Hvis du trenger en lettlest historisk kjærlighetshistorie

 

Denne boken er vel omtrent så søt som omslaget antyder til tross for harde livsvilkår i Italia på 1500-tallet. I tillegg til kjærlighetshistoriene lærer vi en del om malerkunst. Bernardino Luini, elev av Leonardo da Vinci, er en av hovedpersonene.

 

Jeg har lest bare en tredjedel, så jeg kommer kanskje tilbake med mer omtale senere. Her er et sitat fra side 74:

 

Presten fulgte med mens Luini vasket ned veggene med vann og eddik like iherdig som en vaskekone. Anselmo var vitne til at Bernardino spankulerte omkring med et tau og en pinne og målte opp mens han merket av rett på veggene. Har var der da Bernardino blandet gipsen med kritt og eggtempera. Han var til stede da det første mirakelet tok form – opptegningen av skissene med store kullstiftlinjer. Frem fra de svarte, feiende linjene sprang vidunderlige ensfargede bilder av helgener og syndere, engler og demoner, apostler og kjettere. Og til slutt ble fargene lagt til, og Anselmo fikk se et underverk! For noen klare farger i rødt, blått, grønt og gull, nyanser Anselmo ikke visste eksisterte i Guds fargespekter. Bernardino blandet sine farger selv, slik da Vinci lærte ham, og brukte naturens frukter, men naturens farger hadde da aldri vært så rene?

 

Les videre selv i Fruen av Saronno av Marina Fiorato.  Hun er utdannet i historie ved unversitetene i Oxford og Venezia. Hun studerte også kunst og har arbeidet som illustratør, skuespiller og filmkritiker. Fruen fra Saronno er hennes andre bok. Den ble utgitt i 2010.

 

Stolt jeger

Kanonpris på patronbelte (kanoner er sikkert ganske dyre), spar 257 kr. på snapsboks med jegermotiv til patroner, jaktvåpen, hørselvern som filtrerer bort høye skuddlyder, flåkniv, bukåpner, utbeiningskniv, kjøttkniv, slaktesett med to kniver, jaktjakker, jaktbukser eller komplett dress, jaktstøvler i lær med gummiforsterkning, stilig kamuflasje-cap med netting på baksiden. Hva skal jeg med alt dette?

Snøhetta rundt

15½ år tok det fra jeg flyttet til Dombås til jeg kom meg på tur rundt Snøhetta. Å få oppfylt et slikt mangeårig ønske føles som en erobring. Vi varmet opp med velkjente Vesttoppen og gledet oss til å gå i dalen blant disse kolossene en annen dag.

Ukens samlede vær tatt i betraktning så var vi veldig heldig med det rette tidspunkt i Svånådalen. Da vi nærmet oss et par av gigantene, glimtet det til med hull i skydekket og tåkedrivet slik at jeg fikk fotografert et par av dem: Store Langvasstind og Larstind.

Brevann ved foten av Bruri, eller Brure som den heter på lokal dialekt.

 

Hvem skulle tro at dette er Svånådalen? Ikke bare stygg som navnet Storstyggsvånådalen antyder. Men det kommer vel av Storstyggsvånåtind. Ja, folk har ikke alltid bare beundret fjellet. Vi skal huske at folk har levd med disse fjellene i tusener av år og møtt både tusser og troll. Lystvandring er av forholdsvis ny dato. De første fotturistene var utlendinger som brukte norske bønder som førere. Britiske William C. Slingsby (1849–1929) besteg utallige topper og skapte en begynnende forståelse for fjellet som estetisk nytelse. Nordmenn videreutviklet hans lidenskap og i 1868 ble Den Norske Turistforening stiftet.

 

 

 

Til Åmotdalshytta etter en lang dag på steinete stier, i ur og de siste fire kilometrene på sti som føltes mosemyk i forhold. Steinbua til høyre på bildet ble reist i 1922. En mellomgang knytter den sammen med en større hytte bygd i 1953. Vi som kom fra luksusen på Snøheim, skulle plutselig gjøre alt selv på denne selvbetjeningshytta. En koordinering og organisering av ni lystvandrere tvang seg fram. Etter den første kaosfølelsen dannet det seg nesten umerkelig både suppegruppe, kjøttkakeelskere, vannbærere og oppvaskgjeng helt av seg selv. Masse ære til dem som bar brokkoli og gulrøtter gjennom fjellheimen.

 

 

Turen over til Stroplsjødalen var lett med bare én bratt ur og den var kort. Jeg kan røpe at det hørtes noen sukk og enkelte sterkere uttrykk over urene i går.

Snilt landskap uten moskus i sikte, ikke rein heller, bare Reinheim i det fjerne.

 

Reinheim som jeg har hørt så mye om. Selvbetjeningshytte fra 1961. Arbeidsgruppene fra i går ble supplert med serviettbrettetjeneste. Festmiddag var en selvfølge siste kveld med alle samlet. Det var trivelig å finne bøker utplassert av biblioteket på Dombås og bokmerker med informasjon om fjelldiktbloggen

 

Jeg slepte min sorg til fjells engang,

om trøsten var der å finne.

