Til Leir 5 Share

Vi vil gjerne se Salpa pokhari (innsjø), en av hinduenes hellige sjøer og velger en lokal sti som fører direkte dit. Det er et fredelig sted på ca. 3 400 m.o.h. med bratte bakker ned til vannet på alle kanter. For hinduene er det et viktig sted både religiøst, kulturelt og estetisk. De samles til feiring her hvert år i juli. Vi er heldige og har fint vær her også, men skydekket ligger likevel for lavt til at vi har utsyn til Himalayas topper.

Fra sjøen går vi ned til Salpa pass. På denne strekningen er det mye fin flora, både kjente og ukjente blomster eller blomster som ligner noe vi har hjemme. Helst som inneplanter.

Denne skjønnheten vokser i hopetall, men jeg vet ikke navnet.

Det er som vanlig en varm dag, men i passet blåser iskald vind i begge retinger. Vi får på oss varme klær i en viss fart, men barna har nakne tær i plastsandalene. Her har de i hvert fall fått luer fra de fremmede vandrerne. Den hvite lua blir ferdigstrikket mens de venter. Behovet er akutt etter vår mening.

De fleste barna synes nok at vi er underlige og noen gjemmer seg fordi de ikke har sett hvite mennesker før. Nå har vi gått i fem dager og kun møtt to turister. Det sier mye om hvor øde disse områdene er. De har nok trafikk av hinduer som trenger både mat og overnatting på vei til den hellige sjøen. Derfor finnes noen få tehus/lodger. De håper også på turister fra andre verdensdeler etter hvert som flere og flere ønsker å reise til strøk med lite turisme.

Varm lunsj i det fri i dag også. Det skjuler seg en deilig stuing og ris under lokkene.

Bærerne spiser en real porsjon lunsj med fingrene og sittende på huk. Hva skal man med stoler?

Georginer vokser og blomstrer også utendørs her.

På grunn av omveien om den hellige sjøen, som vi ikke ville vært foruten, blir det mange vandretimer i dag også. Vi har gått bratt ned hele dagen, mest gjennom tett og fuktig rhododendronskog som ikke blomstrer på denne årstiden. Vi finner ingen egnet leriplass før Leir 5 blir etablert inntil en klostervegg i Share. Det bor en buddhistisk munk og 25 familier i denne landsbyen.

Stemningsskapende å høre konkylieblåsing fra klosteret da det begynte å mørkne.

Til Leir 4 Guranse

Vil du være med så må du henge på. Nepal har bare to retninger: Opp og ned.

Det er tid for høsting av hirse og hele familien er i åkeren.

Hirse til tørk. Hirse er en av de mest mineralrike kornsortene og den er glutenfri.

Det kan være vanskelig å vise på et bilde hvor bratt det er i virkeligheten. Dette bildet gir kanskje et inntrykk. Vi kom fra den dypeste dalen vi ser til venstre og har steget mange høydemeter i dag.

Store og små, kvinner og barn, gammel og ung må trå til med hardt arbeid.

Subash og Ira slår av en prat med en ensom vandrer.

Vi har gått i mange timer så det blir for langt å velge stien om Salpa Pass i dag. Vi velger nedre sti og har Guranse som dagens mål.

Teltene kommer opp før sola går ned, men i samme øyeblikk er det viktig å kle på seg lue, ullkær, dunklær og kanskje votter. Svetten fra de glohete motbakkene gjør ikke kvelden svalere mot kroppen. Vi er i Leir 4 ved Guranse på ca. 2 900 m.o.h. Så langt vi kan se består stedet av et par trekkfulle hus. Vi har det nok like bra eller bedre i telt.

Første kveld med bål til å varme seg ved.

To bærere ble sendt ut for å kjøpe kylling til middag. De hadde gått en times tid for å finne nærmeste nabo og kyllingen var nok ganske voksen. Her stekes den over bålet før den skal i gryta.

Kalde fingre til tross, strikkes skal det. Hvis man ikke må tørke svett BH ved bålet mens middagen kokes. Roshan velger å varme fingrene.

Til Leir 3 Upper Phedi

Lite bebyggelse, mye fin natur og bare fint vær.

Plutselig kommer tre søte barn springende på en sidesti ut fra et skogholt for å hilse namaste.

En bestemor som er takknemlig for klær. Det ser ut til at hun har mange barnebarn i skuret ved siden av stien. 

