvær, en utfordring å forhindre kalde fingre. Vekselvis av og på med den ene og den andre votten. Fjerne gammelt klæsj fra skrapa uten for mye søl på vottene. Fiske fram den rette boksen fra posen. Av med vott og på med vott. Fram med skrapa for å lirke av et fastlimt lokk. Au, der røk en negl. Øyne som tårer i vinden, briller som det snart ikke er mulig å se gjennom, nese som renner og et oppmuntrende «hei» til den første skiløperen som passerer. Flott i dag! Lirke opp en glidelås for å få tak i brillepuss og neseduk. Svisj, svisj, svisj … tykt lag og grundig korking. Flott tur!

Lyset på Dovrefjell

Når feste og gli er perfekt, har jeg ikke lyst til å snu. Jeg vil bare gå og gå. I dag var jeg usikker og skeptisk, men la ut på rød voks fra forrige skitur. Den viste seg å stemme hele veien mellom hjemme og snupunktet 300 høydemeter lenger opp. Da fristet den forrykende nedfarten til Hindåfeltet mer enn Dovrevidda. Temperaturen svingte mellom +1 og -1. Været var omtrent som på bildet tatt en februardag for 10 år siden. Jeg passerte den samme fjellbjørka i dag, og foretok et dykk i arkivet da jeg kom hjem.

Bildet av fjellbjørka i lyset på Dovrefjell ble til min første fotografikk i 2004.

Den store sol du ser

er kun til lysets ære;

når den kan blende deg

hva må da lyset være.

Alf Larsen

1885-1967