Og steggen han skratta og elva sang

og snespurv fløyta all dagen lang

og fløyta på bre og tinde. 

 

Da elva han rørte sitt harpespill

og vindene strøk sin gige,

da geitrams vogget i takt dertil

da lysnet det opp og ganske still

tok sorgene til å vike. 

 

Da blåklokken lot sine klokker slå,

da lettet mitt tunge sinne,

da lerka hun slo, da var ei råd,

da reiste min sorg mot det dype blå

og spredtes for alle vinde. 

 

Ti vil jeg da råde hvert motløst sinn

som huser en lønnlig kummer

Han stige der opp til bre og tind,

han legge sitt hode til vidda inn,

den synger hans sorg i slummer. 

 

Theodor Caspari

Dikte i utvalg 1945, s. 23

 

 

«Da blåklokkene lot sine klokker slå …» Bildet er fra en tur tidligere i sommer, men passer så bra til diktet. Vi så mengder av disse kortstilkede og intenst blå, sarte og sterke vidundrene. En tur med vind, tåke, lave skyer, regn, solgløtt, moro, trivsel, spennende samtaler … Takk til mine medvandrere fra A.M.O.R.C. Men jeg skal gå motsatt retning neste gang.

Hadde jeg vinger så ville jeg fly …

 

Da jeg kikket ut på verandaen tidlig i dag, satt det en kjøttmeis på gelenderet som for å varsle meg om at det er tomt i matfatet. Og det var det. Jeg så det i går også, men var så opptatt med andre gjøremål at jeg glemte mine venner fuglene.

  

Jeg fikk et stikk i hjertet og gikk øyeblikkelig ut til fuglematlageret i garasjen. I det jeg plasserte gardintrappa under opphenget, hørte jeg jubelsang fra kjøttmeisen som flagret gjennom lufta. Så plasserte den seg i sikkerhet på mønet i det høye der den raskt fikk selskap av andre kjøttmeiser, noen spurver og to dompaper.

 

Nå sitter den mett og takknemlig på taket av fuglemathuset. I sommer malte jeg det i samme farge som mitt hus og jeg ser at den er både fornøyd og stolt.

 

Som barn hadde jeg en yndlingssang som begynte slik: «Hadde jeg vinger så ville jeg fly langt, mye langt herifra». Jeg lengtet ut i den store verden og rømte hjemmefra med den røde kofferten min første gang som femåring. Jeg ville gå til en tante. Det hører med til historien at jeg ble innhentet på vei i feil retning.

 

God søndag til alle fugler, fuglevenner og andre venner enten dere er hjemme eller langt derifra!

 

 

 

 

Tror du på kjærligheten?

Tror du på kjærligheten?

Du ler. Så vakker du er. Jeg mener det alvorlig. Tror du på kjærligheten, Julia?
Selvsagt referer jeg ikke til den sorten lidenskapelige utbrudd som får oss til å gjøre og si ting som vi kommer til å angre på senere, som narrer oss til å tro at vi ikke kan leve uten en viss person, som får oss til å skjelve av engstelse bare ved tanken på at vi kan komme til å miste den personen – en følelse som ikke gjør oss rikere, men som gjør oss fattigere, fordi vi lengter etter å eie det vi ikke kan få, holde fast på noe vi ikke kan beholde.

Nei. Jeg snakker om en kjærlighet som gir de blinde synet tilbake. Om en kjærlighet som er sterkere enn frykt. Jeg snakker om en kjærlighet som gir livet mening, som trosser naturlovene som styrer forfallet, som får oss til å blomstre, som ikke kjenner noen grenser. Jeg snakker om menneskets ånd som triumferer over selvopptatthet og døden.

 

 

Sitatet er fra Kunsten å høre hjerteslag av Jan-Philipp Sendker. Da jeg ble møtt med disse ordene allerede på side 11, ble jeg ivrig etter å lese videre og da jeg skulle på en flere timers biltur dagen etter, var jeg raskt innom biblioteket og lånte den som lydbok. Jeg kjørte gjennom Burma/Myanmar sammen med Julia, U Ba, Tin Win og Mi Mi den dagen. De hadde ingen bil eller annet fremkomstmiddel enn å gå til fots. Dermed kom de nærmere naturen og de luktene, lydene og fornemmelsene den gir. De sterkeste inntrykkene ble formidlet gjennom han som gradvis ble blind som barn og lærte å ta seg fram på en annen måte enn seende gjør.

Du finner mange gode ord om denne boken ved å søke på nettet. Jeg slutter meg til anbefalingene og avslutter her med et sitat fra side 112:

 

 

Sansene våre elsker å føre oss på villspor, og øynene våre lurer oss aller mest. Vi stoler altfor mye på dem. Vi tror vi kan se verden rundt oss, likevel oppfatter vi bare overflaten. Vi må lære oss å oppdage tingenes sanne natur, substansen i dem, og da er øynene våre mer til hinder enn til hjelp. De distraherer oss. Vi elsker å bli blendet. Et menneske som blir for avhengig av øynene sine, neglisjerer de andre sansene - og da mener jeg mer enn hørselen og luktesansen. Jeg snakker om det organet inni oss som vi ikke har noe navn på. La oss kalle det hjertets kompass.