I sansenes grenseland

Andvake har en form som virker svært enkel med sine gjentakelser av tilsynelatende trivielle detaljer. Men gjentakelsene kommer med små variasjoner. Man blir nysgjerrig på hvorfor og suges videre til de 74 sidene er lest på kort tid. Så sitter man der og lurer på hva, hvem og hvordan. Svarene kommer i de neste bindene i triologien, Olavs draumar og Kveldsvævd.

Selv om man etter de tre korte romanene har forstått hvem som utførte de groteske handlingene og hvordan det foregikk, er ikke Jon Fosse særlig opptatt av handling og forståelse. Han mener at litteratur skal erfares og oppleves som musikk. Den skal strømme gjennom oss. En slik opplevelse av litteratur, som andre opplevelser, er påvirket av egen sinnsstemning. Om man er oppstemt eller nedstemt, glad eller engstelig.

«Den store litteraturen openberrar noko som ikkje kan seiast, eller synast, på noko anna vis enn nett slik det vert skrive der og då. Den seier, eller syner, det useielege. Særkjennet ved slik litteratur er at han ikkje kan sammenfattast for da forsvinn det som gjer han god», skrev Jon Fosse i et e-postintervju av Eskil Skjeldal.

Jeg våger meg likevel på et kort sammendrag: Alida og Asle har kommet til Bjørgvin for å finne arbeid og et sted å bo. Asle er foreldreløs og Alida er en høygravid uønsket datter. Ingen vil gi dem husrom. De blir mer og mer motløse og driver gatelangs i regnet. Et uhell, eller kanskje en forbrytelse, forandrer framtida for den lille familien. De har med seg minnene om en lykkelig tid den gangen de møttes og startet samlivet.

Romanen er både vakker og trist. Plasseringen i tid synes av og til å være 1800-tall, av og til middelalder. Den har mange litterære, kulturhistoriske og arketypiske referanser. Jeg leste boka for flere måneder siden, men er enda ikke ferdig med den.

Jon Fosse som er en internasjonalt kjent dramatiker, mottok Nordisk råds litteraturpris for Andvake i 2015.