En halv gul sol - 1

“Olanna’s Dark Swoop began the day she came back from Kano, the day her legs failed. Her legs were fine when she climbed down from the train and she did not need to hold on to the blood-smeared railings; they were fine as she stood for the three-hour drive to Nsukka in a bus so crowded she could not reach aut to scratch her itching back. But at the front door of Odenigbo’s house, they failed. So did the bladder. There was the melting of her legs, and there was also the wetness of hot liquid running between her thighs. Baby discovered her. Baby had walked to the front door to look out, asking Ugwu when Mummy Ola would come back, and then cried out at the crumpled form on the steps. Odenigbo carried her in, bathed her, and held Baby back from hugging her too tightly. After Baby fell asleep, Olanna told Odenigbo what she had seen.”

Hva hadde Olanna sett? Vi er i Nigeria i 1960-årene. Romanen er en sterk fortelling om Biafra-krigens redsler, kjærlighetens kraft, menneskers svik og forsoning.

Vi blir kjent med forretnings- og selskapslivet til en rik igbofamilie, med lange politiske diskusjoner og lettlivede kvelder i den intellektuelle kretsen rundt universitetsprofessor Odenigbo og hans samboer Olanna, med deres hjertegode tjener Ugwu fra en fattig landsby og flere andre personer og miljøer. Boken er delvis medrivende og lattervekkende underholdning. Så kommer grufulle skildringer fra krigen og innsikt i hva den gjør med mennesker på godt og ondt. Av og til blir teksten for omstendelig, men forfatteren bor i USA og har kanskje erfart at hun trenger å forklare sin nigerianske kultur for oss vestlige mennesker.

 

Chimamanda Ngozi Adichie ble født i Nigeria i 1977.  Half of a yellow sun er hennes andre bok og hun har vunnet litterære priser for begge. Tittelen viser til Biafras flagg der motivet er ei halv gul sol. Den er oversatt til norsk med tittelen En halv gul sol og den er i ferd med å bli film.
 
Les boken! Da får du forklaring på hva Olanna hadde sett. Boken er historisk interessant og den lærer oss mye om mellommenneskelige forhold og reaksjoner i fred og krise. Jeg er snart halvveis og kommer kanskje tilbake med flere sitater og kommentarer i senere blogginnlegg.

Bekken går i stien

Mens flommen herjer og hus meies ned av vannmassene bare seks til sju mil unna, mange er evakuert og enda flere lever i frykt for sine hjem, kan jeg gå ut i skogen og nyte det våte element.

Det er ikke en gjenglemt snøfonn den plutselige sola skinner på, men skum fra vann som har passert det siste døgnet.

Stien går i bekken eller var det omvendt? Her er det i hvert fall vanligvis ingen bekk.

Tåke og sol kappes om overtaket. Det hvite her er heller ikke snø, men reinlav.

Fuglene kvitrer som om dette er en helt vanlig dag. Men hvilken fugl er dette?

Og her kom jeg ikke lenger …

Utnytt restene

Jeg er dårlig til å beregne mengder mat når jeg skal ha gjester til middag og alltid bekymret for om det blir for lite. Da er det godt å ha oppskrifter på lur for å utnytte rester som ikke egner seg for frysing. Ja, rester blir det alltid. Av og til i store mengder.  Her blir potetrestene til deilige potetlomper.

Med utgangspunkt i flere oppskrifter på nettet komponerte jeg min egen som jeg prøvde ut. Sier bare at det ble en nydelig pinseaftenslunsj på verandaen. Friskt og freidig, uten å oppgi kilder, gjengir jeg mitt resultat her:

POTETLOMPER

500 g kokte og skrelte poteter
½ ts salt
½ dl havregryn
1 dl mel

• Knus potetene med gaffel
• Ha i salt, havregryn og mel
• Kna deigen godt sammen
• Del deigen i ti like store emner som klappes ut i hendene og på bakebordet
• Stek potetlompene på middels til sterk varme i tørr stekepanne
• Legg lompene oppå hverandre, slik at de holder seg myke også etter at de har blitt kalde

Med økologiske poteter, havsalt, økologisk havregryn og speltmel ble det sikkert sunt. Ekte smør og ekte geitost gjorde det til en nytelse. Og de kan sikkert fryses.

Motocross

Ingen ting er som det var. Heller ikke kjedelige Sagrunden som har blitt en søndagstur med underholdning og spenning. For ikke lokale lesere kan jeg informere om at Sagrunden er en mye brukt trimrunde som jeg ikke har vært særlig begeistret for fordi den følger bilvei. Men det betyr at det kan være en av de få veiene som går an å gå vår og høst når det ikke er verken ski- eller vandreforhold i fjellet. Fra meg og hjem igjen tar det en times tid å gå hele runden, dvs. det tok en times tid, men i dag brukte jeg minst to timer. Jeg ble jo stående som fengslet å beundre akrobatene på motocrossbanen J

 

Cajac mohair

  

Øynene fylles av de vakre fargene når jeg ser på Cajac mohair. En dyp blågrønn og en marineblå med rødstikk. Håper de viser seg like fine som de er i virkeligheten på skjermen din. Jeg kjøpte garnet for mange år siden og nå er det tomt L Ved googling finner jeg ingen forhandlere i Norge. Kommer til en dansk side, men ingen nettbutikk.

Har du sett denne etiketten? På baksiden står det Made in Italy. Er det noen som vet om et sted der garnet kan kjøpes? Eller har liggende noe de vil selge?

Tidlig blomsterglede

Jeg har aldri plantet i verandakrukkene mine så tidlig etter at jeg kom til 660 m.o.h. på 62 grader nord. Det har som regel skjedd nesten en måneds tid senere. Da det ble 18 pluss i ettermiddag, kunne jeg ikke motstå fristelsen. Plantene kjøpte jeg for noen dager siden for at de skulle stå i garasjen i ventetiden. Men hvem har glede av dem der? 

Nå blir det viktig å følge med graderstokken og sjekke værmelding for natten før leggetid hver eneste kveld. Ved fare på ferde skal alt tildekkes. Gleden ved denne verandaoasen med fjorårsgressets grågulbrune sjatteringer rundt omkring er verdt bryet. En oase liksom.

Kvelden er fremdeles mild. Svarttrosten synger borti skogen. Ellers dominerer stillheten.