Kjempehalepus

Alle har hørt om stormavepus. Han/hun nøyde seg ikke med mus og fugler, men åt ”ei gryte med graut og eit spann med mjølk, ein gatefeier med kost, ei mjølevogn med hest og ein bil med fem personar i”. Kommer man nærmere gatas skrekk? Så skulle stormavepus hoppe over et gjerde. Det klarte den ikke. Maven ble spjæret på gjerdestolpene og ”ut kom ei gryte med graut og eit spann med mjølk, ein gatefeier med kost, ei mjølevogn med hest og en bil med fem personar i”. Et nifst eventyr det der. Jeg er glad det er et eventyr.

 

Jeg er kjempehalepus. Stormavepus blir jeg aldri. Mus og fugler har jeg fanget få av og maten, som dere ser, består av små knorter som knaser. Mamma sier at det styrker og pusser tennene, er sunt for urinveiene og gir blank pels. Hun har sikkert rett, men mykmaten er dagens høydepunkt.

Jeg er stolt av halen min. Jeg leste på Facebook at Domino ble misunnelig da han så at jeg balanserte på gjerdet i sommer, men Domino, hele deg er flott. Jeg har sett bilder på Facebook.

Blåbær som ny fotografikk

Omsider har bærsesongen kommet til høyereliggende strøk, men blåbæråret er dårlig. Det er langt mellom de store og fine, og alt for mange halve bær er insektspist og inntørket. Med tålmodighet har jeg sanket et par liter i løpet av to turer denne uka. Med like mye tålmodighet har jeg renset dem. Det går likevel an når jeg kan være ute med rensejobben slik det var i går.

 

Jeg tenkte å gå en tur i dag også, det er jo denne bæra jeg gjerne vil ha mest av, men regnet dundrer og splæsjer på taket, ja, det får bare angripe for jeg har splitter nytt tak. Det er overraskende motstand tenker jeg mens jeg babler i vei og koser meg med arkivbilder fra bedre blåbærår. Ingen sildring fra snarveier gjennom lekke takrenneskjøter irriterer meg heller. Egentlig en trivelig dag å være inne i, og dermed har et gammelt bilde blitt til ny fotografikk.

En praktisk sak

Jeg vet ikke hva jeg skal kalle denne tingen. Forslag mottas med takk. Navnekonkurranse kanskje? Den er i hvert fall en praktisk sak. En flaskeholder båret som en skulderveske. Mer behagelig å bruke enn man tror ved første øyekast. Jeg trodde at den kom til å dunke ubehagelig mot kroppen for hvert skritt, men det gjør den nemlig ikke. Den har dermed blitt min erstatning for Camelback. Lettvint å drikke av uten at jeg forsinker mine medvandrere.

Denne er kjøpt i Peru, men patenten er så enkel at man kan sy selv av ca. 2 m sterkt nylonbånd og en kraftig stoffbit på ca. 25 cm x 14 cm. Den kjøpte har en spenne for regulering av lengden, men hvis man syr til seg selv eller en bestemt person, behøves ikke det. Man tilpasser da lengden etter personen.

God tur!

Sirkusøvelse

En dag jeg lå på det lille taket utenfor luftevinduet på stua, så jeg en fremmed katt som vandret på gjerdet mitt. Dette taket er forresten veldig bra å ha. Jeg kan spasere rett ut fra vindusposten og ligge høyt hevet med full oversikt over alle farer og fristelser på bakken. Hører jeg rasling i gresset, raser jeg gjennom stua til døra. Det kan jo være mus!

Denne sirkusøvelsen vil jeg prøve også.

Med konsentrasjon går det riktig bra.

Hvor ble det av den andre katten da?

Tar en siesta i mammas dyne etter en slik anstrengelse.

Internasjonal topptur

 

Tidlig i vår fant to av oss fram til datoen 12. august for bestigning av Snøhetta. Det viste seg å være et lykkelig valg. Jeg tror det var den fineste og varmeste dagen på Dovrefjell så langt i år. I løpet av sommeren økte også deltakerantallet og fem glade damer av tre forskjellige nasjonaliteter startet grytidlig fra Dombås med Vesttoppen som mål.

 Mye labbing i snø i år.

”Utallige perspektiver åpner seg for den som når fjellets topp.” Dette sitatet viser neppe til verken Snøhetta eller noe annet fysisk fjell, men det stemmer her også. Vi nyter utsiktene underveis og drives videre av forventningen om utallige perspektiver når vi kommer helt opp.

En flott gjeng i motlysbilde på toppen. Denne trange plassen på jorda med sugende stup på tre kanter er ikke stedet for omrokkeringer av hensyn til et bilde.

På en slik dag ble vi lenge her. Noen hviler. Andre betrakter utsikten.

På hjemturen syntes vi det var helt i orden at det har gått tregt med snøsmeltingen i år. En trivelig dag med mye moro.

Til seters en fuktig dag

Jeg er heldig som har tre venninner med seter. Søndag besøkte jeg den ene. Morgenen var hyllet i tåke og fukten sto som perler på strå.

Dette ble fjellet ”mitt” da jeg flyttet til Dombås. Det første jeg ser når jeg våkner og setter meg opp i senga, utsikten fra frokostbordet, stua og verandaen, er Hardeggen og Heidi-setra. For meg var det her Johanna Spyris Heidi bodde sammen med bestefar på setra før hun ble sendt fra de sveitsiske alper til et hus fullt av kosteligheter i Frankfurt for å være selskapspike for husets syke datter. Her fikk hun god mat, pene klær, undervisning og dannelse, men vantrivdes med det gode liv. Hun fikk heldigvis flytte tilbake til bestefar på setra. Der bor hun fremdeles hvis boken leses av barn i dag.

Etter en times tid til fots opp den samme lia som seterfolket gikk med bøling og oppakning for et par generasjoner siden, har jeg panoramautsikt over deler av Dombås og mitt eget hus som en liten prikk i det fjerne. Skyer og tåke boltrer seg og sola varmer godt når den får lov til å vise seg.

Velkommen til seters.

Velkommen inn i varmen på en fuktig dag.

Sola skinner på skrå gjennom et smårutete vindu, innestemningen er putemyk og stillheten gjennomtrenger alt. Roen omslutter meg med velbefinnende en times vandring fra trafikktunge ferieveier og mennesker som forsøker å haste bort fra seg selv.