Varmtvannskjel, kasseroller, ris, poteter, tørrmelk, tomater, hermetisk frukt, pulverkaffe, teposer, sukker, mel, tallerkener, bestikk… Mye skal pakkes ut for å lage varm lunsj i det fri.

I dag har vi funnet en ovn som kan okkuperes så bensinbrenneren kan hvile og våre menn sparer seg bål.

Kjøkkenets eier hjelper til med å skrelle en grønnsak som nepalerne kaller iskus. Det er en chayote (sechium edule) som vokser på busker som ligner drueranker. Denne er nok kjøpt på stedet så noe kortreist mat hadde vi.

Klare for dagens andre etappe.

Vi betraktes og ønskes god tur videre.

Trangt om plassen på en gårdsplass ved Upper Phedi. Hvor skal teltene plasseres? Dette er et tehus/lodge og her treffer vi turens første to turister, et par fra Sør-Korea som overnatter innomhus.

Det bor visst ikke så mange barn her, men lua som Marit strikker har i hvert fall de voksne lyst på. Som vanlig er de også veldig interessert i hvordan vi strikker.

Til Leir 2 Gothebazaar

Koffertene hjemmefra var fullere enn noen gang med brukte barneklær . Noe kom godt med allerede ved første leirplass. Det er varmt her i dag og kanskje aldri skikkelig kald vinter heller her i lavlandet, men klærne er de takknemlige for. De varmeste hjemmestrikkede sokkene, luene og vottene venter vi med til vi kommer høyere opp.

Fint og lett å starte dagen med vandring på elvebankene langs Arun kohla (elv).

Lange hengebroer har vi blitt vant med fra tidligere trekkinger i Himalaya. Om det ikke er en elv, så er det helt sikkert juv og dype daler som skal krysses.

Irrgrønne risterasser står klare til innhøsting. Jeg har lest at det finnes ca. 20 arter ris. På verdensbasis regnes den som et av de viktigste kornslagene etter mais og hvete. Den er visstnok eneste hovednæringsmiddel for nesten 50 % av verdens befolkning. På noen asiatiske språk er ordet for «ris» og «mat» det samme.

Det viser seg at vi skal ha varm lunsj i det fri. Roshan har pakket ut både  utstyr og mat i en grushelling ved et overnattingssted som kaller seg hotell.

Et sagbruk langs stien.

Dagsetappen blir ganske lang uten bebyggelse før vi kommer til en gårdsplass vi får tillatelse til å okkupere. Til tross for 13 menn, de er ikke trygge på camping hvor som helst i bushen. Leir 2 etableres ved et tehus i Gothebazar. Damenes to telt kommer opp i rekordfart på en smal gresstripe inntil noe som kan kalles bilvei. Den opphører for øvrig her og den store trafikken er det ikke. Vi registrerer én bil i løpet av hele kvelden. Den viser seg å være «skolebussen». Sjåføren overnatter her før bilen skal fylles med skolebarn tidlig neste morgenen. Gledelig å høre at de går på skole.

 

Kjøkkenet pakkes ut under et uthustak.

Oppvasken foregår under husets utendørs kaldtvannskran som all annen oppvask og klesvask. Det er tross alt et privilegium å ha innlagt vann på gårdsplassen.

Telttrekking

Telttrekking er kanskje et tvetydig eller tretydig ord. Jeg vet ikke om trekking med telt er lettere å forstå, men vi skal altså ut på vandring (trekking) i ti dager med telt langs en lite benyttet rute i det østlige Nepal. Også kalt campingtur. Teltene må være med fordi vi skal gå stier (lokalbefolkningens ferdselsveier) med så få tehus/lodger at vi ikke kan finne overnatting innomhus ofte nok. Servering av mat er det nok like dårlig med. Og maten har ganske sikkert alt for mange mikroorganismer våre mager ikke er kjent med.

For å få med alt vi trenger er vi utstyrt med 13 menn. Alt skal bæres, dvs. sovetelt, dotelt, kjøkkentelt, bensinbrenner, bensin, kokekar, tallerkener, kopper, bestikk (bestikk bare til fire for de 13 menn er nepalere som spiser med fingrene) og mat til 17 personer i alle disse dagene.

Turen starter med en 18-seter fra Kathmandu til den lille flyplassen Tumlingtar. Guiden Subash reiser sammen med oss mens resten startet med bil og buss for et par dager siden for å bringe utstyret fram.

