Til seters en fuktig dag

Jeg er heldig som har tre venninner med seter. Søndag besøkte jeg den ene. Morgenen var hyllet i tåke og fukten sto som perler på strå.

Dette ble fjellet ”mitt” da jeg flyttet til Dombås. Det første jeg ser når jeg våkner og setter meg opp i senga, utsikten fra frokostbordet, stua og verandaen, er Hardeggen og Heidi-setra. For meg var det her Johanna Spyris Heidi bodde sammen med bestefar på setra før hun ble sendt fra de sveitsiske alper til et hus fullt av kosteligheter i Frankfurt for å være selskapspike for husets syke datter. Her fikk hun god mat, pene klær, undervisning og dannelse, men vantrivdes med det gode liv. Hun fikk heldigvis flytte tilbake til bestefar på setra. Der bor hun fremdeles hvis boken leses av barn i dag.

Etter en times tid til fots opp den samme lia som seterfolket gikk med bøling og oppakning for et par generasjoner siden, har jeg panoramautsikt over deler av Dombås og mitt eget hus som en liten prikk i det fjerne. Skyer og tåke boltrer seg og sola varmer godt når den får lov til å vise seg.

Velkommen til seters.

Velkommen inn i varmen på en fuktig dag.

Sola skinner på skrå gjennom et smårutete vindu, innestemningen er putemyk og stillheten gjennomtrenger alt. Roen omslutter meg med velbefinnende en times vandring fra trafikktunge ferieveier og mennesker som forsøker å haste bort fra seg selv.