Andvake
har en form som virker svært enkel med sine gjentakelser av tilsynelatende
trivielle detaljer. Men gjentakelsene kommer med små variasjoner. Man blir
nysgjerrig på hvorfor og suges videre til de 74 sidene er lest på kort tid. Så
sitter man der og lurer på hva, hvem og hvordan. Svarene kommer i de neste
bindene i triologien, Olavs draumar og Kveldsvævd.
Selv
om man etter de tre korte romanene har forstått hvem som utførte de groteske handlingene
og hvordan det foregikk, er ikke Jon Fosse særlig opptatt av handling og
forståelse. Han mener at litteratur skal erfares og oppleves som musikk. Den
skal strømme gjennom oss. En slik opplevelse av litteratur, som andre
opplevelser, er påvirket av egen sinnsstemning. Om man er oppstemt eller nedstemt,
glad eller engstelig.
«Den
store litteraturen openberrar noko som ikkje kan seiast, eller synast, på noko anna
vis enn nett slik det vert skrive der og då. Den seier, eller syner, det
useielege. Særkjennet ved slik litteratur er at han ikkje kan sammenfattast for
da forsvinn det som gjer han god», skrev Jon Fosse i et e-postintervju av Eskil
Skjeldal.
Jeg
våger meg likevel på et kort sammendrag: Alida og Asle har kommet til Bjørgvin
for å finne arbeid og et sted å bo. Asle er foreldreløs og Alida er en høygravid
uønsket datter. Ingen vil gi dem husrom. De blir mer og mer motløse og driver
gatelangs i regnet. Et uhell, eller kanskje en forbrytelse, forandrer framtida
for den lille familien. De har med seg minnene om en lykkelig tid den gangen de
møttes og startet samlivet.
Romanen
er både vakker og trist. Plasseringen
i tid synes av og til å være 1800-tall, av og til middelalder. Den har mange
litterære, kulturhistoriske og arketypiske referanser. Jeg leste boka for flere
måneder siden, men er enda ikke ferdig med den.
Jon
Fosse som er en internasjonalt kjent dramatiker, mottok Nordisk råds
litteraturpris for Andvake i 2015.