Passkontrollen i Tumlingtar foregår utendørs med registrering for hånd i en protokoll. De trengte min hjelp med alderen min fordi Nepal er i året 2073 og over 100 år er jeg tross alt ikke. Utenlandske reisende er så sjeldne her at det blir dårlig med trening i omregning fra vår gregorianske kalender. Nepals kalender heter Bikram Sambat (BS), en kalender innført av kong Bikramditya for 2073 år siden. Året starter på vår 14. april.

Vi følger spent med mens innholdet fra de store kurvene og sekkene åpenbares og kjøkkenteltet reiser seg i Leir 1. Den etableres en times gange fra Tumlingtar. Vi starter i lavlandet på knapt 500 m.o.h. og det er dirrende varmt. Avstanden til ekvator er som i Egypt, men Nepal har enorme vannmengder på grunn av de høye fjellene i nord. Den høye luftfuktigheten gjør at temperaturen føles høyere enn den er. Dette vil nok forandre seg om noen dager når vi skal over både 2 000 og 3 000.

Vi blir mest imponert over medbrakt «vaskerom» bestående av en plastbøtte påmontert kran.

Gjensynsglede i Nepal

Den sterke følelsen av gjensynsglede melder seg øyeblikkelig i det vi stuper ut i de smale og overfylte gatene i Thamel, Kathmandu. I Trondheim ville de blitt kalt veiter. Knøttsmå Suzukier og noen få større biler, et overveldende antall motorsykler, sykler, sykkelrickshaws, hunder og mennesker snor seg beundringsverdig raskt framover uten knuffing. Mens vi er på jakt etter en ATM (minibank) som kan forsyne oss med noen tusen nepali rupis, nyter vi røkelsesduftene og den beroligende musikken som strømmer ut fra de knøttsmå butikkene. Av og til er det best å beskytte neseborene mot støv, lort og påtrengende mindre behagelige dufter.

Men hva er det som mangler? Jo, det mangler litt lyd. Over gatene har det nemlig kommet nye bannere siden sist som forbyr bruk av horn. Maksfart er satt til 20 på de samme bannere, men noe særlig mer er det jo umulig å kjøre om man ikke skal feie ned alt i sin vei.

Thamel er den bydelen i Kathmandu som vi bor i. Her er også kontoret til Alpine Explore Nepal som arrangerer alt for oss mens vi er i Nepal. Alt betyr adgang til nasjonalparker, innenlands flybilletter, frakt med privatbil, guide og annet nødvendig personale og ting på trekking, ja, her er gjesten hovedperson. Jeg kom hit som turist første gang i 2010, men slagordet har slått til: «Come as a guest, go as a friend». Gjensynsgleden er stor i det vi møter den ene etter den andre: Bharat, Sumitra, Prym, Subash, Puru, Bhim, Gen…

Det ble da så folketomt et øyeblikk. Han speider lengselsfullt etter kunder. Dette er den gatestumpen jeg kjenner best i Thamel. Stamhotellet i bunnen, stamrestauranten når vi vil ha noe i nærheten, kontoret til Alpine Explore Nepal, Annapurna Mart med dagligvarer og små gaver som egner seg til å ta med hjem, butikken med vesker fra Women´s Skills Development Organisation, bokhandelen med stort utvalg av kart og mange flere som vanlig trengt sammen på liten plass.

Vi betyr denne gangen fra venstre Jorunn, jeg, Kari og Marit. Fire damer i 60-årene som skal ut på testvandring for Alpine Explore Nepal. Ja, ikke for å teste oss altså, men for å teste en vandrerute i det østlige Nepal der det er så få tehus/lodger at vi må ha med oss telt, mat og alt vi trenger. Mer om dette allerede i neste bloggpost.

Han får solgt noen pannekaker i dag også.

Man kan bli målløs. Mangelen på strøm er så stor i Nepal at den kobles ut rett som det er. Men at de klarer å slå den på igjen er meg en gåte.

Endelig daalbath igjen. Daal er linser og bhaat er kokt ris. Først får du en stor haug med ris på en stor tallerken. I avdelinger rundt risen plasseres en grønn stuing som ofte er spinat og en rød stuing som man skal passe seg for hvis man ikke er vant med store mengder chili. Kjøtt hører med hvis man har. Poteter i en god saus får man av og til. Så kommer linsesuppen i en liten bolle. Den helles over risen som en saus. Alt er godt krydret med bukkehornkløver, gurkemeie, chili, kummin, koriander og ingefær. Dette er Nepals nasjonalrett som nepalere spiser to ganger hver dag. To ganger er i meste laget for meg, men gjerne hver dag. Det smaker aldri likt.